Her er det mye snadder om sex and drugs and rock'n roll, og fremdeles er det psykolog Svein Magnar Hansen som står for den frie diktningen i punkt 1 - 2:

9 For Et Sirkus!

1 Andreas Rathke Lygre. 2 Den sakkyndiges vurdering. 3 Feil. 4 Frigjøring. 5 Personlige belastninger. 6 Omskiftelig livssituasjon. 7 Trendenser. 8 Sigøynere. 9 Bosteder. 10 Diplomatbarna. 11 Campingturister. 12 Anonyme Alkoholikere. 13 Søndag. 14 Deltakerbevis. 15 Få fart på. 16 Oliver Møystad. 17 Kjærlighetsforhold. 18 Uttrykk for. 19 Arthur Sørensen. 20 Erik Bjarnoll. 21 Thor Brekkeflat. 22 Skilsmisser. 23 Tilpasningsvansker. 24 Psykiske vansker. 25 Rusmiddelmisbruk. 26 Komparent. 27 Håndteringer. 28 Skolehverdagen.





3 FEIL OG MANGLER. Det eneste hyggelige ved å ha sine feil og mangler, er den glede det gir andre mennesker, Doug Larson. Jeg vil igjen påpekte det faktum at min sønn heter Andreas Didrik Lygre Rathke, og ikke "Andreas Didrik Rathke Lygre". Og Arthur heter Sørensen til etternavn og ikke "Andersen".

Og så starter jeg likegodt opp med psykologen sin kjempetabbe, for under punkt 1, skriver han: "For øvrig har far til Andreas etablert et samboerforhold, og i dette fikk han sønnen Ole 8. september 1998. Siste del av svangerskapet, - og fødselen, til dette barnet sammenfaller i tid med at bekymringsmeldingene begynte å komme til Barnevernet i Sandviken." Og denne opplysningen er så feil som det går ann å bli - fordi at Ole er nemlig født den 8. september i år 1997!

Om det var jeg eller Lars som kom med dette uriktige årstallet er for øvrig irrelevant, poenget er at jeg ville tro at det lå under psykologen sitt ansvar å få de "nødvendige detaljene" på plass. Men nå ser det jo ut for at psykologen har "opererert" med et feilt årstall - og da er det lett å skjønne hvorfor allting gikk så gale for ham denne gangen... -Men sånn går det altså her i livet når du ikke gidder å høre etter. Så takke vel for at psykologen gikk hen og la all skylden for Andreas sine "utageringer" på meg.

Svaret på denne grove misforståelsen får ikke du og jeg vite svaret på før... -tja, eller får vi noensinne vite det da? Men sånn som psykologen skriver, så ser det altså ut som om han tror at Ole er født cirka 2 mnd etter at jeg fødte Mats. Og da får jo psykologen ikke kabalen til å gå opp, når han ikke har fått det med seg at Andreas "utagerte" på grunn av sine "forbudte følelser" i forhold til Ole. Ergo, så har psykologen fått sine egne feilslåtte prognoser, til sitt eget terreng til å stemme overens med mmpi-kartet. –Og nå synes jeg at klovnen fortjener litt applaus….

Og slik gikk det altså til at jeg ble den mistenkte i saken, og også den som fikk skylden for at Andreas gikk til angrep på meg og oppførte seg så "rabiat" på skolen. Spør du meg, så ligger denne tabben ann til å være Norgeshistoriens største justismord innen barnevernet, og denne "HENDELSEN ER EGNET TIL Å STILLE SPØRSMÅL VED DEN SAKKYNDIGE PSYKOLOGENS PSYKISKE BALANSE, DØMMEKRAFT OG SELVINNSIKT" når han ikke klarer å legge ut kortene riktig engang.

Men pussig nok, så står det ingenting nevnt i "mandatet" om at han fikk i oppdrag å kartlegge Andreas sin "bakgrunn...?" Likevel så gjør han det, og bommer så det synger etter. Og ved å oppgi feilt årstall for Ole sin fødsel, så har han også forledet barnevernkuratorenes virkelighetsoppfatning. I kap. 38.43 heter det fra dem: "De yngre søskene til Andreas er begge født i 1998. Dette er sammenfallende med tidspunktet det begynte å komme meldinger til barneverntjenesten. Iflg. mor skyldes dette at Andreas fikk problemer fordi han var sjalu på fars nye barn og ikke ble inkludert i familien på lik linje med Ole (fars barn).” -Jepp, jeg kunne likegodt ha snakket til veggen... -Og på på grunn av at ingen ansvarlige i denne saken giddet å bruke sine ører og forstand, så svikter selve grunnlaget som barnevernet og den sakkyndige psykologen har dannet sin sak mot meg på.

Og hvem er de skadelidende i denne saken? -Hm? Hvor mange barn har denne skandaløse barnevernsaken gått ut over? Bare Mats som ble tvunget til å flytte fra sin mor? Og Andreas, som har fått hele sin "bakgrunn" uthengt som en "skjevutvikling?" Enn Ole da? Som for hele resten av sitt liv skal gå rundt og vite det at selve hans tilblivelse på denne jorden var opptakten til et helvetes spetakkel uten sidestykke for så mange andre uskyldige mennesker?

Flere synspunkter vedrørende denne saken finner du for øvrig i kap. 38.47. Og så kan du spørre deg selv om liksom som om ikke alle de løse spekulasjonene som barnevernet og psykologen har fremsatt mot meg og min familie, ikke skal få noen "konsekvenser" for dem?

Men så skjønner du det at mine protester vil ikke bli tatt til etterretning, fordi at rettspsykologien har så stor makt og innflytelse, og alle hans kolleger i den bransjen vil gi psykologen medhold, fordi at resultatet av mmpi-testen likvel gir ham blankofullmakt.

4 FRIGJØRING, GERMANIE GREER. Alt - fra barnepasserens skammelige lave lønninger til isoleringen av hjemmeværende mødre - viser at vår kultur, til tross for mange fine ord og pedagogiske teorier, er og blir fiendtlig mot barn og de som oppdrar dem, Marni Jackson. Germanie Greer har mer på lager:

"Nå som kvinner er i ferd med å oppnå en viss grad av selvtillit og begynner å bane seg vei, trekker mennene seg stadig dypere inn i sin egen virtuelle verden. Etter hvert som storfamilien har smuldret opp under urbaniseringspresset, under økende mangel på jord og andre økonomiske forandringer, har menn, som ikke lenger blir tvunget av de eldste til å leve som ektemenn og fedre, styrt unna kvinner og barn. En fjerdedel av alle familier i verden har nå en enslig kvinne som overhode. I Nord-Amerika, Europa og Nord-Afrika er det snakk om en femtedel som stadig blir større; i Karibien, Latin-Amerika og Afrika sør for Sahara dreier det seg om cirka en tredjedel i stadig økning. Som Debbi Taylor forklarer i "My Children My Gold" er fenomenet ikke så mye "en økning av antall alenemøde, som en verdensomfattende nedgang i ansvarlig farskap." Hvor de enn befinner seg representerer den farløse familien den fattigste delen av samfunnet. I USA, verdens rikeste nasjon, utgjør aleneforelderfamiliens inntekt en tredjedel av parfamiliens. Livene til alenemødre består av kjærlighet og arbeid som er belønning nok i seg selv. For dette lojale, generøse arbeidet finnes det ingen anerkjennelse, ingen forfremmelse, ingen sikkerhet og ingen hjelp. Hva vi enn tenker om ulike feministideologier, må vi innse at en feminisme som ikke tar opp denne situasjonen er strutsefeminisme. Kvinnefrigjøring må være mødrefrigjøring, hvis ikke er den ingenting. Uansett hvilke andre aspekter av kvinneundertrykkelsen som hver og en av oss setter først utfra vår egen livssituasjon må vi være klar over at den type feminisme som ser medlemskap i snobbete cricket-klubber eller lignende som en seier, er livsstilsfeminisme som gir sitt tause samtykke til et system som undertrykker kvinner over hele verden. En "ny-feminisme" som feirer retten (det vil si plikten) til å være pen - i en imponerende rekke av feiende kjoler og trange drakter satt sammen for sultelønn av pubertetsjenter i asiatiske fabrikker - er ingen feminisme i det hele tatt."

Sånn er det bare med den saken. Også her i velstandsmetropolen Norge, men den er ikke så lett å få øye på, fordi at diskrimineringen av fattige og enslige mødre bare er litt mer diskre nå enn den var før i tiden. Og nettopp fordi at den ikke er så utpreget synlig, så regner du altså med at den slags ikke forekommer i Norge i dag?

Men i den siste tiden har pressen avslørt at diskriminering av fattige i Norge er en hyppig forekomst. Hvor mange 10-tusen var det nå igjen? -I tillegg til at jeg er fattig, så blir jeg også kritisert for å være det. Uansett hva jeg gjør, så blir jeg kritisert, fordi at min innsats ikke gir et øyeblikkelig målbart utslag på brutto-nasjonal-produktet. Sånne svake individer som meg har nemlig ikke vært med på å bygge opp Norge til et velstandssamfunn i toppeliten - tvert i mot så er jeg med på trekke ned den standarden som alle de andre moralsk, korrekte borgerne higer sånn etter. Derfor er det best å bare bli kvitt meg. Dessuten så er det ingen som kommer til å savne meg...

5 PERSONLIGE BELASTNINGER. Å være kvinne er en fordel for morsoppgaven, men det er ikke nok. Den biologiske familien bestående av mor og barn, er sårbar; den trenger beskyttelse og støtte. Mødre trenger underhold, fysisk mentalt og moralsk. I vestlige samfunn er det morens mann eller partner som er forventet å sørge for underhold, men bare hvis han selv velger det. En kvinne uten partner og med barn er vanligvis en kvinne med problemer. Den kjensgjerning at hun har barn vil tale imot hennes muligheter til å forsørge dem; arbeidsgivere vil føle at hun, til tross for behovet for å ha mat på bordet hver dag, ikke vil være til å stole på, fordi hun må være borte fra arbeidsplassen når barna er syke, Germanie Greer. Jeg tror at de aller fleste mennesker får utlevert sin pakke med "personlige belastninger". Vel, -eh, bortsett fra psykologene da... -Men jeg tror ikke at jeg er enestående i denne sammenhengen. Jeg kan jo ikke akkurat skryte av at livet mitt har vært en "dans på roser". Heldigvis for meg, så snur snart den negative tendensen seg ifølge Jan Erik Kvamsdal 7.3: "Hvis du skulle ha problemer i livet - så vil du få dem nå, sånn at det er sagt."

Men jeg har min egen livsfilosofi på det også: Når vi har det godt og "skjebnegudinnene" er snill mot oss, så viser det bare til områder i livet hvor vi har "sådd godt nok". Det vil si at når du møter vanskeligheter, så vise det bare til de områder av livet ditt hvor du ikke har "sådd godt nok"! Og for å bøte på det ugjorte arbeidet, så er det bare til å gripe fatt i spaden, spa om jorden og "så" på nytt igjen.

Til nå har livet bare vært enveiskjøring på grønt lys, på full guff fremover, for psykologen. Og slik mener han altså også at alle andre bør leve livet sitt - for å leve et fullverdig liv som det er verdt å ta vare på. Men Nemesisen har visstnok helt andre planer i vente for ham, og en kjepp som kalles for: Mona Lygre. -Likevel representerer jeg bare ett område av livet hans hvor han ikke har sådd godt nok!

