FATTIGHUS: Den gamle allmue- og fattigskolen i Hospitalgata 18 (1806 - 1861).
Foto: Oslo byarkiv
«EN HAARD OG DYR TID»: Historiker Johanne Bergkvist har beskrevet situasjonen for de fattige i Christiania fra 1790 til 1802. Hun har studert lovgivningen, oversikter over anholdte, og fortellingene som er nedtegnet under forhørene hos politiet.
FATTIGERE PÅ LANDET: Aker var 27 ganger større enn byen Christiania - en kjempestor landkommune som omsluttet byen på alle kanter helt til den ble innlemmet i Oslo i 1948.
Kart: Oslo kommune
OSLO I GAMLE DAGER: Ruseløkkbakken i Gamle Christiania før 1920. Foto: NTB / Scanpix
FATTIGSKOLE: Vaterlandsungene ble sendt over Akerselva til nabokommunen Aker for å få undervisning av fattiglæreren i Lakkegata. Bildet viser Akers fattigskole på Grønland, Lakkegt. 20 Foto: Utdanningsetaten i Oslo
NÅDELØST SYSTEM: - Det offentlige hadde streng kontroll med hvem som fikk fattigstøtte. Alle hadde arbeidsplikt, også de riktig gamle som i realiteten var utslitt og ofte arbeidsuføre, forklarer historikeren. Foto: Scanpix/Arkiv-bilde
SENTRUM POLITISTASJON I OSLO: Den gamle tukthusmuren er bygget inn i lokalet. Foto: Erlend Aas / SCANPIX
Emneord
fattigdom oslo magasinet historie christiania
annonse
I DEN LILLE BYKJERNEN I CHRISTIANIA OG de store landområdene rundt byen steg prisene på basis-matvarer mot slutten av 1700-tallet. Nøden og fattigdommen ble verre. Det var forbudt å ikke ha arbeid eller tjeneste, og samtidig vanskelig å finne jobb.
Det var strenge restriksjoner på flytting for folk i hele landet. Hvis man ikke klarte å tjene til livets opphold, kunne man ikke flytte uten tillatelse.
Nesten ingen ble betraktet som «verdig trengende» og fikk fattighjelp. Da måtte man isåfall være invalid eller svært gammel. Fattighjelpen på rundt 15 skilling i uka (et brød kunne koste 5 skilling) var uansett så lav at det var nærmest umulig å overleve på den.
BARE GIFTE KVINNER og enker kunne drive småhandel fra kurven de hadde på armen.
Tigging var forbudt og kunne straffes med tukthus. Og på tukthuset var forholdene så dårlige at de innsatte slapp ut avmagret med fillete klær, ofte gule i huden av sykdommer. Med det karakteristiske «tukthus-utseende» var det enda vanskeligere å få tjeneste. Det samme var det for kvinner som hadde barn utenfor ekteskap.
«Undersåttene i Akershus Stift, både i kjøpstedene og på landet, har det særdeles tungt og besværlig på grunn av den store mengde motvillige, vanartede, sterke og fremmede betlere (tiggere), så vel som ulydige og gjenstridige tjenestefolk, løsgjengere og de som sitter på sin egen hånd og ikke vil tjene årlig kost og lønn, men etter sin makelighet alene la seg ligge i dagevis, til bondestanden og landets svekkelse».
Slik blir fattigdomsproblemet beskrevet i Anordning om Tugthusets Inrettelse fra 1741.
Var man fattig, sulten og uten arbeid, så var det rett og slett ens egen feil og man skulle straffes for det.
De fattige var fordømt uansett hva de gjorde.
I EN NY MASTEROPPGAVE i historie fra Universitetet i Oslo har Johanne Bergkvist beskrevet situasjonen for de fattige i hovedstaden fra 1790 til 1802. Gjennom å studere lovgivning, oversikter over anholdte, og forhørene hos politiet tegner hun et grundig bilde av de aller dårligst stilte og familiene deres.
«En Haard og Dyr Tid. Fattigdom og løsgjengeri i Christiania 1790-1802» er blitt et oppsiktsvekkende dokument over de umenneskelige kårene og holdningene til de svakeste i vår egen byhistorie.
Tiårene mellom 1780 og 1815 var preget av det historiker Anne-Lise Seip kaller en generell europeisk reformperiode, og myndigheter i flere land begynte å erkjenne at det fantes årsaker til nød, ikke bare latskap og dårlige mennesker. Men til tross for endringer i fattigdomsforståelsen ble den strenge lovgivningen stående, og de fattige fremdeles straffet, forfulgt og anklaget.
Først i 2006 ble de siste restene etter lovverket fjernet da løsgjengerloven ble opphevet.
