Det største du kan gi et fosterbarn er et helt alminnelig hjem, påstår
fosterhjemskonsulent Anne Berit Mørchi Nordland Fylke.
Akkurat som om fosterbarn var en helt egen kategori barn, som i motsetning til andre, alminnelige barn, ikke trenger sine egne naturlige foreldre. Den største lykke for et fosterbarn er nok ikke å "bli plassert" i et helt alminnelig fosterhjem, slik barnevernskonsulenten hevder, men å få komme hjem til sin naturlige familie.
Fosterhjemskonsulent Mørch intensiverer jakten på mennesker som er villig til å ta inn barna som barnevernet har tvangsfjernet fra deres naturlige foreldre. Barnevernet er avhengig av stor tilgang på fosterforeldre for å kunne fortsette å fjerne barn i det tempoet de legger opp til.
Hittil i år har barnevernstjenestene i Nordland fjernet 25 barn fra deres foreldre, og behovet øker i hele landet, ifølge Mørch. "Behovet" for fosterhjem er skapt av barnevernet. Det er ikke barna selv som etterspør disse kunstig skapte enhetene, men det fremstilles som om barna har et selvstendig behov for å "bli plassert", som det heter på barnevernspråket. Barnas egentlige behov er kanskje å få lov til å være i fred hos sine foreldre, fri for inngripen fra et innpåslitent "barnevern", men dette ekte behovet, uttrykt av barna selv, tar ikke barnevernerne høytidelig. Der i gården forutsettes det at foreldre som ikke vil plassere barna sine hos fremmede, setter egne behov foran barnets. Ifølge barnevernet er gode foreldre kun de som innser sine store og ubotelige mangler og frivillig lar barnevernet overta "omsorgen" for barna deres. De foreldrene og besteforeldrene som kjemper desperat for barn og barnebarn blir stemplet som "uegnede" av barnevernet, og det innføres strenge besøksordninger for å holde samværet mellom barnet og dets slektninger på et absolutt minimum à la 2 timer 3 ganger i året. (en ikke uvanlig ordning). Hensikten er å sørge for at barnet knytter seg til sine nye "foreldre". Barna skal være nødt til å knytte seg til disse nye fremmede menneskene, for ellers vil de stå mutters alene. Og dette fremstilles av barnevernet som den
beste omsorgen for barnet.
Istedenfor å plassere barna i fosterhjem burde man omplassere de barnevernsansatte til yrker hvor de gjør mindre skade. Fiskeindustrien trenger folk. Dessuten er det ikke barnas plikt å sørge for at de barnevernsansatte har en jobb å gå til.
Barn skal ikke behøve å miste barndommen for at arbeidsplasser innen omsorgsindustrien ikke skal gå tapt.
Jeg tror barnevernet tar helt feil når de hevder at det største for et barnevernsbarn er å havne i et alminnelig fosterhjem. Et fosterhjem kan aldri bli et helt alminnelig hjem, det er og blir et fosterhjem. Et ekte hjem fordrer at barnet bor hos mennesker som elsker det uforbeholdent, og ikke avhengig av at de får lønn fra kommunen for å ha barnet plassert hos seg.
Det å bo hos fremmede mennesker som ikke elsker det som sitt eget, er svært ødeleggende for barnet. Mange fosterforeldre ber barnevernet om fri fra barnet når de skal på slektstreff og lignende. Da passer det ikke å ha med fosterbarnet, som selvsagt ikke tilhører familien på samme måte som de andre medlemmene. Fosterbarnet lever på nåde i fosterfamilien. En slik oppvekst kan umulig kalles trygg og stabil. Allikevel er det dette barnevernet tilbyr barna som brutalt fjernes fra sine naturlige foreldre.
Fosterhjemsplasseringer kom i miskreditt på begynnelsen av 1900-tallet etter å ha nytt stor popularitet på 1800-tallet. Dette fordi det ble kjent at mange fosterbarn led stor nød og ble utnyttet av fosterforeldrene. Nå har fosterhjems-ordningen fått en renessanse, og nøden blant barna er kanskje like stor som tidligere, om man tar i betraktning den relative velstandsøkningen. Forskjellen er at nå fjernes så mange flere barn fra sine naturlige foreldre enn tidligere. Tidligere havnet foreldreløse i fosterhjem. Idag kan hvilket barn som helst havne i fosterhjem.
Fosterhjem er ingen god løsning for barn. Barn tar skade av å vokse opp i fosterhjem, selv i såkalt gode fosterhjem, sammenlignet med å vokse opp hos sine naturlige foreldre, selv der hvor forholdene er langt fra perfekte. Det naturlige hjemmet er langt å foretrekke fremfor fosterhjem. Hadde de naturlige foreldrene mottatt like stor lønn for å oppdra sine barn som det fosterforeldre gjør, så hadde barna fått en mye bedre materiell oppvekst. Kjærlighet mellom barn og foreldre er viktig, men det er også viktig å kunne gi barna det som andre barn får av materielle goder. Når man vet at mange barn blir tvangsfjernet fra sine foreldre og plassert i fosterhjem på grunn av sosioøkonomiske faktorer, så hadde man kommet langt ved å hjelpe de naturlige foreldrene med økonomisk støtte fremfor å ta fra dem barna. Det hadde vært det beste for foreldrene og barna, men de barnevernsansatte ville ha fått mindre å gjøre.
Hva er så viktigst: Å sørge for at barn får en god oppvekst hos sine naturlige foreldre eller skaffe arbeid til alle som velger å utdanne seg til barnevernspedagoger og lignende? Svaret er innlysende: Det høye aktivitetsnivået til barnevernet skyldes for mange ansatte og en stadig ekspanderende tolkning av omsorgssviktbegrepet. Det er ikke et reelt behov for flere fosterhjemsfamilier, for barna som tenkes plassert, har allerede foreldre. De er hverken foreldreløse eller mangler andre slektninger som kan ta seg av dem dersom foreldrene skulle falle bort.
Det påståtte behovet for fosterhjem er skapt av barnevernerne selv. Barna trenger ikke fosterhjem, selv helt alminnelige sådan. Barna trenger sine naturlige foreldre, og det aller største for et fosterbarn ville vært å bli tilbakeført til sin naturlige familie.