De aller fleste vanlige mennesker vet av erfaring at det er gjennom motgang du vokser og utvikler deg. Og barn er heller intet unntak. Men selvfølgelig så bør jo barnet motta motgang i moderate doser, tilpasset dets alder og modenhet. Slik at det ikke "risikerer" å bli nedlesset i skadelige "voksenroller". Og dersom du har barn, så må du i hvert fall ikke utsette dem for slike "belastninger" som den sakkyndige psykologen hinter til: "Gjennom mors fremstilling av sin livssituasjon, - som er gjengitt i sin helhet senere i sakkyndighetsrapporten, fremgår det at mor i det meste av Andreas sitt liv har hatt flere personlige belastninger. Hun må dessuten sies å ha hatt en omskiftelig livssituasjon." -Så nå har du noe å se frem til. Og i kap. 22 og 23 vil altså psykologen avsløre mitt intime privatliv, samt diverse andre familiehemmeligheter. Men jeg tror at du kommer til å bli skuffet, for jeg har neppe levd et mer omflakkende liv enn andre folk på min alder…

Ukebladene bretter ut akkurat de samme historiene som psykologen har på lager - 52 uker i året. Sånn sett er ikke akkurat min "bakgrunn" en historisk begivenhet. Og de fleste vil nok spørre seg selv: Var det ikke verre enn det?

Langt verre er det selvfølgelig fatt med alle de fantasifulle historiene som den sakkyndige psykologen har diktet på meg. -Hvor tar han det fra, forresten? Og hvilke vrangforestillinger er det han lider av, mon tro?

-Og jeg tror neppe at mine "personlige belastninger" har ført til at Andreas har fått en livstruende "skjevutvikling". Men dersom du sammenligner min "omskiftelige bakgrunn" med psykologens "oppvekst", som jeg ut ifra hans "fremstilling" av seg selv, antar må ha vært svært tam og begivenhetsløs, så ser du jo på resultatet av den sakkyndige vurderingen, at en moralsk riktige livsførsel, i mange tilfeller kan føre til en atskillig verre "skjevutvikling" enn den som han anklager meg for å lide av. Eller; er jeg slem nå?

6 OMSKIFTELIG LIVSSITUASJON. Jeg har reist over hele verden. -Da må du være godt kjent i geografien. -Ja, der har jeg også vært, BSV. Det står ingenting i loven om at det er straffbart å leve et ”omskiftelig liv”, men jeg vil tro at det er ulovlig å trakassere andre mennesker som gjør det! Psykologen får det til å høres ut som om jeg bor i en campingvogn, men jeg har stuet vekk gamle husleiekvitteringer loftet. Helt tilbake til -87. -Jeg samler ikke på dem, men jeg har bare ikke prioritert å rydde der ennå.

Alle andre folk kan skryte uhemmet over hvor de har vært, men hvis du er enslig mor, så er det en "personlighetsforstyrrelse". Dersom det var ulovlig å flytte på seg, så burde folkeregisteret ha reagert og umiddelbart oversendt en bekymringsmelding til politiet. Sånn at myndighetene kunne arrestert meg i henhold til løsgjengerloven. -Sorry Mona, men nå har du brukt opp alle klippene på flyttekvoten din!

Her forleden uke, så jeg bilder av alle Prinsesse Caroline og prins Ernst August von Hannover sine boliger i Her og Nå: -Og herre-gud-da-mann, for en flytte-mani det er på de folkene da! Og snakk om å få seg "bag-unger". I tillegg til at foreldrene deres fyker jordkloden rundt på sine evinnelige ferier med barna på slep! Rent personlig sett, så synes jeg at det ser ut som om de kozer seg og har det fint sammen. -Så, hvorfor går det ikke ann å være med på glede oss på deres vegne, spør jeg bare. Men akkurat hvilket syn tror du at de selvrettferdige moralistene har på den saken? Hark-hark: "-Mona, har du sjekket ut hvordan "bakgrunnen" deres ser ut da?" -Med "flere kjærlighetsforhold", skilsmisser og diverse andre "personlige belastninger"? -Men nå er jo dette paret heldigvis forskriftsmessig gift, og da har de altså lov til å være globetrotter. Dessuten, så har de penger. Og det utgjør en vesensforskjell, fordi at jeg er fattig.

Slik som den sakkyndige psykologen messer i vei i den sakkyndige vurderingen, så får du forståelsen av at psykologen krever at jeg må bo like standsmessig som en prinsesse i et palass, for å gjøre meg fortjent til å få oppholdelsestillatelse i dette prektige landet - og for ikke å snakke om å ha lov til å produsere barn og beholde dem: "Spesielt ett av bostedene var av svært dårlig kvalitet", skriver han så hånlig, mens han glemmer at jeg er en lutfattig sjel og en skjorte. Og liksom som om det "dårlige bostedet" var relevant for min ”omsorgsevne” som mor?

Hele verden er full av fattige foreldre som mer eller mindre bor i blikkskur. Men dette er altså atter et straffbart forhold i Norge. Fordi at fattige mennesker også er URENE mennesker. Og bare det overveldende flertallet av velstående norske borgere forteller oss sannheten om målsetningen: -For dem er det om å gjøre å bli kvitt de 7 % urene individene...

Psykologen håpte jo selvfølgelig på at ved å påpeke dette, mitt tydelige svakhets-"trekk" for barnevernkuratorene, så ville de fatte poenget - OG DET GJORDE DE.

Så det er nok dessverre ingen journalister som har lyst til å fylle avisene med store ord om sånne ubrukelige parasitter som meg - og til alt hell, så finnes det heller ingen borgere som er interessert i å vite av oss. De gjør det kanskje nå da, men tror du at kommunen kommer til å kaste en brukbar leilighet etter meg bare fordi om mitt tilfelle skulle bli landskjent? I så fall, så vil den hjelpen som kommunene har nektet meg tre ganger, komme alt for sent. For hva skal jeg i så tilfelle fylle den opp med, når barnet mitt allerede har blitt omplassert?

7 TRENDENSER. Hva driver du med? -Jeg drar opp ugress. -Men kommer ikke det opp av seg selv, da? BSV. Psykologen anklager meg også for å ha hatt flere "personlige belastninger" og en "omskiftelig livssituasjon", som om det skulle vært verdens undergang. Men, det er ikke uvanlig at barn av enslige foreldre opplever flere omskiftelige livssituasjoner. Så er det da ikke en ønsket situasjon for oss, men heller ikke ulovlig, ennå.

"Ene familier" er annerledes enn "kjerne-familien" og vi følger andre mønstre enn psykologen sin Morvik-standard. Men de holdningene som den sakkyndige psykologen legger for dagen, kriminaliserer enslige forsørgere. Hans syn på meg og min livsførsel, er en krenkelse av min frihet til å vokse i takt med min egen utviklingsspiral. Enslige foreldre, og mødre i særdeleshet, er etter hans syn, uønskede elementer i vårt "idylliske" samfunn. Og som du ser, så er det ikke mye empati å spore i "konklusjonene" til denne "kliniske spesialisten".

Han er bare interessert i å moralisere overfor andre, samtidig som han skor seg på resurssvake folkegrupper, og da enslige mødre spesielt. Og for at jeg skal etterkomme hans rette moral, så får han barnevernet til å spikre beina mine fast på jorden, slik at jeg til enhver tid kan kontrolleres av de rike som skal arve jorden.

"Trendensen" blant unge mennesker i dag, er at de flytter oftere på seg, enn den voksne foreldre-generasjonen, som den sakkyndige psykologen tilhører. Hans verdisyn er definitivt annerledes enn mitt. Og tenk det så, så verdsetter jeg andre ting i livet høyere enn en luksusvilla i Morvik. Som for eksempel å reise! Men dersom ytre omstendigheter hadde tvunget psykologen til å flytte på seg, så hadde han sikkert fått hjerteinnfark av sjokket. Nettopp fordi at han ikke er vant til å orientere seg i nye omgivelser. Dessuten så er jo menn noen utpregede vanedyr. Mens kvinner inspireres av variasjoner.

Det ble litt mye synsing og anting her, men det er jo lett å se på den sakkyndiges uttalelser at han mangler erfaring i forhold til nye stimulanser og retninger. Og den dårlige skjulte fobiske angsten som han lar skinne gjennom overfor det ukjente, har gjort ham livredd og fiendtlig innstilt til fremmede kulturer. Og det skal du få se enda flere eksempler på gjennom den åpenlyse trakasseringen som han utsetter meg for.

8 SIGØYNERE. Sorgen er den store læremester som gjør oss fortrolige med livets sannheter, Ordspråk. Til alle tider har minoriteter blitt diskriminert med myndighetene i spissen. Og det er ikke mange år siden sigøynere fikk gjennomgå så blodet fløt. Fremdeles blir denne folkegruppen trakassert for sin "omskiftelighet". Både her til lands og i andre land som vi anser som usiviliserte. Rekken av diskriminerte folkegrupper er lang; Samer, tatere og utlendinger av alle slag får fremdeles gjennomgå så ørene flagrer. Uansett hvor de befinner seg. Fordi at de avviker fra det såkalte normale Morvik-mønsteret.

Myndighetene mener at det er deres jobb å kontrollere innbyggerne, så derfor tvinger de absolutt alle innbyggerne til å innordne seg den kontrollerende Morvik-loven om bofasthet. Og til en viss grad har de klart å temme minoritetene. Men E=MC2 og massen er konstant. Den gruppen som de har klart å presse inn i den kosmologiske konstant, vil ubønnhørlig dukke opp igjen, et eller annet sted - selvfølgelig. Og den nye, og utemmede folkegruppen som har dukket opp nå, er minst like uregjerlig som sigøynere og rotter: Nå er det enslige mødre som står for tur. -Eh, nei, det stemmer jo ikke helt da, for enslige, ugifte mødre og deres barn har alltid vært utstøtte individer av samfunnet. Men det fine med den moderne teknologien ser du, det er den at nå kan moralistene endelig få gjennomslag for sin tusenårskamp for å bekjempe den slags tøylesløshet. Og giften er den samme som før: Utpressing og maktmisbruk. Sjikane og annen trakassering, som for eksempel via "personlighetstester".

Og du får mer informasjon vedr dette etiske dilemmaet i kap. 34 og 35. -Så nå gjenstår det bare å se hvor lenge Prinsesse Stephanie holder ut å bo i et sirkus, i en campingvogn med enkel servering. Med tre små barn. Enslig mor er hun også. Og skilt. Med barn utenfor samliv. For ikke å snakke om alle de kjærlighetsforholdene og samboerforholdene hun har på sin merittliste! Og rusproblemer? -Jeg synes for øvrig at folket med den rette moralkodeksen burde ha reagert forlengst. Men dersom hun hadde hatt adresse her i Norge, så hadde nok barnevernet kjørt ungene med blålys til et polstret fosterhjem for lengst. Men så er hun jo en ekte prinsesse - og rik er hun også! Vår egen, kjære Mette-Marit tør jeg nesten ikke snakke høyt om, ennå... -Men nå som prinsesse Diana har sjekket ut, er ikke "spesialistene" i tvil om at hun led av "personlighetsforstyrrelser!"

