Redd Barna Våre
1 februar 2007


Skjønner foster- og adoptiv-foreldre hva de gjør?

Av Marianne Haslev Skånland


* * *
Artikkelen er tidligere publisert på engelsk under tittelen Do foster and adoptive parents realise what they do?, som den første av tre om samme tema (jf oversettelsene av nr 2 og nr 3). Den engelske versjonen var en utvidelse av to debattinnlegg opprindelig postert i debatten på det amerikanske nettstedet Join-Hands den 30. og 31. januar 2001. (Nett-adressen http://www.join-hands.com ser senere ut til å være tatt over av folk med en helt annen agenda enn å beskytte familier mot å bli ødelagt av barnevernet.) Artikkelen ble lett revidert da den ble publisert på engelsk på forum.r-b-v.net i mai 2006.
  
* * *


Jeg er nedslått, men ikke overrasket, over alle de menneskene som ganske selvopptatt tror at de hjelper et barn ved å isolere det fra sin biologiske familie. Noen av disse er aktive på Join-Hands også. Her klager de over all den urettferdigheten de synes er rettet mot dem som gode, omsorgsfulle fosterforeldre, godkjent til å adoptere og perfekte på alle måter. De ser ut til å mene at vi skal bøye oss dypt for deres "rett" til respekt for alle motiver de måtte ha, mens vi skal være vedholdende mistenksomme overfor virkelige foreldre som desperat forsøker å beholde sine barn hos seg eller å få dem tilbake?

Kanskje man kunne ha interesse av å besøke nettstedene BarnasRett og Nordisk Komité for Menneskelige Rettigheter (The Nordic Committee for Human Rights) – klikk de britiske flaggene for å komme til seksjoner på engelsk. Der fins det innfallsporter til en stor forskningslitteratur viser at mange, til og med majoriteten, av adopterte og fosterbarn føler forskjellige grader av rastløshet, føler at deres barndom og ungdom er bortkastet.

Disse fremmedgjorte barna leter og lengter etter sine egne virkelige familier også når det konstruerte substituttet er alt man teoretisk kunne ønske seg for et barn. De er bitre mot dem som har snytt dem for et liv med egen familie. All pålitelig statistikk viser ganske betydelig sannsynlighet for tragisk ødeleggelse av et barns liv ved plassering borte fra dets biologiske familie, uansett hvor uperfekt eller beskjeden denne måtte være. Bare hvis barnets foreldre og all annen familie er døde, er adopsjon eller fosterhjemsplassering et utvilsomt gode. I alle andre tilfeller: Hvis det er en virkelig grunn til at barnet ikke kan bo hjemme på daglig basis, er det eneste botemiddelet som kan ventes til en viss grad å fungere å gi barnet et hjem så nær sine foreldre at det kan være sammen med dem og/eller andre slektninger så ofte det vil.

Nå syns jeg jeg hører koret av protesterende fosterforeldre, adoptivforeldre og sosialarbeidere. De vet at hvis barnet kan løpe hjem til sin virkelige familie når som helst, så mister de selv sin makt over barnet. Da vil det vise seg klart både hvor barnet ønsker å være og at det ikke eksisterer noen reell grunn til at barnet ikke skal være nettopp der det vil være. Ja, faktisk er den frykten disse sosiale ingeniørene viser overfor barnets familie, det beste bevis vi har på at de ikke ønsker å bidra til det som er best for barnet, men snarere bruke barnet til beste for seg – enten det nå er emosjonelt eller økonomisk utbytte de søker.

Et illustrerende eksempel var å finne i debatt-innlegget fra en viss "fostermor-for-mange" den 20. januar 2001. Hun opplyser sine lesere om at hun har vært utsatt for en gjengjeldelses-aksjon fra barnevernet. Øyensynlig er fosterbarna blitt tatt fra henne og hennes godkjenning som fostermor er blitt trukket tilbake – fordi hun har uttrykt uenighet med barnevernet om noe som angikk fosterbarna. Hun hevder at hun er stemmen som taler på vegne av mishandlede og vanskjøttede barn, og hun vil ha andre fosterforeldre til å gå sammen med henne.

Øyeblikkelig melder seg da flere viktige spørsmål som hun må være oppmerksom på. Altså, til "fostermor-for-mange":

Problemet er at du – en fostermor for mange barn som er blitt berøvet sine virkelige forelde – antagelig ikke hjelper mishandlede og vanskjøttede barn og ikke taler for barna i din varetekt. Det er mere sannsynlig at du fungerer som en fengselsvokter på vegne av barnevernet, en fangevokter for barn som barnevernet sier er blitt mishandlet og vanskjøttet av sine foreldre.

Si meg en ting: Har du kontaktet foreldrene til de barna du sitter med? Har du forstått hvilken fryktelig tragedie barnevernet har påført barna ved å isolere barna fra dem barna elsker? Har du medfølelse med barna når de er bitre, fiendtlige, uregjerlige eller deprimerte? Skjønner du at det skyldes den tragedien det er å være berøvet de eneste menneskene som ingen og intet kan erstatte? Forsøker du å kompensere så mye som mulig, ved å love barna at du vil gjøre ditt beste for å holde på den livsviktige forbindelseslinjen til familien deres? Har du tilbudt å ta barna med og besøke foreldrene deres minst én gang i uken? Har du invitert foreldrene til å besøke barna så ofte de kan? Sørger du for at barna har rikelig mulighet til å ringe og skrive til sine foreldre og at de og foreldrene får være privat for seg selv når de møtes? (Forresten, det å hindre telefon- eller brevkontakt mellom foreldre og barn i andres omsorg er av Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol i Strasbourg erklært å være en krenkelse av menneskerettighetene. Jeg håper det er tilsvarende ulovlig i USA også?) Forsøker du å hjelpe foreldrene også, slik at deres situasjon blir så meget bedre at barna kan dra hjem til dem snart? ( – hvis det virkelig er noe i veien med forholdene da, men svært ofte er det ikke det og det er ingen grunn til at barna ikke skulle få komme hjem med én gang). Bruker du hver eneste cent du mottar fra barnevernet på barna, og bruker du noen av dine egne penger også på mat og klær til dem? Har du forstått at det du opplever av "hevn" fra barnevernet er det samme som foreldrene til disse barna har lidd under? Skjønner du at for dem er det minst like urettferdig, men mye, mye verre enn for deg, for de er barnas virkelige foreldre, ikke omsorgs-givere som kan gjøre forretning ut av det på grunn av barnevernets "familie"konstruksjoner?

Hvis du kan svare ja på alle disse spørsmålene, da gjør du virkelig noe godt for barn hvis foreldre ikke kan ha sine elskede barn hos seg hele tiden. Hvis du ikke kan svare ja på samtlige, er du ett av redskapene som gjør det mulig for barnevernet å ødelegge familier, og det betyr ødelegge barna minst like sterkt som foreldrene.

*

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net