"Paradigmeskifte"

Uten å ta stilling til klimadiskusjonen, i dette forum, så leste jeg en god generaliserende uttalelse. Den gjelder også det såkalte barnevernet:
Nå kommer ikke vi med en ny teori, men med "nye" erfaringer, vinklinger, begreper, fakta og forskning.

Hva er et paradigme? Hva er et paradigmeskifte? Og hva har det med barnevernet å gjøre?

Uten å dra det opp (tror jeg) på vitenskapelig nivå, kan man si at et paradigme er en almen og faglig (opplevelse av) forståelse om at noe er på en viss måte. Så kommer da en ny forståelse som fortrenger den gamle forståelsen. Da har man et paradigmeskifte. Det er litt som to kulturer med hver sin forståelse av virkeligheten.

I barnevernet har de mange underlige FORESTILLINGER om hvordan dette med barn, foreldre og familie forholder seg. Videre om hva som gir helseproblemer, hvilken type grensesetting som er skadelig, hva som trygger menneskers liv etc. Problemet er at ingen ting av dette er empirisk eller fakta- og forskningsbasert. De har kun en opplevelse av at de har rett - en magefølelse eller intuisjon, eller villedende utdanning og informasjon. Og veldig mange underlige assosiasjoner om de som bestrider deres paradigme. Stygge assosiasjoner følger logisk av den primitive OVERBEVISNINGEN om at man selv står for det "rette" og "gode".

På noen måter har vi allerede levd i et paradigmeskifte hvor naturlig familiefølelse og slektskapsidentitet er byttet ut med (et godt stykke på vei) Arbeiderpartiets sosiologiske trender. Det handler om at 68-generasjonen har tatt makten over stadig mer av samfunnet. Som sagt: De mangler dokumentasjon for at maktbruken og idéene deres er brukbare når det gjelder det såkalte barnevernet. Det er sosiale eksperimenter på samfunnet fra mennesker som tror de har de rette idéer, normer og etiske standarder.

Så kommer da noen "oppkomlinger" og hevder at "jorden er rund" og at det finnes kvalitetsforskning og erfaringer som slår Arbeiderpartiet og andres paradigme til jorden, på området som gjelder barn, familie og barnevernet spesielt. Vi hevder at begrepene deres er illusjoner og sosiale konstruksjoner som lever et eget liv i deres hoder. Ikke bare det: Idéene deres er til dels svært skadelige! Og så viser vi til forskning og statistikk over selvmord, ulykker, død, fysiske sykdommer, psykiske tilstander, sosiale levevilkår etc. Ut fra statistikk om selvmord, ulykker og død så sier vi at en del av det de gjør blant annet basert på sitt paradigmes forestillinger, er direkte livsfarlig og fører mennesker i døden. Ja, vi er til og med rasende for dette. Selvsagt! Ikke bare det: Basert på naturlige rettigheter og negative menneskerettighet krever vi de ansvarlige straffet.

Hva møter vi da? Demonisering, latterliggjøring, rasjonalisering, bortforklaring, ignoranse, fortielse, kriminalisering, hån, beskyldninger om manglende faglighet, krav om utestengelse fra yrker og fag, etc etc. Ja, til og med beskyldes man for å være syk, gal, ond osv. Det med forsøk på "yrkesforbud" følger logisk av at de nye tankene strider med det gamle paradigmes forestillinger om hva som er korrekt faglig.

Penger, ære og makt

Hva skal man si om slikt da? Jo, det er i beste fall primitive reaksjoner fra mennesker som ikke klarer å få skråblikk, perspektiv på det de selv driver med. Det er også reaksjoner på at de blir stående som de moralsk onde grunnet resultatene av deres arbeidsmetoder. Til nå har de sett på seg som de gode, og har vert de anerkjente. Plutselig glipper anerkjennelsen. Man vil gjerne ha æren i behold, være seg om det er ære verd eller ikke.

Tusenvis av arbeidsplasser er generert gjennom det gamle paradigmet sine forestillingene om hva som er rett og nødvendig. Får det nye paradigmet makt for sine forskningsbaserte idéer, så forsvinner disse unødvendige arbeidsplassene. Hva sier fagbevegelsen da? Skal virkeligheten aksepteres eller skal arbiedsplassene reddes? Og hva sier den om at deres arbeidstakere får beskyldninger om å skape lidelse? Blant annet fra ofrene. Skal ofrene få ytre seg på internett?

Hva sier media? Skal ofrene få uttrykke sin fortvilelse eller er formen feil. Hjelpeløst fanget i det gamle paradigmets forestillinger så innser jo ikke redaktørene at de som pines har grunn for å være sinte på de som lager lidelsen. Dermed velger de å ignorere og fortie. Ja, til og med kritiserer de de som er lidende ofre for barnevernspolitikken. Man møter ikke mange barmhjertige samaritanere der i gården.

Så var det dette med makt da. Fortsatt løper mennesker etter posisjoner som gir makt. Fortsatt har mange mennesker denne "gode" opplevelse av å kunne utøve makt. Som i alle tidligere årtusener.

Mange av de som kjemper mot barnevernet ser ikke det nye paradigmet som er forsknings- og faktabasert. De ser kun noe av lidelsen, eller svakheter i det juridiske system, eller tror at det de har sett er et lite unntak. Så forsøker de å flikke på systemet. De er en del av det gamle paradigmet og TROR på en mengde av barnevernets- og samfunnets historisk avvikende idéer om familiens mangler og behov mht barn.

Det miljøet som jeg relaterer til på nett, er de som skjønner at det er et paradigme som skal falle. Det er de som ser at fornektelse av familienes behov for selvstendige valg, er totalt tatt ut av ideologiens verden. Det er de som ser at idéene rundt barn er sosiale konstruksjoner, fra en sterk konstruktør: Arbeiderpartistaten. Hele paradigmet deres med luftslott om barn og familier trenger man å punktere.

Det har store juridiske og faglige konsekvenser. Så store at det er få som griper det. Enda.

Dra meg baklengs inn i fuglekassa, sa vel Solan Gundersen. De som vil være med å dra sosialstaten baklengs inn i framtiden, er velkomne som støtter i kampen om det nye paradigmet med familiens selvstendige rett.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<