9 BOSTEDER. Hjemme er det stedet hvor du vet hva du får i lapskausen, BSV. Da jeg var liten, gikk jeg på tre forskjellige barneskoler, og derfor er jeg blitt så overfølsom overfor Andreas sin skolesituasjon. Og Andreas gikk heldigvis i en grei klasse, og klasseforstanderen var, ut ifra den standarden: Fantastisk. Derfor ville jeg ikke "rote det til" for Andreas. Det vil si at jeg gikk med på flytte hvor som helst rundt skolen. Jeg hadde i hvert fall liten lyst til at Andreas skulle bytte skole, eller å flytte ifra venneflokken hans. Vel, nå er det ikke bare Andreas som trives her i strøket, det gjør også jeg. Og før i tiden skyldte jeg alltid på Andreas, at miljø var så viktig for ham, men det er minst like viktig for meg. Jeg har også etablert meg her med mine faste rutiner. Her har jeg Fløyen i ryggen, butikken på hjørnet, bussen i gaten, og alle vennene mine samlet rundt meg. Den 29. januar 2002 har vi bodd i det samme strøket i 12 år. Og bare det forteller mer enn den sakkyndige psykologen kan skrive. Og her får du se en skjematisk opp-setning over alle de "omskiftelige bostedene" mine i løpet av de årene:

29. januar 1990 - 28. august 1996, Skuteviksveien, 6 1/2 år, Krohnengen skoles nærmiljø,

28. august 1996 - 30. mars 1997, Stølesmauet, 7 mnd., Krohnengens skoles nærmiljø,

30. mars 1997 - 31. mai 1997, Badstustredet, 2 mnd., Marken, Bergen Sentrum,

31. mai 1997 - 12. mars 1999, Gjeble Pedersønsgt., 2 år, nærmiljø til Krohnengen skolen,

12. mars 1999 - Kirkegaten, nærmiljø til skolen, og nåværende bolig.

Andreas fylte 2 år da vi flyttet til Skuteviken. Og Skuteviksveien lå bare et steinkast unna Stølesmauet og Gjeble Pedersønsgate. De to sistnevnte bostedene var skolens nærmeste naboer. Og Andreas har vært i lag med akkurat de samme vennene sine hele tiden.

Det eneste punktet som psykologen kan arrestere meg for, det var da vi bodde 2 månder i Badstustredet mens vi ventet på å få oss leilighet nærmere strøket vårt. En voksen spaserer distansen Marken / Krohnengen skole på 10 minutter, mens jeg og Andreas spaserte bort til skolen på 20 minutter. Og jeg både hentet og fulgte ham hver eneste dag. I tillegg fikk han ha med seg venner på besøk til oss. Etter dette ufrivillige oppholdet i Marken, fikk vi omsider en leilighet i Gjeble Pedersønsgaten og denne leiligheten var altså perfekt for meg og Andreas den gang.


Men jeg kan ikke skjønne hva den sakkyndige psykologen babler om, når han kritiserer meg for å hatt et sånt forferdelig "omskiftelig" livsstil? Skjønner du noe? Og at dette har gått så hardt ut over Andreas, når han med unntak av sine 2 første leveår, på dette tidspunktet, hadde tilbrakt hele 9 av sitt 11-årige unge liv på samme sted?

10 DIPLOMATBARNA. Hva het det hotellet vi bodde på i Frankrike? -Vent litt, så skal jeg se i håndkleskapet, BSV. Krohnengen skole har vært vårt faste holdepunkt. Og jeg har, på bakgrunn av mine egne skole-erfaringer, orientert meg ut ifra Andreas sine behov fremfor å dekke mitt eget. Jeg har nemlig ingen barndomsvenninner. Og akkurat det savner jeg. Derfor vil jeg at Andreas skal få noen barndomskamerater. Dette fikk jeg som sagt ikke oppleve, nettopp fordi at mine foreldrene ikke hadde tilsvarende erfaringer. De hadde bodd på det samme stedet gjennom hele sin oppvekst, og tenkte jo selvfølgelig ikke på at deres "omskiftelighet" ville råke meg på noe vis. Men likevel så har jeg overraskende nok, en veteran blant mine bestevenninner: -Vi har vært venninner i snart 35 år nå, fra jeg var 16 år og hun 17.

Da jeg fødte Andreas skjønte jeg at jeg måtte tenke på to, i stedet for en. Jeg tror at det er helt normalt for folk flest. Og siden jeg var 27 år da jeg fikk Andreas - så jeg hadde allerede "rast" ifra meg den aller verste ungdomsrastløsheten. Så det har vært liten farting på meg i de årene jeg har hatt barn, men når jeg blir seksogseksti... -da tar livet til! Og da kommer jeg garantert til å farte både høyt og lavt, igjen.

Det er like normalt det også, selv for folk over 40. Det er nettopp derfor det er så populært med langtidsferier og leilighet i Spania. Og dersom jeg ikke hadde fått barn - så hadde jeg helt sikkert vært "en rutinert" medarbeider i karibien, eller noe sånt.

Fordelen ved å ha en "omskriftelig livssituasjon" i bagasjen, er at du ikke er så redd for å begi deg ut i nytt og ukjent land. Og studier av diplomatbarna viser helt andre resultater enn de spekulasjonene som psykologen breker om. Og her skal du få høre hva jeg husker fra en forsvunnet artikkel: Diplomatbarna, som farter verden rundt som et slips etter foreldrene, får ingen påviselig "skjevutvikling" av denne sigøyner-tilværelsen. Tvert imot så er de utpreget sosial og de skaffer seg fortere nye venner, og tilpasser seg lettere nye miljøer og situasjoner. Men, og det er et stort MEN, som psykologene kommer til å bæ-e etter, de kommer nemlig til å påstå at det er visse forskjeller ute og går her, fordi at diplomatbarna og deres foreldre aldri blir utsatt for "personlige belastninger" av samme kaliber som jeg bedrevet med... -Men akkurat når ble diplomater født med immunitet mot å høste menneskelige erfaringer?

11 CAMPINGTURISTER. Politimann til bilist: -Si meg, kjenner du trafikkreglene? Bilisten: -Ja da. Er det noe du lurer på? BSV. Den "omskiftelige livssituasjonen" min er heller ikke over for godt ennå; om tre år så må jeg ruske sammen teltet, og rigge det opp på en ny camping-plass. Og hvorfor det da? Jo, fordi at da er Andreas ferdig på ungdomsskolen, og da står nestemann klar for sin runddans i systemet.

DIGRESJON, 08.08.2007: Planen min var god den, bortsett fra et par ting som ikke gikk i boks. Jeg har vært og sett på leiligheter der hvor Mats går på skole, og jeg har ikke råd til husleien. Og Mats har lagt inn protester, fordi at han vil at jeg skal bo her i byen, for da får han treffe sin storebror Andreas. Om jeg flytter, så får ikke de to guttene mine tjangs til å treffe hverandre så ofte som nå. En annen ting til som gjorde at jeg måtte skrinlegge å bli campingturist igjen, det var min skrale helse. Jeg kan nemlig ikke ta sjansen på å flytte langt fra butikker og busser og sånt, og på grunn av min dårlige ”samlivskompetanse” har jeg sjelden en kjæreste som kan stille opp for meg med innkjøp av mat og om det skulle være noe annet jeg trenger hjelp til…

Jeg tar med denne snutten som jeg hadde skrevet inn her:

”Men ifølge denne realistiske prognosen, så vil jeg da ha bodd her i Sandviken i 16 år. Og selv om jeg har skiftet "stue" et par ganger - så har jeg fremdeles bodd på den samme tomten. Er ikke det bra nok da for barnevernet og psykologen? Eller forventer de at jeg skal gro fast på stedet hvil? Altså, dersom jeg når 50 års grensen for bofasthet så "vil man kunne forvente" at jeg har blitt fullstendig rehablilitert? Og forbli et nytt inaktivt produkt, som...? -Vel, nå vil jeg bare avslutter denne tåpelige diskusjonen med å påpeke det faktum at menneskestammens sunnhetsgrad er avhengig av at det finnes rekende fant som gidder å gi den opprinnelige, inntørkede gamle stammen en vitamininnsprøytning for å friske litt opp i deres ensformige gener - nettopp med tanke på å forhindre innavl.”

12 ANONYME ALKOHOLIKERE. Kjære Gud, gi meg slik sinnsro, at jeg formår å godta de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen, AA. -Jeg trakk godt på smilebåndet da jeg oppdaget tilfeldigheten med det tolvte punkt! AA praktiserer nemlig noe som heter de 12 trinn og 12 tradisjoner!

I likhet med mange andre folk, har jeg også hatt mine drikke-stunts da jeg var ung. Men, jeg nådde min grense som førte til at jeg tok mitt forhold til alkohol opp til vurdering. Og her er min historie:

For mange år siden ble jeg selvfølgelig advart om ikke annonsere overfor mine venner og familie at jeg hadde tilknytning til AA. Og denne advarselen gjelder i fortsatt. Til de bekjennelseslystne: Bare knip brødboksen din godt igjen. Skrifte kan du gjøre i AA eller i den katolske kirke. "-Se på meg", for jeg er eksemplets makt. Forresten så er det fint å ha makt for en gangs skyld... Men, du høster som du ser, ingen anerkjennelse fra eksperthold, dersom du ønsker å forbedre karakteren din ved å bli edru. For du skjønner det at, ingen skulle ha et ønske om å forbedre karakteren sin, for dersom den ikke er medfødt, så er du syk.

Det naturlige spørsmålet nå er, hvorfor havnet jeg der da? Jo, fordi at 1995 leste jeg et sted at rus og åndelighet ikke hører sammen. Men begge deler er like skadelig for mennesket - ifølge "spesialistene". Vel, det hele begynte med Maxim. Og da Lars begynte å jobbe i nordsjøen fikk Andreas være 1 sammenhengende uke med Lars, i stedet for en dag hist og her. Det var supert for Andreas og Lars, men pyton for meg å være alene i en hel uke. Og det faktum at jeg slet med ettervirkningene av Maxim-drapet. Se også henvisning til kap. 2.2-3, 23.ORDET BRUKES MEST AV SPAMMERE. MELDINGEN ER MENT Å HINDRE DEM. BEKLAGER OM ANDRE BERØRES! og 33.22.

Jeg slet med å gi følelsesmessig slipp på å kontrollere mine omgivelser, inklusiv Andreas, etter Maxim-drapet, se opp igjen hva Åsne Tveito sier i kap. 2.2-3. Ved en anledning, da Lars og Andreas var i syden, ”fyrte og festet” jeg i nesten en uke. Og det likte jeg bare ikke.

De aller fleste folk føler dessverre ikke noe behov for å avslutte sin ungdomsfesting. De "fyrer" året rundt, livet ut. Jeg har venner og bekjente som drikker "2000 ganger" mer og oftere enn meg, men de er ikke interessert i å innse at de ikke kan kontrollere alkoholen. De tror at de kan slutte å drikke når som helst. Selvfølgelig, så gjør de heller aldri noe forsøk på det. Fordi at det er alkoholen som kontrollerer dem.

Min såkalte "drikke-karriere" må settes i rett perspektiv for å bli forstått full ut. Av ekspertene, hvis det går ann da... I hvert fall: Katastrofe-følelsen fra Maxim bedret seg da jeg begynte på videregående skole i -92 - 93. Men så dumpet jeg borti en fyr. Og det forholdet brakte følelsene mine i uorden igjen. Fyren okkuperte meg, samtidig som hadde flere andre damer på si', hvilket jeg ikke visste noe om. Og jeg tok meg veldig nær av det når jeg fikk vite sannheten og gjorde det slutt med ham etter kun å ha vært sammen med ham i 6 mnd..

Jeg forsøkte igjen å lindre min sorg og skuffelse ved å drikke meg full. Og drakk et par dager i strekk i påsken -93 mens Lars og Andeas var på ferie. Det aller største problemet mitt var at fyren ikke lot være å oppsøke meg. Han skjønte jo ikke det at jeg trengte ro og fred og tid til å helbrede de sårede følelsene mine, mens han, muligens trengte mitt vennskap til å få satt sine følelser på plass. -Jeg skulle jo selvfølgelig foretrukket valium. Og heller blitt "syk" på den vanlige, kvinnelige måten med "doctor-shopping" og lykkepiller.

