Det snakkes mye om såkalte "hjelpetiltak" i "barnevernet", som de ynder å kalle seg, men hjelpetiltakene er av en eller annen grunn bestandig myntet på handlekraftige og sterke foreldre og barn.
Derfor synes jeg det er på tide med en liste over hjelpetiltak for ansatte i "barnevernet". Disse menneskene kjennetegnes som oftest ved store generelle lærevansker, manglende innsikt i egen inkompetanse, grandiose forestillinger om betydningen av egen person og eget "arbeid", lav evne til innlevelse i andres følelser, dårlige formuleringsevner såvel muntlig som skriftlig, svake kognitive evner og store tilpasningsproblemer generelt.
Jeg har derfor forsøkt å finne frem til hjelpetiltak hvor de ansatte i "barnevernet" virkelig kan få brukt sine evner, og jeg har med god hjelp av
Svane (og Thomas og Harald i Senfredag) kommet opp med følgende:
Vask av latrinene etter Quartfestivalen
Dette er et hjelpetiltak som er spesialtilpasset det lave kompetansenivået til de "barneverns"-ansatte. Tiltaket kan med fordel settes inn som et kompetansehevende tiltak som på sikt vil gjøre de "barneverns"-ansatte i stand til mer krevende arbeidsoppgaver som å sitte i kassen på Rimi.
Jeg kommer til å jobbe mye med dette temaet fremover da jeg synes det er et forsømt område. Det er sjelden man støter på en gruppe med større behov for massive hjelpe- og støttetiltak enn nettopp de ansatte i "barnevernet". Nettopp derfor er det uhyre viktig å fange opp problemene så tidlig som mulig. Mitt foreslåtte hjelpetiltak kan settes inn på et tidlig stadium før de "barneverns"-ansatte utvikler store personlig og sosiale problemer. Ved å aktivere dem i en rutinemessig, samfunnsnyttig funksjon håper jeg å aktivere den delen av hjernen deres som stimulerer arbeidslysten, som generelt er svakt utviklet hos de "barneverns"-ansatte.
Hjelpetiltaket har vært utprøvd på en rekke såkalte "barnevernsledere", som de liker å kalle seg, men krevde stor ressursinnsats for å påse at "barnevernslederne" ikke skoftet unna. Suksessfaktoren viste seg å være intens oppfølging av hver "barnevernsleder". De mest krevende "barnevernslederne" krevde døgnkontinuerlig oppfølging av et team på minimum fem personer. Ingen av "barnevernslederne" var kjent med begrepet "arbeid" da hjelpetiltaket ble påbegynt men har etterhvert begynt å få en viss anelse om hva begrepet innebærer.
Kvaliteten på arbeidet var selvfølgelig så som så. Vi snakker tross alt om ufaglært arbeidskraft med lav motivasjon. En incentivordning ble derfor etablert. Etter hver åtte-timers økt fikk "barnevernsleder" en klapp på skulderen for innsatsen. Fra å være sosialt ekskluderte fikk "barnevernslederne" oppleve det sosiale fellesskapet og komme ut av den sosiale isolasjonen de har opplevd i sitt yrke som "barnevernsleder". Annen lønn anses unødvendig da hjelpetiltaket ikke er ment som arbeid i ordets rette forstand men kun som et korrigerende tiltak overfor sterkt hjelpetrengende personer.