30 ÅR GAMLE Marthe Danielsdatter var en av de fattige. Hun ble innbrakt av fattigfogdene i Christiania i 1793 fordi hun tigget i byen med et spedbarn på armen. Barnet fikk hun med en soldat og det var født utenfor ekteskap. De offentlig ansatte påsto de hadde sett henne ofte, og at hun bar en kurv på armen både sommer og vinter for å «Lægge Skiul paa at hun Bætlet (tigget), men de har ikke villet paagribe hende førend de traf hende i Giærningen».
Fordi politimesteren betraktet henne som ung, frisk og arbeidsfør, kunne hun ikke kategoriseres som «verdig trengende», og hadde derfor ikke rett på fattigstøtte eller almisser. 30 år gamle Marthe hadde vært på tukthuset to ganger før, første gang da hun var bare 12 år. Hun hevdet i avhør at hun hadde tjeneste i fire år etter at hun slapp ut fra tukthuset siste gang, men ikke de siste to årene.
Hennes arbeidsløshet ble dermed forstått som uvillighet og latskap, selv om det mest trolig var barnet hun fikk som hindret henne i å arbeide.
Hun ble dømt for tigging.
Politiet sendte saken videre til stiftet og åtte dager seinere ble Marthe innsatt på tukthuset etter stiftets ordre. Tukthuskommisjonen bestemte at hun skulle være der i to år, en svært streng straff for forseelsen. Sønnen Daniel Olsen er ikke er nevnt i tukthusprotokollen, noe som kan bety at hun ble fratatt barnet hun hadde tigget for å forsørge.
I MIDDELALDEREN HADDE man ofte et mindre strengt syn på fattigdom, tigging og almisser. Det å gi til de fattige ble sett på som en vei til frelse, og det å tigge ble i store deler av perioden ble sett som et uttrykk for naturlig, og til og med from, nød.
- Så kommer det fordømmende synet — det henger sammen med arbeidsetikken som vokser fram etter reformasjonen. Den samme endringen i holdning ser man i katolske land, sier Bergkvist til Dagbladet.no
I det hele tatt er det få referanser til religion i materialet hun studerer.
- Det viser at det for det meste er verdslige hensyn som ligger til grunn for holdningene til de fattige. Bøndenes behov for arbeidskraft og borgernes behov for å beskytte priviliger og næringsinteresser, mener hun.
Et av påfallende trekkene ved denne epoken er at borgerne blir nektet å gi gaver til de som er dårligere stilt. Mange skildringer viser at det var flere som gav til de fattige. De kunne for eksempel få faste gaver og gjøre små tjenester til gjengjeld. Men statens hovedargument var at hvis noen skulle gi, så måtte man gi til det offentlige - så de kunne passe på at det bare var de «verdig trengende» som fikk almisser.
- Det var et nådeløst system. Det offentlige hadde streng kontroll med hvem som fikk støtte. Alle hadde arbeidsplikt, også de riktig gamle som i realiteten var utslitt og ofte arbeidsuføre, forklarer historikeren.
TUKTHUSANORDNINGEN AV 1741 innebar to offensive tiltak mot tiggere, løsgjengere og andre ulydige personer: opprettelsen av tukthuset i Christiania og opprettelsen av et offentlig fattigvesen i Akershus stift.
Anordningen slo fast strenge kriterier for hvem som ble regnet som verdige eller uverdige fattige: «Ingen uden Selvraadige, Lade, Modvillige, Drukkenbolte, friske, ugudelige og arbeidsføre Betlere skal modtages i Tugthuset, men de Skrøbelige og rette Fattige skal underholdes i Kjøbstæderne, og forfleges i Lægderne paa Landet, Enhver paa det Sted, hvor han har hjemme.»
Kun gamle og syke ble regnet som verdige fattige og «de blinde, dumme, vanvittige, syge og sengeliggende Fattige» hadde rett på støtte om ikke ektefelle, barn eller andre slektninger eller venner kunne pålegges å underholde dem.
I praksis nådde likevel fattigstøtten altfor få trengende, og støtten var for lav til at man kunne leve av den.
EN AV DE TEORETIKERNE som har vært mest sentrale i å beskrive den europeiske utviklingen av de moderne tvangsinstitusjonene arbeidshus, tukthus og fengsler, er den franske filosofen og idéhistorikeren Michel Foucault. Bergkvist knytter sin analyse til hans arbeider, fremfor alt i Galskapens historie.
Foucault beskriver innesperringen av fattige, arbeidsløse, løsgjengere og gale fra 1600-tallet som en institusjonell respons på økonomisk krise og arbeidsløshet. Det innebar en ny arbeidsetikk og et ønske fra myndighetenes side om sivil orden. Symbolet på den store innesperringen var arbeidshus og tukthus over hele Europa.
