13 måneder siden politirazziaen mot ytringsfriheten

Av Arild Holta, 2/4-06.


1. mars 2005 kom politiet. De hadde sendt den største karen de hadde, med det passende navnet, Berget. I tillegg, en annen kraftig mann og en tredje mer anonym.

Berget førte ordet. De skulle inn! Nektet jeg skulle de bruke fysisk makt på meg og plassere meg i fengsel. Med barn til stede er slike trusler effektive.

Etter å ha kjeftet på dem slapp jeg dem inn. De gikk rett opp til PCen, slo den ikke av, men røsket ut kontakter. De skulle ha med seg datautstyret.

Han som førte ordet av Vefsn-politiene, hevdet jeg brukte "feil kanaler" for mine ytringer. Min kone og jeg hadde hengt opp forskjellige plakater om barnevernet og delt ut tilsvarende i postkasser. De forskjellige skriv hadde jeg laget på familiens PC.

- Burde jeg heller bruke Helgeland Arbeiderblad, spurte jeg spydig. Vel vitende om at aviser var minst like storkjeftet som meg. Forskjellen er at de bruker en politisk korrekt form, og går på dem det er politisk korrekt å angripe. Barnevernspakk er ikke i disse kategorier. Geir Arne Glad, nyhetsredaktør i Helgeland Arbeiderblad, kalte dem "troverdige kilder" i epost til meg. Vi som stiller kritiske spørsmål, og lærer av det, blir ikke regnet som riktig rett (les: politisk korrekt).

Politimannen, Berget svarte meg ikke på hvilken "kanaler" jeg skulle bruke. For et kort øyeblikk så han litt usikker ut.

- Her er det beviser, sa han. Han kikket på noen plakater med bilde av en politikvinne som var vendt bort. Hun kunne ikke gjenkjennes. På plakaten var det ikke noe de kunne betvile lovligheten i. Bildet var fra politiets deltakelse i overgrepene mot vårt hjem og familien.

Vi hadde plakater med tydelige bilder av såkalte barnevernere og anonyme bilder av deres hjelpere i politiet.

På det ene bildet satt sosiallederen svært framoverbøyd og så rett i kameraet. Hun hadde armene i kors under brystene, overarmene tett inntil kroppen og en svært utringet bluse. Hun så rett og slett tåpelig ut. At det var i hjemmet til radikale kristne gjør det bare tåpeligere. Et minimum av formell og nøytral påkledning må man kunne vente fra folk som med fysisk makt og psykisk vold trenger seg inn i hjem. Private firma som arbeider opp mot et publikum vil gjerne ha regler for hvordan man viser seg fram.

*

Bildene var tatt etter at psykologen professor dr philos Kirsten Rasmussen hadde dokumentert forfølgelsen vi opplevde fra myndigheter og andre. Professoren mente barnevernet var så inhabilt at de ikke måtte behandle saker mot oss. Diagnosene psykiatrien ville ha på oss ble forkastet. Hun stilte også i tvil dommen om falskmynteri.

Politiets idé om at jeg som "datanerd" skulle ha produsert elendige kopier av falske penger ved hjelp av skanner, med motivet å bruke de i butikker, var absurd. Helgeland Arbeiderblad laget et poeng av den elendige kvaliteten. Vel og merke før jeg ble beskyldt for å være skyldig. Barn lager bedre kopier med skanner og skriver. Når etterforskningsleder, Gaute Slettbakk, ble kjent med at noen hadde levert inn falske penger på en bensinstasjon, dagen vi ble siktet, sjekket de med oss om vi hadde vert der. Siden vi ikke hadde vert der, undersøkte de ikke dette. De hadde kun trengt å sjekke overvåkingskamera. De kjente tidspunktet.

Slik var det også for sedler som ble oppdaget senere. Alt som kunne hindre at vi ble klistret til saken, ble ignorert systematisk. Også det faktum at det var forsvunnet kr 11000 fra oss. Den følelsesmessig ustabile mannen vi hadde mest mistanke til, hadde skrevet en mengde brev som var levert politiet. Disse bare forsvant på politistasjonen. Denne mannen hadde trengt inn i vårt hjem, krevd meg skriftlig for penger og framsatt drapstrusler - trusler om at jeg skulle forsvinne. Under fire måneder tidligere hadde han skutt min svoger. Han klarte ikke å drepe han.

*

Professor Kirsten Rasmussen var ikke noen hvem som helst i denne sammenhangen. Hun var spesialist i diagnosering, ekspert på asosiale personligheter og psykopater. Hun hadde faktisk forsket i fengsler. Det var som hun var sendt fra himmelen som en reddende engel. Med stor autoritet stoppet hun hele fylkesnemnden hvor slakten av vår familie skulle stå! Etter 18 år med barn hadde en ny fagleder i barnevernet, Anne Lise Bangsund, fått det for seg at vi ikke kunne ta oss av barn. At vi hadde bevist vår egnethet som foreldre og hadde to døtre på videregående skole, almenfag, var uvesentlig for Bangsund.

