"TORE PÅ SPORET"

Det er budskap i mangt og mye. Og noen budskap er om tragedier. Da skal man helst være stille for fredens skyld, mens de som taper freden for tragedien får tidd ihjel sine liv.

Nylig fikk vi vite fra våre kontakter i India at de skulle ha en stor konferanse om adopsjonsindustriens overkjøring av familier, hvilket fører til illegale adopsjoner, også til “våre” land. Jeg tror vi trenger gråte der lidelsen begynner istedenfor der den avsluttes med mer eller mindre “happy end”? Som i “Tore på sporet”.

I Norge starter også lidelsen med adskillelse foreldre og barn. Og verre skal det bli. For det sier jo lovendringene om det biologiske prinsipp – prinsippet vi ser i f.eks “Tore på sporet”. Trist at man ikke bare kan stoppe utviklingen isteden for at kommentarer om elendigheten skal provosere.

Nå er jeg i den “heldige” situasjon at jeg står helt utenfor partipolitikken. Jeg stemmer ikke lengre og har ingen parti å forsvare. Alle stortingspartiene tror på ideologisk tvang i større eller mindre grad etter flertallets representanters mening. Det gjør ikke en del anarkister, libertarianister og radikale liberalister.

Jeg er imidlertid veldig glad for motrøster som “Tore på sporet”. At slikt er “folkeprogram” gir håp om at utviklingen skal snu.

Om bare folk kan se forbi “det uskyldige” og sette det inn i en politisk, ideologisk, historisk, antropologisk, biologisk og/eller til og med religiøs sammenhang. Da blir det relativt sjokkerende.

Eller så kan folk ignorere at det er et veldig viktig budskap i det hele.

Jeg har imidlertid aldri hatt talentet å ignorere det som lager helvete for mennesker. Ikke alle kan bare gå forbi. Mange ser ikke de ideologiske sammenhangene og er vel kanskje litt unnskyldte. Men jeg er ikke så veldig villig til å unnskylde at man ikke ser 70-års trend med historisk dramatisk nedbygging av familien. Nå kommer jo også stadig mer forskning som dokumenterer skadene på alt fra barnehagebarn til adopterte og familiemedlemmer i barnevernets makt.

En plass når man samfunnets smertegrense. Samfunnspatologiene —som filosofen Jürgen Habermas har advart mot— blir for store. Man kunne stoppet familieødeleggelsen før man kom så langt. Nå roper stadig flere på vold, som får knust sine familier i Norge. Gjentatt hører jeg spørsmålet om media og politikere bare lytter om man “drar en ABB”, og lignende. Oftere og oftere argumenteres det for å slå tilbake med samme mynt.

Politikerne og godtfolk er imidlertid i en annen verden. Så opptatt med alt annet enn den smerten ideologien og biasen for sine partier, sier ikke skal være der.

Likevel er smerten der som man skal fortie for ikke å ødelegge andres glede. Jeg tror det er mest etisk å være hår i suppa noen ganger når verden blir for trist og tragisk.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<