Høsten -95 fikk jeg uventet utbetalt 8.000,- fra trygdekontoret. Jeg sa: "-Tenk på alle de halvliterne!" Men valget mitt falt likevel på en hund til 5.000,- kr. Flyreisen for å hente hunden og utstyret dekket akkurat det resterende beløpet. Og den 12. desember 1995 fikk vi endelig den etterlengtede valpen i hus. Da slo jeg samtidig to fluer i en smekk og kunne gi en sakelig begrunnelse for hvorfor jeg ikke kunne være med vennene mine på en fest eller to: "-Eh, du skjønner det at jeg må hjem til valpen min, for hun har ikke godt av å være så lenge alene". Og sannheten er den at jeg nesten ikke vek fra hennes side, og sånn har det blitt. Og det er derfor jeg tror at hun har blitt så rolig.

Helbredelseskurven min steg i takt med arbeidsgleden. Men hvor lenge var Eva i paradiset? Arbeidsoppgavene mine stod i kø, som f eks: Erik Bjarnoll. Han hadde også hund. Og en datter. Som han var weekendpappa for. Og det så jo helt greit ut i begynnelsen. Men alt det følelsesmessige ansvaret ble for stort og for mye for meg på én gang. Da jeg hadde flyttet til Marken, fant jeg merkelig nok en bok på biblioteket som beskrev akkurat det som jeg ikke klarte å definere: "Kvinner føler seg følelsesmessig ansvarlig for alle familiemedlemmene".

Og det var sånn jeg hadde det. Jeg følte meg slitt i alle retninger; mellom to unger som kranglet, og mellom Erik og eksen - som også hadde sin greie på gang. -Og så var det Erik sin hund som ikke eide et fnugg av oppdragelse...

John Gray nevner for øvrig akkurat det samme forholdet: "Hun stresser", og dette leste du om i kap. 6, punkt . Etter å ha vært gift i bare 2 mnd hadde jeg bare lyst til å flytte "hjem" igjen. Og så dukket selvfølgelig trangen til å døyve alle de "opprørte følelsene" mine opp igjen. Jeg "ruset" meg fremdeles bare i fri-ukene mine når Andreas var hos Lars, men selv om det bare var "litt", så var det ikke mengden som plaget meg - men den lettvinte løsningen - som slettest ikke løste noen som helst problemer for meg.

Som om ikke det var nok, så begynte Erik uoppfordret å kjøpe sprit til meg. Og det kjøper jeg aldri til meg selv engang. Vel, det er mange herrens år siden jeg var ung og handlet på tax-freen - da det var "in" å shoppe Bacardi. -Jo, jeg takker når jeg blir tilbudt sprit, men jeg kan bare ikke forda den dårlige bismaken av sprit. Samtidig var jeg forarget fordi at han brukte av vårt fellesbudsjett til å kjøpe meningsløse ting, som for eksempel hasj til seg selv og meningsløs sprit til meg. Erik drakk ikke, han røykte hasj og hev innpå med lykkepiller. Så, vi hadde altså en konflikt gående der, ja.

Han fortalte meg at han aldri røykte hasj mens datteren var hos ham. Men akkurat hvor lenge var Adam i paradis? Erik røykte bare hasj en og annen gang om kvelden, altså ikke hver kveld, men her sov altså begge barna i annen etasje mens han røykte hasj. Og det ble jeg opprørt over. For jeg drakk da så visselig ikke med barna tilstede. Og hasj har jeg forresten aldri røykt. Og da følte jeg at han presset meg til å skjeie ut, ved å kjøpe alkohol til meg, slik at han selv kunne fortsette med sine behagelige vaner.

Jeg har ikke den vanen med å kose meg med alkohol om kvelden, og jeg har aldri noen flasker på lur. Jeg sitter meg aldri ned i godstolen om kvelden for å kose meg med en liten drink - for å slappe av - mens Andreas sover. Det forekommer så godt som omtrent ALDRI. Det er sånt jeg kaller for alkoholmisbruk! Te smaker mye bedre. Og dessuten så har jeg aldri hatt søvnproblemer. Hallo! Traumaet mitt gikk nemlig ut på at jeg måtte være våken og ansvarsbevisst når jeg hadde Andreas hos meg - i tilfelle det skulle skje noe uforutsett! Så det var når Andreas var hos faren at jeg fikk "nerveproblemer" og måtte skjeie ut for å slippe å kjenne etter på de hjelpeløse følelsene mine. Og dersom jeg skulle "fyre og feste", så var og er jeg fremdeles, avhengig av godt selskap!

I tillegg hadde Erik en helt annen døgn-rytme enn meg. Om kvelden blir jeg trøtt og går og legger meg, og jeg klarer aldri å sove ut over hele dagen. Med Erik var det stikk motsatt. Han kviknet til når jeg la meg. Og det forstyrret søvnrytmen min. Men han hadde jo en diagnose som han kunne skylde på, for han var jo "manisk-depresiv". -Oh yess, du aner ikke hvor grønn jeg var, for jeg trodde jo at det dreiet seg om en helt vanlig depresjon. For jeg blir jo nedsnødd og lei meg jeg også fra tid til annen? Da det omsider gikk opp for meg at Erik sin tilstand virkelig var snakk om noe helt annet enn det jeg hadde trodd, så forsøkte jeg å forklare ham følgende; -dersom du har en sykdom, så må du ta visse forhåndsregler. Som for eksempel å legge deg om kvelden og stå tidlig opp om morningen. Helst før fuglene fiser. Fordi at dagslyset påvirker psyken i positiv retning. Og så må du slutte med å innta sånne vanvittige høye doser av sukkerholdige matvarer. Fordi at sukker har omtrent akkurat den samme oppbygningen, eller molekylstrukturen som alkohol. Og både alkohol og sukker girer opp aktivitetsnivået, og det er derfor du ikke skal gi sukkerholdig mat til barn rett før leggetid. Men Erik fortsatte å hive innpå småsjokolader i kilovis, som han skylte ned med rødbrus. Og jeg snakker ikke om å "skjeie" ut i helgene - dette var et daglig rituale.

Jeg kom ingen vei der i gården. Og for å fremstå som et godt eksempel til etterfølgelse, så måtte jeg først og fremst gå i meg selv og lugge tak i mine egne uvaner. Først da ville jeg ha mitt på det tørre, og da mente jeg også at jeg hadde lov til å korrigere Erik for de feilene som han gjorde. Og etter å ha vært gift i 3 måneder, besluttet jeg meg omsider for å gå hardere til verks...

13 SØNDAG 24. NOVEMBER 1996. Hvor lenge var Adam og Eva i paradiset? -Til utpå høsten en gang. -Hvordan vet du det? -Det er jo da eplene er modne, BSV. På denne dag, kom jeg sigende inn døren til AA. Da var jeg totalt utslitt av både det ene og det andre.

Der ble jeg godt mottatt, og fikk endelig snakket ut om problemene mine. Og så ofte som anledningen bød seg, gikk jeg på møter. Og et halvt år senere hadde jeg klart å bryte den dårlige vanen min som var å ta frem styrepilsen med en gang Andreas føk ut døren med Lars. Og i de tre neste årene var jeg faktisk KLIN EDRU.

Ja, jeg fikk satt mange følelser på plass i AA, og der fikk jeg snakke, og der ble jeg hørt og forstått – til og med av mannfolk! AA ble også den støttegruppen som jeg etterlyste, og der fikk jeg også helbredelse for resten av sårene mine etter den traumatiske opplevelsen på Maxim. AA gjorde meg uendelig godt og ja, jeg "fikk god hjelp derfra". -Men jeg klarte altså ikke "å redde" ekteskapet med min Adam...

14 DELTAKERBEVIS. Irritert kone til ektemannen: -Kan du si meg hvor alle disse tomflaskene kommer fra? -Aner ikke. Jeg har aldri kjøpt en tomflaske i hele mitt liv, BSV. De folkene som har mest å utsette på AA-bevegelsen - er jo selvfølgelig også de folkene som aldri har satt sine bein der - og som kanskje trenger det aller mest... -Og jeg bare spør hvor det sakelige grunnlaget for den sakkyndige psykologen sin sjikane har blitt av? Spesielt med tanke på jeg blir forhåndsdømt av folk som har større grunn til å være i AA enn jeg har?

Folk flest har noen skikkelig forvrengte forestillinger om alkoholikerne i AA , -ja, for de ser for seg et snuskete lokale, fullstappet av shabby samfunnstapere som ruller seg i rennesteinen, og stinker piss og spy. Men akkurat den varianten har jeg aldri sett. De som gjør det, holder nemlig til rundt Frelsesarmeens hospits osv.

Han og hun som du møter på i AA, ser nemlig akkurat ut som deg selv og naboen din. Og du treffer på helt normale mennesker av alle samfunnslag der, inklusiv psykologer og advokater. For du må ikke gå rundt og tro at du er immun mot Kong Alkohol fordi om du har en pen dress og feit bankkonto. Prisen på konjakken gir heller ingen immunitet, selv om den har finere design og er lagret lengre enn rødspriten. Og folk drikker av ulike grunner; arbeids-press, prestasjonsangst, økonomiske problemer, ekteskapsproblemer, følelsesmessige problemer, osv. Men felles for dem alle er at de har et ønske om å slutte å drikke. Enten de er periode-drankere, eller drikker litt mer eller mindre hver kveld, åpenlyst eller i smug bak gardinene. Eller om de følger det normale drikke-mønsteret med helge-fylla. For du trenger ikke å drikke mer enn dét for å kvalifisere deg for å delta på AA-møter. Alt du trenger å ha, det er et ønske om å slutte å drikke. Og sånn sett, har godt og vel halvparten av den voksne befolkningen i Norge alle kvalifikasjoner i orden...

Mitt ønske om å slutte å drikke skyldes ikke at jeg var overstadig beruset, med ukentlige "black-outs" og pengemangel, åh-nei-du, for jeg gikk som oftest ut kun med en krone i lommen, og returnerte sånn passelig bedugget, fremdeles med det samme kronestykket i lommen.

Hvordan kunne det skje da? Jo fordi at verden er full av velstående alkoholikere, som har råd til å fortsette med sin drikking, samtidig som de også har råd til spandere villig vekk på sine langt mindre velbeslåtte drikkekamerater.

Men hvorfor drakk jeg egentlig da? -Jeg drakk når jeg følte meg utsatt for utpressing, når ingen giddet å høre på meg, -kort sagt: Når jeg fikk følelsene mine satt ut av spill på grunn av ytre omstendigheter. Som for eksempel, Maxim, kjærlighetssorg og Erik. Og det er bare i forbindelse med disse omstendighetene at drikkingen min "tok overhånd". -Og det var dette jeg ville forandre på.

Dessuten så mente jeg at jeg hadde drukket kvoten min. Jeg hadde fått nok. Jeg har alltid vært svært følsom for alkohol, både på godt og vondt. Men når jeg drikker, så kommer nervesystemet mitt i skikkelig ubalanse. Så er jo da også alkohol en velkjent nervegift.

Alkoholen klarte ikke å trylle bort mine problemer, men det klarte jeg altså i fellesskap med likesinnede. -Så jeg har alt å takke AA-bevegelsen for. Og dersom du har tilsvarende symptomer som jeg har beskrevet, så anbefaler jeg deg på det varmeste å oppsøke AA på ditt hjemsted. -Og bare drit oppi hva "spesialistene" måtte mene om den saken, for de har jo ingen peiling på hva de snakker om. De vet jo heller ikke at deltakerne deler på slike viktige lederskap sånn som ordstyrerjobben, kaffelagingen, og at alkoholikeren blir frisk nettopp på grunn av at AA er kjemisk fri for "spesialister" samt alt annet unødvendig velutdannet fagpersonell.

