Når en dagmamma kontakter barnevernet ”for å få til et samarbeid” mellom mor og barneverntjenesten, så er det noe som ikke stemmer.
For det første, hva har en dagmamma, som har mor som oppdragsgiver, med å melde mor til barnevernet? Hvis mor ønsket kontakt med barnevernet eller mente at hun hadde behov for slik kontakt, så kunne jo mor selv ta kontakt med barnevernet uten dagmammaens bistand.
For det annet, er dagmammaen i stand til å vurdere barnets tilstand bedre enn barnets egen mor? Når en dagmamma så å si overprøver vurderingen til barnets naturlige mor, så er det noe som ikke rimer. Er det så sikkert at dagmammaen vet bedre enn barnets mor hva som er barnets beste?
For det tredje, samarbeid med barnevernet er alt annet enn det folk tradisjonelt forbinder med ”samarbeid”. I dette konkrete tilfellet, gikk samarbeidet ut på å fatte akuttvedtak om tvangsfjernelse av spebarnet
uten mors vitende. Barnevernet hadde ikke en gang kontaktet moren før de fattet vedtak om akutt tvangsfjernelse.
I tillegg forsøkte barnevernet regelrett å lure mor til å ta med babyen ned til barnevernkontoret da de innkalte henne til et møte uten å opplyse om at det allerede var fattet akuttvedtak om tvangsfjernelse.
Det er barnevernet i Stavanger som er ansvarlig for ugjerningene mot mor og hennes ni uker gamle barn. Mors advokat kan ikke se at det var noe i barnets omsorgssituasjon som nødvendiggjorde at barnet øyeblikkelig måtte fjernes fra moren og plasseres i beredskapshjem. Heldigvis for barnet var mor så oppegående at hun unnlot å ta med babyen til barnefjernerne og isteden sørget for å bringe barnet i sikkerhet.
I skrivende stund driver barnevern og politi klappjakt på spebarnet. Advokaten til mor har klaget på fylkesnemndens avgjørelse som hun mener er uten reelt grunnlag, men Stavanger barnevernkontor har ikke oversendt klagen til fylkesnemnden. Sannsynligvis håper de å få tak i spebarnet før de oversender klagen til fylkesnemnden, og da vil det erfaringsmessig være vanskelig for fylkesnemnden å vedta tilbakelevering av barnet til dets mor.
Denne saken viser at barnevernet driver et råkjør uten like mot barnefamilier. Det å ta fra en mor sitt spebarn er en meget inngripende handling, som bare skulle kunne skje i de aller mest alvorlige tilfellene, hvor det var reell fare for barnets liv og helse. Dessverre kan barnevernet påstå at så er tilfelle uten at det reelt er tilfelle.
Barnevernets ord veier så meget mer enn ordene til foreldrene. En falsk melding om bekymring kan være mer enn nok til at et spebarn blir fratatt sin mor. Det blir ikke tatt hensyn til at barnet trenger å die sin mor. Det blir heller ikke tatt hensyn til at mor og barn knytter tette bånd i denne første tiden sammen. Loven gir de barnevernsansatte myndighet til å fjerne spebarn, nærmest etter eget forgodtbefinnende. Det kalles å bruke profesjonelt skjønn.
Dersom barnevernet får tak i spebarnet vil de beholde de inntil saken kommer opp for domstolene. Foreldrene har oddsene mot seg for barnevernets sakkyndige gir barnevernet det de ber om, og domstolene dømmer i tråd med de sakkyndiges anbefaling. I mellomtiden er babyen hos fremmede.
Politi og barnevern handler i tråd med en barnevernslov, som muliggjør grove overgrep mot barn. Barnevernslovene fratar barn deres viktigste vern, nemlig foreldrene. Det skulle være en lov som
forbød myndighetene å fjerne et spebarn fra moren.
Les om saken på barnasrett.no:
http://www.barnasrett.no/Relevante%20Sa ... nevern.htm