Ved å sette de uvirksomme i arbeid kunne myndighetene i perioder med full sysselsetting sørge for billig arbeidskraft, og i perioder med arbeidsløshet fange opp de arbeidsløse i produksjonen og bruke innesperring som en beskyttelse mot opprør. Økonomisk kan innesperringen ses som en fiasko og institusjonene forsvant på begynnelsen av 1800-tallet, men Foucault vektlegger den symbolske betydningen av ordningene.
«Endringen innebar at arbeid og fattigdom ble sett som motsetninger. Arbeid ble løsningen, ikke bare på grunn av produktivitet, men som en moralsk motvekt til uvirksomhet. Den store innesperringen på 1600- og 1700-tallet skilte ikke mellom kriminelle, arbeidsløse eller gale, eller om uvirksomheten var frivillig eller ikke», skriver Bergkvist.
I hennes materiale er dette spesielt påfallende og tragisk når det gjelder barn og familier.
ØSTEN NIELSEN VAR fra landområdene og hadde sittet på tukthus fra ung alder. Faren var død og mora levde «i ydelig fattige Omstændigheder», heter det i politiets papirer. Da han ble arrestert for tigging i Christiania som 14-åring i 1792, hadde han allerede blitt arrestert i byen en gang før, men blitt sendt tilbake til hjemstedet. Han kom likevel tilbake til Christiania for å tigge.
Til tross for at det i tukthusprotokollen oppgis at han var «Lam i den Eene Arm» ble han dømt for lediggang. I tukthusets fangeprotokoll i 1797 ble han beskrevet med klær som nesten alle var «Ruttne filler, og blev Bortkastet». I tillegg til sin skadede arm hadde han et «lidet og blegagtig» ansikt, noe som tyder på at han hadde fått den karakteristiske «Tugthuus-coleur».
«Til tross for at de skadelige forholdene på tukthuset må ha ført til at mange dømte ble syke og arbeidsuføre, var disse følgene ikke tema i politiforhørene», skriver Bergkvist.
«Hans livssituasjon må ha blitt svært begrenset av politiets vurdering av ham som arbeidsfør, slik tilfellet også var for den ugifte mora Marthe Danielsdatter som også ble straffet for sin tigging», forklarer hun.
TUKTHUSENE SOM VAR så utbredte i Europa, virket på mange måter mot sin hensikt. De innsatte på tukthuset i Storgata i Christiania skulle tuktes, straffes, lære seg hardt arbeide og oppdras. Men anstaltene gjorde ofte vondt verre. Selv om færre ble dømt til tukthuset
for tigging fra slutten av 1700-tallet ble arbeidsstraffen videreført i arbeidsanstalter, som Christian Augusts Minde i Storgata.
- Det var en veldig hard arbeidsdisiplin på tukthusene, og folk måtte jobbe hele dagen. Stanken blir ofte beskrevet som uutholdelig tett, og den kom først og fremst fra kjøkkenet. Det var elendige forhold og svært dårlig mat, oftest spiste man stuet kål i fett eller mat som egentlig ikke var spiselig, sier Bergkvist.
Folk ble syke, og mange var redusert når de kom ut, i tillegg til at de var stigmatisert fordi de hadde sittet der.
- I 1791 var det et opprør i tukthuset i Christiania. Noen av de innsatte prøvde å drepe spisemesteren. Senere fikk spisemesteren sparken fordi det var så ekstremt dårlige forhold. Saken ble i ettertid en kasteball mellom danske myndigheter og lokale myndigheter i Christiania. Opprørerne fikk på mange måter en typisk dom: de fikk litt medhold i sine protester, men ble likevel straffet, sier Bergkvist.
DEN INNHUMANE behandlingen av de fattige i overgangen mellom 1700- og 1800-tallet, har sin parallell i dag, mener historikeren.
- Tiggere og prostituerte blir veldig fort sett på som et ordensproblem, mens diskusjonen om hvordan man skal løse de underliggende sosiale problemene stopper opp, sier Bergkvist. Hun refererer blant annet til beskrivelser av rumenske versus norske tiggere i Oslo.
- Det samme kan man finne i synet på velferd, for eksempel hvem som har rett på trygd. Man ser det jo på NAV og sosialkontorene i disse dager - man får ikke trygd før man har tømt skapene og bsu-kontoen. Ordbruken går igjen, skillet mellom verdige og uverdige finnes fortsatt, sier hun
Dette viser jo litt at det jeg har hevdet lenge at det er mange som mister sine barn pga fattigdom her i norge.
http://www.dagbladet.no/2009/02/19/maga ... o/4901314/