15 FÅ FART PÅ PARFORHOLDET! Menn er også interessert i bedre kjærlighetsforhold; de trengte bare å oppdage at dette vare en "mannevennlig" bok, John Gray. "Ønsker du å ha et spennende og levende parforhold? Lurer du av og til på hva som hendte med forelskelsen? Eller på hva i huleste partneren din mener med det han eller hun sier? Da skal du lese Mars og Venus og parforholdets muligheter!" Og jeg siterer videre fra medlemsbladet til bokklubben "Livsglede" fra Cappelen, nr 3. 1999. Kvinnelige primærbehov: Å bli elsket, å bli vist omsorg, å bli forstått, å bli respektert. Mannlige primærbehov: Å bli elsket, å bli godtatt, å bli verdsatt, å bli vist tillit.

Hver gang du undertrykker, fortrenger og fornekter deg selv for å bli elsket, elsker du ikke deg selv. Du gir deg selv den beskjeden om at du ikke er god nok slik du er. Når vi blir elsket, er det lettere å være vårt sanne jeg. Ikke før vi er kommet i et parforhold, så forsøker vi å en-dre partneren vår til å bli mest mulig lik oss selv - og dermed ødelegger vi akkurat det vi først fant tiltrekkende. Hvorfor er det slik? Og hvorfor er det så vanskelig å kommunisere med partneren - selv om vi jo egentlig er glad i hverandre? Slike sentrale spørsmål om parforholdets dynamikk er det John Gray tar opp i "Mars og Venus og parforholdets muligheter".

Å leve i et godt parforhold er fantastisk - men det krever arbeid. Det forstår kvinner intuitivt, mens menn gjerne har den innstillingen at arbeid er noe man gjør på jobben. For dem er hjemmelivet forbundet med fritid, hevder John Gray, og foreslår en ny "arbeidsinstruks" for forholdet. Nøkkelen til å skape og opprettholde et vellykket forhold ligger i å verdsette det motsatte kjønn, og fremfor alt akseptere hvor forskjellig menn og kvinner ser på verden. Er vi for like hverandre, blir vi nok gode venner, men risikerer at lidenskapen forsvinner, mener Gray. Han viser hvor ulikt menn og kvinner ofte tenker, og situasjonene han beskriver er mer gjenkjennelige enn vi kanskje liker å innrømme. Ikke minst er løsningene han skisserer nyttige og tankevekkende! Det mannlige perspektivet har en tendens til å forholde seg til en ting etter en annen på rekke og rad, og deretter gradvis bygge opp et komplett bilde. Feminin bevissthet er mer åpen og tar intuitivt inn hele bildet, mens den gradvis oppdager enkelthetene og hvordan delene forholder seg til et hele. Den legger mer vekt på sammenheng enn på innhold. Disse ulikhetene må vi ta hensyn til når vi kommuniserer med det annet kjønn, sier Gray, da unngår vi letter misforståelser og konflikter. "Mars og Venus og parforholdets muligheter" hjelper deg til å rydde unna unødig "støy" i parforholdet ditt, slik at du og partneren din kan fokusere på det viktigste: At dere elsker hverandre.

"Mars og Venus og parforholdets muligheter" viser hvordan: -menn og kvinner kommuniserer, -hvordan du kan forstå signalene fra partneren, -menn og kvinner løser konflikter, slik at du kan: -forstå hva det betyr for menn og kvinner å føle seg elsket, -gi og motta følelsesmessig støtte, -tilgi og lege fortidens sår."

16 OLIVER MØYSTAD, REDASJONSSJEF. John Gray er blitt kjent verden over for sine bøker om Mars og Venus. Millioner av mennesker har lest, kjent seg igjen og funnet hjelp i Grays bøker. Gray bor i California og jobber som familieterapeut ved siden av sin virksomhet som forfatter. Oliver Møystad skriver videre: "Jeg er langt fra noen samlivsekspert, men jeg synes at det er atskillig letter å gi andre råd om deres samliv enn det er å finne ut av mitt eget. Lettest synes jeg det er å si hvordan partneren burde oppføre seg mot meg! Er det noen som kjenner seg igjen? Det er lett å se hvordan andre bør forholde seg, men hvorfor skjønner ikke kjæresten vår det - og hvorfor i all verden reagerer vi selv som vi gjør innimellom? Jeg må innrømme at jeg fikk en og annen aha-opplevelse da jeg leste "Mars og Venus og parforholdets muligheter." Ikke minst lærte jeg en del om meg selv og mine reaksjoner - og om hvorfor de blir mottatt som de blir. Og jeg skjønte at jeg ikke er alene om å tenke som jeg av og til gjør. Menn og kvinner kommer fra hver sin klode, sier John Gray - men det betyr ikke at det ikke går ann å kommunisere med hverandre. Man må bare finne koden for å forstå hva den andre mener. Her er nøkkelen til å knekke den koden!"

17 KJÆRLIGHETSFORHOLD. Det er ganske vanlig i kjærlighetslivet at man er så entusiastisk at man gjør feil. Kloke mennesker tilgir seg selv og partnerne sine for disse feilene og prøver på nytt, John Gray. Var min John Gray-tale nytt for deg også? At dette stoffet er helt nytt for den sakkyndige psykologen er i hvert fall lett å se. Og jeg som trodde at han hadde full oversikt. Men så feil går det altså ann å ta av de norske "spesialistene". Og hvilket belegg har de for å kalle det å velge å bli kjent med "feil" mann for å være et typisk kjennetegn på en "personlighetsforstyrrelse?"

Jeg kan jo ikke akkurat nekte for at jeg liker menn... -Og bare fordi om jeg er i stand til å sette fingeren på "feilene" deres, så betyr ikke det dét samme som om at jeg misliker alle menn. Bare et par stykker, og det er faktisk ikke straffbart det heller. Det siste tilfellet er i hvrt fall gjensidig: Jeg liker ikke den sakkyndige psykologen - og det faktum at han mislikte meg skulle det absolutt ikke råde tvil om. Men gjør det ham til en kvinnehater av den grunn? Men så er jo det hele et spørsmål om "54.405 tusen-kroner" fra hans side!

Så det er derfor han forsøker å fremstille meg som et "hemningsløst” ludder som er uegnet til å være mor for mine barn? Han lykkes nesten i det forsøket. La meg bare si det sånn, så bisarr det enn kan høres ut: Dersom det hadde vært like godt med et tre-minutters knull for kvinner, så hadde det vært like mange horer som det finnes horekunder. Pussig nok, så er det ikke straffbart å være hore heller... -Og akkurat NÅR ble det straffbart å ha "hatt flere andre kjærlighetsforhold"? Og hvorfor blir akkurat det avviket definert som en "personlighetsforstyrrelse"? -Åh, han mener altså i kombinasjon med "rusproblemer" og en ”omskiftelig” sigøynertilværelse, så fremtrer jeg med tydelige tegn på en klassisk "forstyrrelse"? -Det var nytt for meg...

Okey, på med sløret, jenter! Heretter gjelder det å trø varsomt i graset... -Mens menn trygt kan fortsette uforstyrret i det samme sporet siden homo sapiens sapiens opprinnelse - for de er nemlig universets erobrere! Og nå har de jo også klart å fremskaffe det endelige "datagrunnlaget" for å bevise den påstanden. -Bare ikke glem det faktum at kvinnelige bragder ikke forekommer i historiebøkene, og det stemmer, fordi at vi er dumme. Og det nytter heller ikke å komme med den dumme unnskyldningen om at "noen" måtte jo se til ungene og heimen mens mannfolkene erobret verden - som grunnlag for våre mangelfulle historiske utmerkelser. For vi lider jo egentlig av ”personlighetsforstyrrelser”. Gamle-kjærestene mine kan i det minste prise seg lykkelig over at de ikke fikk barn med meg - det er verre fatt med meg - for jeg ligger visstnok temmlig langt under det kvinnelige gjennomsnittet...

18 UTTRYKK FOR FØLELSER KONTRA UTTRYKK FOR INFORMASJON. Hvis mannen prøver å lytte oppmerksomt til henne, blir hun definitivt mer interessert i ham, John Gray, M&V på stevnemøte. Den aller første grunnen til at jeg mister interessen for en mann, det er at han ikke gidder å lytte til meg. Og når jeg vil snakke om ting som interesserer meg, som for eksempel følelsene mine og forholdet vårt, så avviser han meg alltid slik: "-Åh nei, det der orker jeg ikke å høre på..." -Og akkurat det har jeg fått slengt i meg minst "2000 ganger". Jeg synes at det er urettferdig, fordi at jeg lytter interessert til ham, om hvordan han har hatt det på jobben osv. Men når jeg vil si noe, og snakke om det som interesserer meg, så er han gone in 2 sec. -Og så sier han at jeg ikke må være så "vanskelig..?" Hæ? Og det finnes ikke ett eneste unntak. Da hadde jeg allerede vært lykkelig gift. -Hvorfor er "vi to" i det hele tatt sammen da, lurer jeg på når jeg blir avspist. Han får sitt, og tar sitt, og er happy med meg og tingenes tilstand, mens jeg går rundt og føler meg fullstendig overflødig og oversett...

Jeg griner når jeg leser John Gray, Mars og Venus, kunsten å forstå det motsatte kjønn: ”I dag trenger vi fremdeles tolker. Menn og kvinner mener sjelden det samme selv om de bruker de samme ordene. Når en kvinne sier "Du hører aldri etter", så venter hun ikke at ordet "aldri" skal tas bokstavelig. Det er bare en måte å gi uttrykk for øyeblikkets frustrasjon på, og må ikke oppfattes som om det var en faktisk opplysning.

For å gi et uttømmende uttrykk for følelsene sine, tar kvinner seg dikteriske frihet til å bruke diverse superlativer, metaforer og generalisering. Menn gjør den feil å ta disse uttrykkene bokstavelig. Fordi de misforstår den tilsiktede meningen, reagerer de vanligvis negativt.

Man ser hvordan en bokstavtro oversettelse av kvinnens ord lett kan villede en mann som er vant til å bruke ord som et middel til å uttrykke bare fakta og informasjon. Man skjønner også hvorfor mannens svar kan føre til krangel. Uklar og kjølig kommunikasjon er det største problemet i samlivsforholdet. Kvinners klage nr. 1 i parforhold er: "Jeg har følelsen av ikke å bli hørt." Selv denne klagen blir misforstått og mistolket!

En manns bokstavelige tolkning av "Jeg har følelsen av ikke å bli hørt", fører til at han underkjenner og krangler om hennes følelser. Han synes at han har hørt på henne hvis han kan gjenta hva hun har sagt. En riktig tolkning av kvinnens "Jeg har følelsen av ikke å bli hørt", vil være: "Jeg har følelsen av at du ikke fullt ut forstår hva jeg egentlig mener å si eller bryr deg om hvordan jeg har det. Vil du vise meg at du er interessert i det jeg har å si?"

Hvis mannen virkelig forstod klagen hennes, ville han krangle mindre og klare å reagere mer positivt. Når menn og kvinner er på nippet til å krangle, misforstår de som regel hverandre. I slike situasjoner er det viktig å tenke om igjen eller oversette de de har hørt. Fordi mange menn ikke forstår at kvinner gir uttrykk for følelser på en annen måte enn dem, så fordømmer eller misforstår eller forkaster de kvinnens følelser."

19 ARTHUR SØRENSEN, SJAMAN. Sirkusdirektøren: -Er du klar over at du lot døra til løveburet stå åpen i går kveld? Dyrepasseren: -Hva så? Det er vel ingen som stjeler en løve? BSV. Det er veldig leit for meg at Arthus' gode kvaliteter ikke kommer frem i den sakkyndige vurderingen. Og det som den sakkyndige psykologen har fått med seg av hva jeg sa, og den måten som han presenterer mine beklagelser på stemmer jævlig godt overens med John Gray sin beskrivelse av hvordan menn misforstår og mistolker kvinner. John Gray vet utmerket godt hva han har med å gjøre, men det vet søren meg ikke psykologen. Og i kap. 23.ORDET BRUKES MEST AV SPAMMERE. MELDINGEN ER MENT Å HINDRE DEM. BEKLAGER OM ANDRE BERØRES! skal du få høre resten av den historien om hvordan psykologen "forstår henne".