Anne Lise Bangsund i det såkalte barnevernet mente at rapporten hun hadde bestilt fra Kirsten Rasmussen var helt elendig. Rasmussen var jo ikke enig med henne. Bangsund hadde vert overbevist om at hun skulle lykkes med å ødelegge vår familie. Hver gang hun så oss ute, strålte hun stigmatiserende som en sol - hun gliste bredt. Etter at professor Kirsten Rasmussen stoppet henne, var hun sur når hun møtte oss ute.

*

Bildene av politiet, Anne Lise Bangsund og sosialleder Venke Abel var tatt etter at også spesialist i almenmedisin Reidun Kismul hadde besøkt oss et halvt år i barnevernets regi, uten å kunne påvise omsorgssvikt. Reidun Kismul har kjent til oss/familiene våre siden vi var barn.

Som et kompromiss godtok vi i fylkesnemnda at Reidun Kismul skulle få besøke oss i minst 1/2 år. Hun skulle komme hele to ganger i uken, minst to timer hver gang. Så ofte trenger man seg gjerne ikke inn til narkomaner en gang. Fagleder Bangsund var temmelig desperat etter å få noe på oss.

Pressmidlet bak kompromisset var at barnevernet skulle bruke blant annet etterforskningsleder Gaute Slettbakk mot oss som vitne. Anne Lise Bangsund og Venke Abel satte nemlig i gang prosess med ny fylkesnemnd. Det gikk ikke mange ukene etter at professor Kirsten Rasmussen hadde stoppet disse farlige venninnene, så var galskapen i gang igjen.

Etterforskningsleder Gaute Slettbakk hadde politianmeldt meg etter at jeg hadde publisert hvilken årelang plage han hadde vert for oss og familie. For vår del kulminerte det med falskpengesaken. I bytte mot at jeg fjernet internettskriv mot Gaute Slettbakk skulle fagleder Bangsund og sosialleder Abel la være å bruke han mot oss i fylkesnemnda.

Å få fjernet min knallharde kritikk av etterforskningsleder Gaute Slettbakk hadde selvsagt ikke noe med barnevern å gjøre. Derimot var Gaute Slettbakk en av de nærmeste naboene til fagleder Anne Lise Bangsund, i det såkalte barnevernet, og kommunens advokat, Harald Hauso i Vefsn. Harald Hauso hadde også jobbet i politiet og vert kollega av etterforskningsleder Gaute Slettbakk. De "reddet" altså naboens ry med barna våre som pressmiddel. Jeg ble hindret i å publisere problemstillingene rundt etterforskningen og justismordet.

Forsøket på å ta våre barn fra oss var også etter at bortimot 15 barnvernslekende sosiokikkere hadde blandet seg inn i vårt liv. I 18 år hadde det såkalte barnevernet i Vefsn turet fram, plaget oss og blandet seg inn i vårt privatliv. Det var så ille at vi i en periode rømte til Sverige for å få leve i fred.

*

Bildene hadde min kone tatt like før jeg sonet for justismordet. Jeg nektet å sone på vinteren. Min kone skulle slippe å ta med seg tre barn i alskens vær når hun skulle handle for vår store familie. Uten bil i Nordnorge er ikke det bare enkelt. Det tredje yngste barnet hadde klumpfot. Hvordan skulle kona få med seg varer hjem om hun samtidig skulle ha med seg tre små? Derfor søkte jeg utsettelse på soningen. Det nektet kynikerne meg. Jeg ble hjemme likevel som barnevakt. Til tross for gjentatte leteaksjoner fikk ikke politiet tak i meg før det var nesten sommer.

Fagleder Anne Lise Bangsund og sosialleder Venke Abel deltok i leteaksjonene. I ettertid har jeg skrevet til politiet og barnevernet om hvor jeg gjemte meg. De har fått bilder og kommentarer. Dette kun for å påpeke inkompetansen deres. Gjentatt lette fem personer etter meg uten å kunne finne meg i mitt eget hjem. Jeg hørte på når leder for leteaksjonen ringte politistasjonen. Han sa at de hadde gått igjennom huset tre ganger uten å finne meg. De hadde flere slike aksjoner. Tiden i skjul er imidlertid en annen historie.

På den tiden ble det satt ny utreder på saken vår. Psykologen Bente Jansen skulle utrede oss igjen.

Det er brudd på menneskerettighetene å trenge inn i privatlivet i 18 år. Mennesker som deltar i slikt burde selvsagt bli behandlet ut fra dette - som farlige for medmennesker. De ødelegger andre sitt liv.

*

Rapporten fra psykolog Jansen ble ikke utlevert som forventet og i enlighet med loven. Etter flere måneder med venting gikk vi til aksjon. En mengde plakater og skriv mot barnevernet ble hengt opp og levert i postkasser. Sannsynligvis nådde vi et par tusen voksne vefsninger med budskapet i løpet av januar og februar 2005.

*

Helt i slutten av januar kom min kone forskrekket hjem.

