Redd Barna Våre
Mandag 21 januar 2008
Straffesak mot dem som hjelper ofrene for overgrep
– Rettssak i Mosjøen
Av Marianne Haslev Skånland
•
I morgen og i overimorgen kjører staten, ved statsadvokaten i Nordland, sak mot ekteparet Holta i Mosjøen. De er anklaget for å ha laget plakater med opplysninger om hvordan sosialarbeidere ved barnevernet i Mosjøen går frem mot familier, og derved ha forstyrret sosialarbeidernes fred. Hva en gjør i sitt arbeid, har ikke pleiet å være betraktet som hørende under privatlivet, men staten vil altså ha det til det. Vel å merke når det gjelder offentlig ansatte og andre som myndighetene engasjerer – de skal ifølge våre myndigheter ha krav på vern mot kritikk omtrent uansett hva de foretar seg i kraft av sin stilling.
Offentlighet er omtrent det eneste barnevernsofre har å forsvare seg og sin familie med når barnevernet forstyrrer deres fred. Det samme gjelder dem som forsøker å hjelpe de rammede: Offentlighet er det eneste som vekker én og annen i befolkningen til å skjønne at her er det ikke mystiske elementer med mystisk agenda ute og går, men virkelige mennesker som prøver å varsle om skadeverk fra myndighetenes side.
Arild og Turid Holta hjelper mennesker som behandles skadelig av barnevernet, til å få familienes sak kjent og til å få kontakt med andre i samme situasjon, slik at man kan arbeide for å få endret selve barnevernssystemet i Norge. Arild Holta driver under fullt navn nettforumet
Redd Barna Våre, til hjelp for mennesker rammet av skadelig pågang fra barnevernet. Han skriver selv flittig artikler og innlegg både på det forumet og på mange andre nettsteder. Familien Holta selv har vært angrepet av barnevernet, som imidlertid denne gang ikke lyktes i å få tak i familiens barn. Holtas har et meget positivt familieliv med 10 barn, alle glad i hverandre og i foreldrene og sentrum i foreldrenes liv og oppmerksomhet. Men Holtas sank ikke tilbake i selvtilfredshet da de vant sin barnevernssak. Tvert imot ønsker de å hjelpe til i det arbeidet som noen av oss driver for å få tatt ondet ved roten så norske familier kan føle seg trygge mot fiktive anklager.
•
Våre myndigheter har sørget for at alle andre veier enn offentliggjøring er stengt for barnevernets ofre. Fylkesnevnder og domstoler godtar, kritikkløst og uten å undersøke, det barnevernet og 'barnefaglig sakkyndige' påstår, og dømmer familiene til sprengning. På denne måten isoleres barn fra sine familier og må vokse opp blant fremmede. Resultatet er forferdende, men forskning som viser dette,
unngår våre myndigheter med vilje å sette seg inn i eller legge til grunn for sin handlemåte. Man støtter seg isteden hele tiden på påstander fra barnevernskretsene selv, påstander om at den milliard-industrien de står for, er faglig solid og til barns beste.
Fordi offentlig oppmerksomhet om barnevernets aksjoner er det eneste som gjenstår, er myndighetene ivrige etter å stenge denne muligheten også. De ønsker ikke at det skal herske ytringsfrihet om barnevernets overgrep. Folk som er angrepet av barnevernet, forsøkes truet og skremt til taushet, gjerne med barna som utpresningsmiddel. Barnevernet får for eksempel gjennomslag for den påstand at foreldre som snakker og skriver om sakene sine og om barnas og egen fortvilelse, dermed beviser at de er dårlige foreldre og skader sine barn.
Den ordinære presse burde i denne situasjon ha vært de første til å interessere seg for hva som foregår under dekke av at man hjelper barn. Det er den imidlertid ikke. VGs artikkel 28. desember 2007 om rettssaken i morgen er et sjeldent unntak, idet journalisten Hans Kringstad har gjort det Holtas ønsker: publisert deres navn. Vanligvis faller journalister og redaktører til fote for myndighetenes ønske om å holde alt så hemmelig så hemmelig.