20 ERIK BJARNOLL, EKS-MANN. Og så var det sirkusdirektøren som sto utenfor det sammenraste sirkusteltet og ropte: -Hvem er det som har gitt elefanten nysepulver? BSV. Alt det som psykologen har rablet ned om hva jeg sa om Erik, stemmer jo selvfølgelig heller ikke overens med verken virkeligheten eller det som jeg fortalte ham. Men "54.000-kroner" er mye penger, og når psykologen allerede hadde satt seg i hodet at jeg hater aller menn, så var han jo plokka nødt til å få terrenget til å stemme overens med kartet.

For det første så måtte jeg snakke så fort som overhodet mulig, for å bli ferdig med hele greien, fordi at barna satt hjemme og ventet på middagen. Og selvfølgelig så trodde jeg jo at psykologen var i stand til å tolke kvinnelige utsagn. Hva pokker er det den "kliniske spesialist"-tittelen ellers skulle være godt for da? Men ifølge hans synsinger så må jeg ha tenk noe sånt som så, da jeg møtte Erik: "-Erik ser jammensanten meg ut for å være en skikkelig god drittsekk - så jeg tror at jeg skal ta og gifte meg med ham." Og bare det er jo helt idiotisk. Men det er jo nettopp det som er psykologen sitt poeng: Å fremstille meg som en komplett "idiot".

I likhet med Arthur, så har Erik Bjarnoll også mange fine menneskelige kvaliteter som ikke kommer frem i den sakkyndige vurderingen. Og Erik er også en utpreget utadvendt og sosial type. Han er vennlig, patentlig og dyktig i arbeidet sitt. I tillegg er han huslig og ryddig, og en pliktoppfyllende og ansvarsbevisst far for sin datter! Og det var den sistnevnte egenskapen hans som jeg smeltet for...

Derfor svarte jeg "ja" til hans frieri. Og det finnes ikke mange mannfolk igjen i verden, som skjønner hvor viktig den forpliktelsen er for kvinner! Og den påskjønnelsen er psykologen nødt til å skyte meg for, før han klarer å stoppe kjeften min. -John Gray forteller, fra M&V på stevnemøte: "Som vi allerede har vært inne på, er det mange menn som ikke er klar over hvor viktig det er å oppnå emosjonell fullbyrdelse ved å gifte seg. De er som regel fornøyde med fysisk fullbyrdelse. Han tror jo tross alt at han får alt han ønsker seg, så hvorfor skulle han ta sjansen på å bevege seg over i neste fase? Det han ikke vet er at ved å gi henne et løfte for livet, vil han få mer på det følelsesmessige planet og dessuten vil hun også få det hun trenger. -For kvinner er ekteskap det samme som sex er for menn. Hvis en kvinne sa til en mann at hun bare vill

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!

-For kvinner er ekteskap det samme som sex er for menn. Hvis en kvinne sa til en mann at hun bare ville gå til base to (-vennskap) med ham, ville han instinktivt føle at det var noe som manglet. Han ville ønske seksuell fullbyrdelse. På samme vis ønsker kvinnen å bli gift og oppnå emosjonell fullbyrdelse. Det er en tragisk og ganske vanlig situasjon at kvinnen ønsker å gifte seg, mens mannen ikke har lyst til å gå så langt."

21 THOR BREKKEFLAT, GATEPREST. Gamle Anna var innkalt som vitne i retten. -Alder? -88. -Gift? -Ikke ennå, BSV. Journalister lever av å ta folk på sengen og de klarer, ikke overraskende, å snuse opp de beste historiene. Derfor er det like greit å gå rett på sak: Lørdag den 24. august 1996, giftet Erik og jeg oss i Fjellveien. Mens bergens største kjendisprest, Thor Brekkeflat viet oss. Fordi at vi tilhørte Maria-kirkens menighet. Så det var nok prestens tilstedeværelse som egentlig skapte det helt store suset...

Men kl. 07.00 mandag morgen den 26. august satt jeg på badet med et håndkle over hodet. For da hadde nabofruen nettopp ringt på og gitt oss avisen. Hun hadde vært på jobb hele natten, i Bergens Tidende...

Normalt sett, så hadde den store nyheten om at bergens fotballag, Brann, hadde vunnet en hjemmekamp 6-0 blitt blåst opp på hele forsiden. Men nå var den bare redusert til en liten notis, mens et gedigent kjempebilde av meg selv i brudekjole, min mann, min sønn, forlovere og to bikkjer dekket resten av forsiden.

Jeg fikk ultrasjokk og hyperventilerte på badet under et håndkle (dette er bare en skrivemåte). -Jo, det var et veldig godt bilde. Mine komplimenter til fotografen. Men det var ikke så vel for meg, fordi at jeg ikke er vant til så mye oppstyr rundt min person. Og det er for øvrig denne "hendelsen" med et "visst offentlig bryllup" jeg siktet til i innledningens punkt 11. Heldigvis så tok Erik denne suksessen på strak arm, som en mann, mens jeg løp og gjemte meg på Fløyen med bikkjene.

Det var altså nabofruen som hadde tipset BT om vårt forestående bryllup i Fjellveien. Og vi ville gifte oss der, fordi at det var der vi møtte hverandre for 1ste gang. Og journalistene ivret for å få til et intervju med oss. Erik syntes at det var festlig, men jeg satte meg på bakbeina. På 3dje forsøket gav jeg meg imidlertid under frivillig tvang. Jeg sa: "-Okey-da, det er jo ikke bare mitt bryllup, og jeg kan jo ikke likegodt stenge av hele Fjellveien bare fordi om jeg skal gifte meg der..." Sa du noe om dårlig "grensesetting"? Men alvorlig talt, så trodde jeg at det bare dreiet seg om en liten notis i 2dre delen.

En tid senere sto vi også frem i ukebladet Hjemmet med den samme historien. Og denne affæren var det Thor Brekkeflat som stod for; en av hans bekjente venner, var nemlig freelance journalist i Hjemmet...

22 SKILSMISSER. Vi ønsker alle å finne en partner vi kan leve lykkelig med resten av livet. Det er ikke nok å finne en å gifte seg med - vi ønsker mer ut av våre parforhold enn det. Men i de første, forvirrende møtene med en ny flamme er det lett å trå feil, John Gray, M&V på stevnemøte. Men hvorfor ville jeg skille meg ifra en sånn fantastisk kjekk mann som Erik? Og hvorfor sprakk forholdet mellom meg og Arthur? Med den fyren? Lars og Per Helge? Er du så sikker på at det må være noe i veien med meg, eller kanskje jeg er redd for menn eller nærhet?

Vel, de gubbene klarte nesten å få meg til å "tvile på vettet mitt". Men var det ingen som tenkte på at det kanskje kunne være noe i veien med mannfolkene da? Eller hvorfor "slo det" ingen av disse fantastiske verdenserobrerne om at det kanskje var "noe i veien" med tilnærmingsmåten da? -Allerede for "2000" år siden?

Det som jeg og Erik ikke visst den gang, var at vi hadde hoppet over de "første fasene: "I denne nye boken av forfatteren av bestselgeren "Menn er fra Mars, Kvinner er fra Venus" lærer du å navigere gjennom de fem stadiene fra den første tiltrekningen til et forpliktende forhold: Fase 1: Tiltrekning. Slik tiltrekker du deg den personen som er riktig for deg. Slik unngår du at den andre trekker til seg potene. 101 steder hvor du kan treffe ditt hjertes utkårede. Fase 2: Usikkerhet. Slik velger du den rette for deg. Slik holder du på hans eller hennes interesse. Slik unngår du å involvere deg i feil person. Fase 3: Fast følge. Betydningen av å vise seg fra sin beste side. Slik maner du frem det beste i partneren din. Slik skaper kurtisens komplementære roller varig romantikk. Fase 4: Intimitet. Intimitetens fire stadier: fysisk, følelsesmessig, mental og åndelig. Hvordan menn og kvinner opplever og reagerer forskjellig på intimitet. Fase 5: Forpliktelse. Å gjøre opp i stedet for å gjøre det slutt. Hvorfor menn og kvinner bestemmer seg for å gifte seg. Forberedelser til et lykkelig samliv."

Oliver Møystad skriver: "Jeg fikk en og annen aha-opplevelse da jeg leste "Mars og Venus og parforholdets muligheter." -Og jeg fikk fullstendig haka-slepp da jeg leste M&V på stevnemøte. Jeg har lest mange gode bøker - men denne var spesiell. Og jeg har lest nærmere "2000" bøker for å finne ut hva som er gale med meg, siden jeg mister interessen for menn så fort. Og som regel etter bare 3 måneders bekjentskap. For jeg har nemlig flere svin på skogen enn dem som psykologen klarte å hale ut av meg. Men hallo, jeg hadde alvorlig tidsnød, og jeg husker utmerket godt at jeg bare droppet å nevne noe om millionærkjæresten som jeg var sammen med i 2 1/2 år. Og så har jeg kandidat B; 3 mnd og C; 2 mnd.

Men så viser det seg altså at det feiler verken meg eller mannfolkene noe som helst. Feilen ligger som sagt i fremgangsmåten. Og gjett om jeg er glad for det, for da er det jo håp for meg også!

Menn og kvinner tilnærmer seg også hverandre på to forskjellige måter. Og nå vil jeg gi deg et kort resume av John Gray sine "konklusjoner": Menn opplever først fysisk tiltrekning til en kvinne. Dernest emosjonell. På trinn tre følger mental tiltrekning og på fjerdeplass kommer den sjelelige. Trinn en for kvinner er mental. Så følger emosjonell tiltrekning. Mens det er først på tredje trinnet at kvinnen føler fysisk tiltrekning for mannen! Den sjelelige tilrekningen kommer også på fjerdetrinnet for kvinner.

Så det er altså sånn det henger sammen! Menn ønsker altså først, øyeblikkelig fysisk tilfredsstillelse med kvinnen, for det er hans måte å uttrykke kjærlighet på og å komme i kontakt med følelsene sine. Men kvinnen har mye bedre kontakt med følelseslivet sitt, så derfor har hun ikke dette øyeblikkelige ønsket om fysisk kontakt. Hun trenger mental stimulans først, for å bli interessert i en mann. Og når kvinnen har intim kontakt med mannen før hun er rede til det i fase 4., så skjer det tragiske for mannen: Hun mister interessen for ham. Vel, dette var altså bare den generelle tendensen, som i hvert fall jeg kjenner meg igjen i. Og dersom jeg ikke får følelsesmessig respons først, og går med på å dekke hans fysiske begjær før jeg er rede til det, så mister jeg regelrett interessen min for ham. Sorry, men sånn er det bare. Og spesielt når han forsøker å utnytte den dårlige "grensesettingen" min for å dra igang et nummer. Og akkurat hvor mye vet vel den "idiotiske" mmpi-testen og dens tolker om disse naturgitte forskjellene?

Og dersom jeg i tillegg til de overnevnte opplysningene, legger til punkt 18; "uttrykk for følelser kontra uttrykk for informasjon", pluss det som du får rede på i kap. 7.14; "når jakten er over", så trenger du ikke å være "spesialist" for å skjønne hvorfor alle "kjærlighetsforholdene" mine havarerte. Men psykologen ser jo rødt når jeg kritiserer mannfolk og i kap. 24.1 "informerer" han leseren om følgende; "-hun fremtrer kritisk til menn i sin alminnelighet med iøynefallende synspunkter på menns egenskaper". Og da bare spør jeg: Akkurat når ble det straffbart da? Og hva med John Gray? Han kan jo verken like menn eller kvinner, sånn som han herser med oss. -Vel, jeg kritiserer ikke menn fordi at jeg hater dem, og jeg hater dem heller ikke fordi at jeg finner så mange "feil" på dem; jeg bare konstaterer at vi er forskjellige og jeg liker dem desto bedre av den grunn. Men det er jo ikke til å fornekte at det hadde vært hyggelig dersom flere menn var villig til å forstå at kvinner er annerledes skapt enn dem og at de ville vært villige til å behandle oss deretter.

