FORUMET REDD VÅRE BARN
http://89.162.124.187/forum/

Et øyeblikks hjelp til et barn i nød
http://89.162.124.187/forum/viewtopic.php?f=28&t=8779
Page 1 of 1

Author:  familien-er-samlet [ Sat Sep 30, 2017 4:20 pm ]
Post subject:  Et øyeblikks hjelp til et barn i nød

Problemet med sosialdemokratiet og velferdssamfunnet er at det alltid er "noen" som bør hjelpe. Dette "noen" er alltid det offentlige, og vi er blitt så vant med det offentlige hjelpesystemet at mange av oss er ute av stand til å yte noen særlig hjelp selv.

Da jeg var yngre, opplevde jeg at en person nattestid ble mishandlet i korridoren utenfor min egen dør. Jeg bodde i et hybelkompleks, og da vi dagen etter fikk høre at en ung kvinne vi alle kjente hadde blitt påført både blåveis og benbrudd i et meningsløst sjalusidrama, måtte flere av oss erkjenne at vi hadde våknet og hørt dramaet uten å reagere.

Den rake motsetningen opplevde jeg for en tid tilbake i landet vi nå bor i. Vi våknet en natt av noen som skrek i nabolaget. Min kone som er født og oppvokst i dette landet løp til vinduet, åpnet det og begynte å skrike hun også. Det var tyver på ferde i nabohuset, sa hun. Jeg kommanderte min kone tilbake til sengen, og sa at vi ikke skulle involvere oss, men det prellet av som vann på gåsa.

Etter et halvt minutt var både min kone og hele nabolaget samlet i gaten. Noen i boksershorts og t-skjorte, andre i morgenkåper. Kvinnene skravlet og bar over seg, mens mennene jaget et par tyver på kjeltringtokt.

Jeg ble ganske imponert over måten de i fellesskap løste problemene på. Tyvegodset ble innhentet, og forbryterne unngikk så vidt en kraftig omgang juling og det som verre er.

For en del år tilbake kom jeg kjørende i et boligområde hjemme i Norge. Det striregnet, og plutselig kom en liten guttepjokk gående. Han hadde ikke sko på bena, og ingen ytterklær. Han var relativt gjennomvåt, og hadde vel nettopp lært å gå. Jeg stoppet omgående bilen, og gikk bort til gutten. Han var for liten til å kunne gjøre rede for seg. Jeg tok ham derfor i hånden og leide ham tilbake i retningen han kom fra. Etter noen minutter kom moren gående, halvt løpende, med et mildt sagt fortvilet uttrykk i ansiktet. Hun var utenlandsk. Den lille gutten fikk en liten skjennepreken av henne, før moren - forfjamset og sikkert sjokkert - omgående tok ham med seg hjem. På utseende å regne, var moren og gutten fra mer sørlige breddegrader. Hun glemte i all sin forlegenhet å takke meg for at jeg hadde ivaretatt gutten, selv om jeg forsto at jeg hadde reddet dagen hennes.

Da jeg satte meg i bilen igjen, filosoferte jeg litt over hva jeg nå burde gjøre. Burde ikke "noen" hjelpe denne familien?

Kvinnen med gutten kom nok fra et land hvor det ikke var nødvendig å ha oppsyn med et barn hvert eneste minutt. I landet vi nå bor i, tar også naboene ansvar når småbarn er på oppdagelsesferd i nabolaget. Hadde hun vært uoppmerksom et øyeblikk? Så forsvant gutten ut døren? Og i motsetning til hennes hjemland, var her ingen andre som tok ansvar når han tok til å spasere ut i den store verden?

Jeg fantaserte selvsagt om å kontakte barnevernet. Kunne man ikke vri dette til omsorgssvikt? Burde jeg ikke være bekymret? Burde jeg ikke ha "en dårlig magefølelse" som Bufdir så fint kaller det når de oppfordrer alle og enhver om å sende bekymringsmelding om alt som kan tenkes å være bekymringsverdig?

Jeg må le for meg selv når jeg tenker på hvilket styr og sannsynligvis helvete de ville være i stand til å lage i en slik situasjon: Undersøkelsessak. Vurdering. Frem og tilbake. Besøk i hjemmet. Møter. Drøftinger rundt omsorgsevne i alle varianter og fasonger. Kanskje var hun en alenemor som ville være et lett bytte for barnevernet etter en kortere eller lengre periode med parasittering på hennes og barnets rygg?

Og den lille skjenneprekenen moren hadde da hun vettskremt fant gutten sin? Det måtte være et herremåltid av en episode som barnevernet riktig kunne meske seg med og pine henne med. Utslag av menneskelige følelser er ikke akkurat noe barnevernet forstår seg på. Likeså kultur. "Vi har fått opplyst at mor skjente på gutten da bekymringsmelder møtte henne", ville det stå i de meningsløse og intetsigende rapportene. Men Fylkesnemnda ville i sin tid behandle disse dokumentene som om det var noe klokt. De tror også at deres egne avgjørelser hviler på kloke overveielser, til tross for de elendige resultatene av deres vedtak. Mangel på emosjonell omsorg? Så kunne moren slite seg ut på den umulige oppgaven å forsvare seg, omgitt av nemndas forståsegpåere, forkledd som fagpersoner.

Jeg gjorde noen raske omtenkninger men konkluderte nokså umiddelbart: Den beste hjelpen gutten kunne få, var den hjelpen han allerede hadde fått. At jeg tok vare på ham de få minuttene det tok før moren dukket opp.

Så lite, men likevel så mye.

Senere har jeg ved en tilfeldighet sett både mor og sønn på gaten i byen vi bodde i. De så ut til å ha det aldeles utmerket.

Det beste kan ofte være godt nok.

Page 1 of 1 All times are UTC [ DST ]
Powered by phpBB © 2000, 2002, 2005, 2007 phpBB Group
http://www.phpbb.com/