Fordi den ordinære presse tenker mere på sin statsstøtte og sitt eget velvære enn på å varsle om overgrep på befolkningen fra egne myndigheter, tar folk internett i bruk. Og igjen prøver myndighetene seg på å underminere ytringsfriheten. De blander sammen, til og med fra Stortingets talerstol, sakspubliseringer om barnevernets behandling av familier og hvordan sosialarbeiderne konkret går frem, med barneporno på nettet, og antyder mer eller mindre at de av oss som kritiserer barnevernet i klare ordelag, også står bak publisering av barneporno! Klarere kan det i grunnen ikke gjøres at det er myndighetene som har en dårlig sak? Hvorfor ellers kan de ikke holde seg til realiteter?
Ytringsfriheten, som Norge har sluttet seg til gjennom å undertegne Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon og akseptere at bestemmelsene i Konvensjonen utgjør en
overordnet del av norsk lovgivning, gjelder ikke bare i saker som alle er tilfreds enige om. Den gjelder først og fremst når noen er utilfreds med eget lands myndigheter. Det er da den er virkelig viktig. Uten den får man aldri rettet på systemer av overgrep mot borgerne. Maktapparater retter nemlig ikke gjerne på seg selv frivillig.
•
Det er grunn til å få klart frem for det norske folk hva Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol i Strasbourg (som Norge er dømt av i flere saker for krenkelse nettopp av ytringsfriheten) mener, og uttaler igjen og igjen i saker hvor et land blir dømt for å ha krenket Artikkel 10, som gjelder ytringsfrihet. Det er i forskjellige dommer for eksempel formulert omtrent slik:
Domstolen minner om at ytringsfriheten utgjør en av de essensielle grunnstenene for et demokratisk samfunn. Ytringsfrihet gjelder ikke bare ‘informasjon’ og ‘idéer’ som blir positivt mottatt eller blir betraktet som harmløst eller likegyldig, men også slikt som fornærmer, sjokkerer eller bekymrer Staten eller en hvilken som helst del av samfunnet. I tillegg gir journalistisk frihet også adgang til å gripe til en grad av overdrivelse, eller til og med provokasjon. Kommentarer kan være sterkt kritiske, men allikevel fremstå som rimelige i proporsjon til den opphisselse og indignasjon som alvorlige forhold referert til vekker. Med hensyn til polemisk og til og med aggressiv tone, må man huske at Artikkel 10 beskytter, ikke bare substansen i de idéer og den informasjon som uttrykkes, men også formen de uttrykkes i.
Domstolen vil gjenta at pressen spiller en essensiell rolle i et demokratisk samfunn. Skjønt den ikke må overskride visse grenser, spesielt vedrørende andres rykte og rettigheter, påhviler det den ikke desto mindre å spre informasjon og idéer om forhold av offentlig interesse. Ikke bare har den til oppgave å bibringe slik informasjon og slike idéer: publikum har også en rett til å motta dem. Hvis det var annerledes, ville pressen være ute av stand til å spille sin vitale rolle av 'offentlig vaktbikkje'.
Ytringsfrihet, som beskyttet i Artikkel 10, er allikevel gjenstand for en rekke unntak, som imidlertid må tolkes smalt, og nødvendigheten av et hvilket som helst unntak må etableres på en overbevisende måte.
•
Det vil bli interessant å se hvor lang den norske stat vil forsøke å gå i å få igjennom at all mulig kritikk av offentlige etater skal danne unntak fra befolkningens ytringsfrihet. Det blir også av interesse hvorvidt den offisielle pressen vil begynne å forstå at man må gå inn i saksforholdene som ligger bak den kraftige kritikken av barnevernet i Norge istedenfor å slå seg til ro med myndighetenes forsikringer. Kanskje vi i Mosjøen i morgen ser spiren til en Strasbourg-sak mot Norge igjen?
Board index » ORDET ER DITT » >> Marianne Skånlands hjørne