23 TILPASNINGSVANSKER. Fordi at mange menn ikke forstår at kvinner gir uttrykk for følelser på annen måte enn dem, så fordømmer eller forkaster de kvinnens følelser, John Gray. I kap. 14.4 kommer Andreas med "flere utfall" mot Erik Bjarnoll: "Andreas kom også inn på Erik Bjarnoll, som var gift med mor. Han sier at Bjarnoll var "dum i hodet", at han hadde psykiske problemer, og at han drakk og røykte stoff. Bjarnoll sa at han var syk, men Andreas tror ikke på det. Bjarnoll jobbet ikke. Andreas sier i denne sammenhengen at Erik Bjarnoll forsøkte å skyve Andreas vekk, og ta hans plass hos mor. Andreas sier at det var helt forferdelig å bo med ham, og at det var rett før han rømte."

Andreas gikk dessverre ikke så godt i spann med Erik. De hadde ingen felles "prosjekter" på gang, bortsett fra å gå i ræven på meg. Og det var slitsomt å være mellom barken og veden. Og vedrørende Andreas sine klager på Erik, så har guruen min også et svar på det fenomenet, John Gray, M&V i nye forhold, s. 231: "Enslige foreldre skyver ofte kjærligheten unna ved å være altfor bekymret for at barna skal bli sjalu eller sinte på dem hvis de engasjerer seg i et nytt forhold. Ja, barna vil bli sjalu, men det er ingen grunn til å unnvære kjærligheten. Det er faktisk enda en grunn til at enslige foreldre burde engasjere seg i et nytt forhold."

Akkurat det samme bråkte han med da Tove flyttet inn hos Lars. Det gikk jo greit til slutt, men så må du huske på at i dette tilfellet så hadde vi en klar fordel som mange andre par mangler: Lars og jeg har alltid vært bestevenner og Tove og jeg fant fort tonen og vi har vært både vennlig innstilt til og storsinnet overfor hverandre.

Fullt så enkelt var det ikke i den nye familien min. Jeg er ikke vant til så mye om og men, og i den familien som jeg er født og oppvokst i, så hadde vi lov til å lire av oss, og det skinner det også gjennom av mine frimodige uttalelser i den sakkyndige vurderingen. Men til og med min åpenhet, klarer jo psykologen og mmpi-testen å diagnostisere som et sykelig "trekk". Og da jeg satt der hos psykologen så lesset jeg av meg av alt hva hjertet mitt hadde å by på, også i god tro om at det var en fortrolig samtale. -Jammen sa jeg smør, da jeg fikk se mørjen på trykk...

Jeg bare snakket i vei, lykkelig og glad for at psykologen virket så "oppriktig" interessert i å høre alt om hvor forferdelig jeg hadde hatt det! Og lite og ingenting ante jeg om hvor mye alvor psykologen la i hverdagspjattet mitt. Og så sa han til meg at han bare var en "objektiv" lytter? Hvor lite "objektiv" går det ann å bli da? Men takk og pris for at det finnes friske folk der ute i felten, John Gray igjen: "På Venus er det slik at når to venner møtes, gleder de seg over muligheten til fritt å beklage seg og dele ukens skuffelser, frustrasjoner og uhell. En kvinnes villighet til å "dele alt" er faktisk en kompliment til den andre kvinnen. Det er tegn på tillit, godvilje og vennskap."

Og nå skal du få se på litt av hva mitt venninne-prat med psykologen førte til. -Bare ikke sluk alt sammen rått nå, for halvparten har psykologen feilsitert og diktet på meg, det vil si at han trodde at jeg satt der og utvekslet maskulin "informasjon" med ham. Fra kap. 23.100 heter det: "Sommeren 1996 ble hun kjent med Erik Bjarnoll. Hun fremfører at hun traff ham på et utested, - hvor han feiret sin fødselsdag. Hun fremfører at hun selv da drakk så mye, at hun fikk "black-out," og våknet opp i hans leilighet. Hun giftet seg med ham etter 1 måneds bekjentskap. Denne mannen hadde selv en datter som var på Andreas sin alder. Datteren bodde hos hans tidligere hustru, og Mona Lygre beskriver mannens forhold til sin eks-hustru som svært turbulent. Mona Fresvik Lygre fremfører at Erik Bjarnoll var manisk-depressiv, og sier at han burde ha gjort henne oppmerksom på dette før ekteskapet. Hans humør svingte sterkt. Han sov hele dagen, og gikk ikke på jobb. Han hadde tidligere blitt avskjediget fra sin jobb på grunn av narkotikamisbruk. Han var fortsatt misbruker. Mona Lygre angir at han formidlet stoff til andre, og at det nå gikk mange narkomane i hjemmet deres."

Ja, jeg må jo være en fullstendig idiot som kunne finne på å gifte meg med en mann som hadde så utpreget mange "tilpasningsvansker". Ikke sant? Og bare tenk på så forferdelig det må ha vært for Andreas når jeg forsøkte å forgifte ham med dette monsteret. Vel, alle de intrikate detaljene kommer jeg tilbake igjen til i kap. 23. Men om så virkelig var tilfelle, at Erik var et så dårlig blad, den gangen, gjør det dermed også meg til et like dårlig menneske? Hm. Da skal jeg love deg at du aldri hørt et eneste pip fra meg...

24 PSYKISKE VANSKER. Jeg stakk av med et sirkus da jeg var åtte år. -Hvordan gikk det? -Jeg måtte levere det tilbake igjen, BSV. Tenk om jeg virkelig er et så dårlig menneske som psykologen beskriver meg? Ja, det kan jo godt hende det, for det gikk nemlig ikke så bra med Erik etter at jeg skilte meg fra ham. Og det er jeg forferdelig lei meg for.

Dersom jeg hadde vært et sånn godt og hederlig menneske som jeg forsøker å fremstille meg selv, så burde jeg ha stått ved min manns side i gode og onde dager inntil døden skiller oss ad. Grunnen til at jeg ville skille meg fra Erik, det var at jeg ikke fikk følelsesmessig støtte av ham som jeg også etterlyser hos de andre mennene. Og alt det andre som jeg kritiserte ham for, det var til å leve med. -Ja alt, rent bortsett fra den sykdommen hans...

Sykdommen kom alltid i første rekke, i hvert fall for meg. Og mitt hensyn til det, gikk på bekostning av mine egne behov. Som for eksempel var å bli beskyttet og tatt vare på av en mann. I den tiden jeg kjente ham, og like frem til giftemålet, var han verdens mest fantastiske mann, oppegående og omtenksom, oppmerksom og alt det der. Men cika en måned etter bryllupet skjedde det noe med ham, sånn at vi plutselig byttet roller. Og da var det altså jeg som alltid måtte være den ansvarlige av oss. Og det var jo ikke akkurat sånn jeg hadde tenkt meg det...

I dag er vi gode venner og vel forlikt. Jeg har også informert ham om at jeg skriver på dette manuskriptet, og han er også klar over at jeg har slengt med leppa. Men jeg har jo selvfølgelig svært liten lyst til å si noe ufordelaktig om Erik. Fordi at jeg er redd for at han skal, tja, komme i "psykiske vansker" igjen. Og dette er veldig tungt for meg. Så du kan vel si det sånn at fremdeles så føler jeg meg fremdeles følelsesmessig ansvarlig for ham.

Alt som står nedskrevet i den sakkyndige vurderingen er "episoder" som skal trekkes frem i retten, når de ansvarlige en vakker dag skal svare for seg, og derfor er det tvingende nødvendig for meg å holde meg til sannheten. Og derfor så må sannheten ut i første rekke i denne situasjonen også, inklusiv det som ligger meg nærmest på hjertet: Allerhelst så ville jeg ha sensurert alt det som står skrevet vedrørende Erik, men det går bare ikke. For min egen del er det greit, men det er ikke greit for meg å henge ut Erik. Jeg synes at han har fått nok pes. Og jeg har bare ikke lyst til å trakke folk med "psykiske vansker" lengre ned i skiten. -Ja, jeg forsøker å vinne "sympati" for Erik, og ja, jeg vil svært gjerne påvirke deg til å ta disse betraktningene med i din "vurdering" når du gjør deg opp din mening om Erik. Selv om jeg ikke var et hår bedre selv den gangen da jeg lesset av meg om alle mine frustrasjoner til den sakkyndige psykologen. -Selv om de ordene ikke var beregnet på dine ører. Og jeg håper bare på at politikerne i fremtiden, vil gå foran med et godt eksempel og vise litt mer empati for de svakeste i samfunnet. For de holdningen og synspunktene som den sakkyndige psykologen legger for dagen i denne sakkyndige vurderingen, som myndighetene tydeligvis støtter, får jo selveste Bin Laden til å høres ut som en liten speidergutt.

I "det farlige" kapittelet nr. 24, har jeg for øvrig utdypet resten av denne "følelsesmessige utpressingen" som jeg opplever i forbindelse med min selvpåførte tvangsbiografi. Og ikke uventet, så har jeg viet kap. 34 og 35, til denne "moderne etiske utrenskelsen", som blant annet har som målsetning å fjerne alle individer med "psykiske vansker" ifra jordens overflate.

25 RUSMIDDELMISBRUK. Pappa, skal vi gå på sirkus? -Nei gutten min, det er nok for dyrt. -Men pappa, et av numrene er en naken dame som rir på en hvit hest! -Hm, sier du det? Tja, kanskje vi skulle gå allikevel. Når jeg tenker meg om så er det veldig lenge siden jeg har sett en hvit hest..., BSV. Når de strafferettslige myndighetene får snusen i tilfellet Erik igjen, så er det aldri snakk om prislappen når de rykker ut med sine "husundersøkelser", fordi at "offentlige personer av ymse slag har rett til å inspisere borgerne, men ingen later til å ha plikt til å hjelpe..." -Vi trenger ikke mer politi, men et bedre skolert politi. Som for eksempel Snakk med oss, politimester!, se Thomas Gordon, kap. 3.6, 3.8, 3.11, 3.12, 3.15, 3.16, og 3.17. Og det var jo atter en ny vri for å trimme IQ-musklene dine på. Det som vi trenger mer av - er sosiale tjenester innen helse og omsorg. Fordi at politiet løser nemlig bare årsakene på toppen av isfjellet og ikke symptomene. Som selvfølgelig befinner seg i den andre enden. -På bunnen. Hvor pengemangelen alltid er størst. Men siden politietyrket er en typisk mannsbastion, så klarer de alltid å tiltrekke seg mest oppmerksomhet og også flest penger til sitt vip-budsjett.

Andreas sier at Erik "drakk og røykte stoff", men den der XY-"profilen" hans har det der med å trekke altfor raske beslutninger på sviktende grunnlag. Og det bekrefter da også den sakkyndige psykologen og Per Helge. Og Andreas er intet unntak. Men Erik drakk ikke alkohol, hans greie var å røyke hasj. Han drakk nemlig ALDRI alkohol.