- Jeg traff Bangsund på REMA. Hun var rasende! Kona beskrev adferd, kroppsspråk og øyekontakt på en måte som gav meg hakeslepp.

- Når hun smiler er det kjempefarlig. Nå er hun fullstendig rasende. Det betyr at vi er trygge, mente jeg. Vi hadde tidligere sett hvor forutsigbar Anne Lise Bangsund var på det området.

Senere fikk vi vite at på det tidspunktet hadde Anne Lise Bangsund mottatt rapporten fra psykolog Bente Jansen. Bente Jansen hadde "intervjuet" forskjellige personer. Ut fra opplysningene hun hadde fått, hevdet hun skriftlig at Anne Lise Bangsund skåret høyt på psykopati. Dette i en rapport barnevernet ikke hadde lov til å skjule - utredningen av oss. (Selv om vi vant, inneholdt utredningen fra Bente Jansen grove feil fra vitner som regelrett påsto bevisbart tull om oss.)

Vi fikk imidlertid ikke utlevert rapporten i enlighet med avtalen med psykolog Bente Jansen. Jansen hadde lovet at hun skulle sende utredningen til begge parter samtidig. I januar ante vi verken om utredningen var skrevet eller levert. Derfor fortsatte vi vår aksjon mot barnevernet. Vi klaget også til fylkesmannen på manglende utlevering. Jeg laget til og med ideologisk materiale blant annet beregnet på ungdom. Dette fikk jeg aldri delt ut.

Utrederen Bente Jansen hadde imidlertid ventet ca 5 måneder, til min kone fødte 20. januar, før hun leverte ut rapporten. Årsaken var nok at fagleder Anne Lise Bangsund hadde vert så gal at hun ytret ønske om å ta barnet rett etter fødselen. Dette kom fram i utredningen.

I februar 2005 skrev jeg til kommunen og fortalte hva vi holdt på med. Dette for å utøve press, slik at vi kunne få utlevert det vi hadde rett til innsyn i. Jeg sendte med noen eksempler på skriv. Det tålte ikke maktpakket. Politiet ble i all stillhet blandet inn.

*

Hjemme hos oss, i politirazziaen, tok Berget og de andre politimennene med seg datautstyr, plakater, eldsteguttens CDer og mer til.

Dermed var aksjonen vår effektivt avblåst av makttosker som ikke tålte å bli pirket på nesen. Ytringene ble for kraftig kost for maktsyke kommunepamper, hårsåre barnefjernere og politipakk. Det var (den trolig kjønnskvoterte) politiinspektør Kristin Elnæs som beordret razzia og beslag av utstyret. Slik forkastet de vår lovlige rett til å ytre oss mot barnevernsovergrep. Barnefjernerne er heldige som har slike nyttige idioter.

Vi var tiltalte "for ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred". (Straffeloven § 390 a).

I over 20 år hadde politiet krenket vår fred med plagsom opptreden. Barnevernet hadde hensynsløst krenket oss nesten like lenge.

Til dags dato har vi ikke fått vite hvem som stod for anmeldelsen som førte til razzia. Vi kjemper mot vindmøller.

Først senere fikk vi rapporten hvor det stod at fagleder Anne Lise Bangsund skåret høyt på psykopati. Vi hadde vunnet mer enn seier!

*

Anne Lise Bangsund jobber fortsatt i barnevernet. Det påståtte barnevernet har ingen problemer med å ha ansatt personer som skårer høyt på psykopati.

Saken mot oss og ytringsfriheten er enda ikke henlagt. Tør politiet og kommunen å fortsette korstoget mot ytringsfriheten, så risikerer vi ny politirazzia etter det jeg har skrevet her og på forumet (http://r-b-v.net) seneste tiden.

Med minstepensjon er det et grovt overtramp å ta datautstyr for tusenvis av kroner. Både mot barn og voksne. Til dags dato har vi manglet blant annet skanner og diskettstasjon. Ny skriver kjøpte jeg et år etter razziaen. Dette for å kunne skrive brev. (Min høyre pekefinger mangler sene med mer.) Vi må prioritere mat, husleie og annet før datautstyr til oss og barna.

De hindrer effektivt ytringsfriheten vår.

Jeg fikk uførepensjon grunnet sosial angst. Å kjempe mot myndighetene når man har slike plager, er et regelrett helvete. Med årene har imidlertid helsen blitt bedre og bedre.

Ofte har jeg arbeidet for å komme ut i arbeidslivet igjen. Det er mye jeg kunne ha gjort som selvstendig næringsdrivende. Firmaet "Holta Konsultasjon og Kunderådgivning" startet jeg for noen år siden. Med det vanvittige presset vi har fra myndighetene, har både det og annet arbeid effektivt blitt ødelagt hver gang jeg har forsøkt gjøre noe.

Det er livet vårt maktpakket ødelegger. Livet vårt, og livet til alle de andre som møter den skjulte maktstrukturen som pressen ignorerer og bagatelliserer.