-Unnskyld, det var min feil at dette kom så skjeivt ut. Og det var veldig uklokt av meg å utnytte Andreas sitt dårlige forhold til Erik ved å få ham til å motstå å ta imot røyk av tjommiene sine. Men jeg har aldri sagt at "Erik drakk", selv om det ikke unnskylder meg likevel. Det som skjedde var det at Andreas kom hjem til meg en dag og fortalte at noen av vennene hans hadde begynt å røyke. Og for å forklare ham om farene ved å ta imot røyk, som også kunne resultere i at han fikk i seg hasj, så nevnte jeg tilfellet Erik. Og siden Andreas synes at Erik var så dum, så brukte jeg ham som en "rollemodell" som han kunne forstå, fordi at han ikke skulle gå hen og gjøre akkurat det samme. -Selv om jeg også la til du ikke er dum fordi om du røyker hasj. Men jeg var nødt til å advare Andreas mot forskjellige narkotiske stoffer, når det i tillegg var han som brakte dette temaet på banen. Men Erik er jo ikke "dum i hodet" fordi om han røyker hasj. -Og nå må du heller ikke glemme det faktum at dette bare er en 11-årings måte å "presisere" hva han mener. Og du er heller ikke dum, fordi om du røyker hasj, men det er "dumt" å gjøre det. Og bare til en opplysning, så har Andreas aldri sett Erik røyke hasj. -Her forleden dag, så spurte jeg ham faktisk ut om han noensinne hadde sett Erik røyke hasj, eller om han hadde kjent den røyke-lukten eller om han hadde sett Erik full. Og hva tror du at jeg fikk til svar? Men akkurat hva tror du at psykologen tror om dette da, på grunn av Andreas sin "ukritiske" kommentar? Og hvorfor stilte ikke psykologen disse spørsmålene til Andreas da?

Når Erik røykte hasj, så gjorde han det om kvelden, mens barna sov. Men så er det jo ikke akkurat dette bildet du får gjennom den sakkyndige psykologen sin penn. For han tror jo det at Erik satt og blåste hasj-røyken rett opp i ansiktet på barna - og ingenting kunne vært mer uriktig enn akkurat den vrangforestillingen. Og siden det liksom later til at jeg har akseptert den slags oppførsel fra Erik, så må jo jeg ha vært like dum? -At det går ann å være så frekk, sier jeg bare. Men hvor godt tror du egentlig at denne psykologen kjente meg da?

Greit nok at jeg har et nokså liberalt livssyn, men folk får ikke lov til å røyke hasj i mitt hus. Det er strengt forbudt. Men da jeg bodde i Erik sitt hus, så hadde jeg ikke noe jeg skulle sagt, når han en og annen gang satt der på kjøkkenet om kvelden og tok en blås. Men da satte jeg meg ut i stuen, fordi at jeg synes at det hele så så teit ut...

26 KOMPARENT: En (jur., i eldre tid) person som møter for retten for å avgi forklaring el. vitnemål, Fremmedordbok blå. Pussig nok, så sier psykologen at han ikke har klart "å fremskaffe flere komparentopplysninger". Men det burde han jo egentlig ha klart, og det burde det jo også ha vært, med tanke på de grove beskyldningene som han fremsetter mot meg? Spør du meg, så burde psykologen ha vært klok nok til å avvist dette oppdraget, nettopp fordi at han burde ha sett at han ville få problemer med å hoste opp så få "komparensopplysninger”.

Men den aller mest interessante opplysningen som han kommer med burde få ethvert normalt oppegående menneske til å kvesse hjernemuskulaturen, han skriver: "Det foreligger i utgangspunktet få andre komparentopplysninger om Andreas sin situasjon..." -What? Og akkurat dette utsagnet støtter selvfølgelig alt det andre snusket som du også etter hvert kommer til å oppdage - nemlig at de aller fleste "forklaringene" som han kommer med - stammer fra hans egne mentale vrangforestillinger i skjønn forening med hans dikteriske frihet.

27 HÅNDTERINGER. Livene til alenemødre består av kjærlighet og arbeid som er belønning nok i seg selv. For dette lojale, generøse arbeidet finnes det ingen anerkjennelse, ingen forfremmelse, ingen sikkerhet og ingen hjelp, Germanie Greer. Jeg må si at jeg er overrasket over at det ikke foreligger flere "komparentopplysninger" vedrørende Andreas, når jeg diagnostiseres som en uhelbredelig, notorisk barnemishandler. Hvorfor har ikke psykologen for eksempel bedt om å få en utskrift fra legevakten?

Innholdet i psykologens punkt fra a) til f) har jeg tatt grundig for meg i kap. 1 til 7, så det skulle være unødvendig å gjenta dem. Men innholdet i punkt f) og g) trenger så absolutt en oppstrammer. Og igjen ser du at grunnen til at psykologen bommer så det smeller i deigen, er at han tenker som en mann, fra kap. 8.25, heter det om mannen: "Fordi han ordner opp med problemene sine på egen hånd, snakker en Mars-boer sjelden om dem med mindre han trenger ekspertråd. Han resonnerer slik: "Hvorfor trekke inn andre når jeg kan klare det selv?" Å be om hjelp hvis man kan klare det selv oppfattes som et svakhetstegn." -Da jeg trengte hjelp, så sørget jeg for å skaffe meg den. Men ifølge psykologen, så er det altså et tydelig svakhetstegn. Han "presiserer" følgende: "Jeg viser også spesielt til episoden 13. juni 1999, hvor mor ba barnevernvakten om å hente barnet. Hun oppgav at hvis dette ikke skjedde ville hun drepe barnet. Ved siden av den ekstreme dramatikk som ligger i meldingen, ser jeg at Andreas ble tillagt betydelig ansvar i situasjonen, og på ingen måte ble skånet for mors voksne problemaikk. Etter min vurdering må episoden ha vært traumatisk for Andreas, og gitt ham dårlige modeller for hvordan han selv kan håndtere kriser i voksen alder." "-Etter min vurdering" mener psykologen ja, og bla bla - men her sier han det som det er at han kun har tenkte ut ifra seg selv, og ikke "vurderte" meg ut ifra den vanskelige situasjonen som jeg befant meg i.

For det første, så stod ikke Andreas ved siden av meg på kjøkkenet og lyttet da jeg ringte til barnevernet. Han lå nemlig oppi sengen min med ørene sine på hodeputen. Og da blir avstanden mellom oss; -to rom, til sammen 8.5 m, og fra tåspissene til hodeputen blir det pluss 1.5 m. Er lik 10 m. Hvilket "betydelig ansvar" og "voksenproblematikk" fikk du ut av det da? Og hvorfor gikk jeg inn på kjøkkenet med Kari Alvær?

Jeg kunne ha gjort stor suksess som etterforsker i politiet, dersom jeg benyttet meg av den sakkyndige psykologen sin fremgangsmåte. Og jeg kunne fint klart å få domsfelt 10 menn for en og samme forbrytelse. Ja, for det er jo bedre å straffe 10 uskyldige menn fremfor å la en skyldig gå fri. -Skal vi ta det fra begynnelsen igjen, herr "spesialist"? "Etter min vurdering må episoden ha vært traumatisk for Andreas, og gitt ham dårlige modeller for hvordan han selv kan håndtere kriser i voksen alder." -Og bare legg spesielt godt merke til det faktum at jeg ikke tok loven i mine egne hender og prylte barna mine sånn at de kunne grine seg i søvn. Jeg ringte og bad om å få hjelp, for alle mine skjøre svakheter og problemer. Og hvilken modell var jeg da for min sønn? Og hva lærte Andreas av meg? Kan det ha vært noe sånt som jeg beskriver i kap. 8.25? "-Men dersom han virkelig trenger hjelp, da er det et visdomstegn å skaffe seg den. I slike tilfeller finner han frem til en han respekterer, og så snakker han om problemet sitt." -Og akkurat hva gjorde min sønn da han virkelig trengte hjelp i "skolehverdagen?" Jo, han fant frem til noen folk som han "respekterte og snakket om problemet" som for eksempel da han ville "anmelde to lærere..."

28 SKOLEHVERDAGEN. Det å nå sine mål er meget viktig for en Mars-boer, fordi det er en måte han kan bevise sin dyktighet på og dermed føle seg tilfreds med seg selv. Men hvis han skal føle seg tilfreds med seg selv, må han oppnå disse resultatene på egen hånd. Andre kan ikke oppnå dem for ham. Mars-boerne roser seg av å gjøre ting helt på egen hånd. Selvstyre er et symbol på effektivitet, makt og dyktighet, John Gray. -Denne kjennsgjerningen gjelder også i aller høyeste grad for Andreas. Og psykologen gjør akkurat det samme. Bortsett fra at han har fullstendig glemt sin "rollemodell", som for eksempel det faktum at han fikk et offentlig utnevnt "mandat" for å opptre som en "upartisk" sakkyndig psykolog, og ikke for å demonstrere overfor oppdragsgiverne at han er et skikkelig "mannfolk av seg" - for alle penga.

I kap. 8.1. står hans "rolle" utførlig beskrevet: "I et vedlegg til brevet fra Sandviken sosialkontor av 5. juli 1999, heter det: Mandat: Barneverntjenesten ønsker en utredning av mors omsorgsevne i forhold til barnas utvikling og behov for i dag og i framtida. Ditt mandat er følgende: 2. Vurdere Andreas sin sosiale, emosjonelle, og kognitive utvikling." -Si meg, har ikke den "sosiale utviklingen" noe som helst med Andreas sin "skolehverdag" å gjøre? Psykologen "UNDERSTREKER" i hvert fall følgende: "Jeg vil i denne sammenhengen understreke at barn jevnlig kommer i konflikt med andre barn i skolehverdagen, og holder således mulighetene åpen for at Andreas som foranledning til episodene på skolen kan ha vært i konflikt med andre barn." -OG "HVORFOR SKAFFET IKKE PSYKOLOGEN SEG KUNNSKAPER OM DETTE" DA? NÅR DET ALTSÅ OGSÅ FREMGÅR AV HANS "MANDAT"?

Hvorfor giddet han ikke å undersøke Andreas sin "skolehverdag"? Når han også fikk i oppdrag å "utrede" Andreas sin "sosiale utvikling"? Hvorfor gikk han da i det hele tatt hen og foretok en "samtale med rektor og inspektør ved Krohnengen skole, den 09.09.99", dersom "skolehverdagen" til Andreas egentlig ikke var så betydningsfull likevel? Si meg: -HAR JEG GÅTT GLIPP AV NOE?

Og hvorfor fortiet rektor og inspektør at "noen" lærere hadde kastet Andreas inn i en garasje på Skansemyren, mens de byttet på å holdt vakt over ham? Var det ikke nettopp den sakkyndige psykologen sitt oppdrag å finne ut av "hva som skjedde" da "bekymringsmeldingene" begynte å strømme inn til barnevernet? Og hvorfor er det ingen som snakker om den gangen da en medelev rev en saks ut av hånden på Andreas så han begynte å blø? Og hvorfor fikk ikke jeg lov til å uttale meg om disse sakene? Hm. For meg så fortoner den overnevnte "understrekningen" seg mer og mer som resultatet av noen elde druer for mye. Sammenhengen mellom "premisset og konklusjonen" rimer ikke helt, men den går jo ann? Det er jo bare Elisabeth Paus som skal lese den sakkyndige vurderingen likevel, så skitt på det...

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!

He, he, hadde du ikke korrigert psykologen på navnet til Arthur Sørensen så hadde jeg spurt deg om det. Kjenner han selv og på mødrehjemmet var de også opptatt av å spørre meg ut omkring han (nevnt kort som en der hadde en alternativ bokhandel), og det var han der i ettertid fortalte meg at det var fordi de mistenkte alle de definerer som anderledes for å være OTO og at de brenner ned/påvirker til at kirker brenner ned...

I og med at bloggen din her var så lang må jeg ellers si at jeg fikk ikle lest alt og skal lese videre i morgen...du skriver veldig bra, og kjenner meg godt igjen, spesielt det med kliniske psykologer (og andres) oppfattelse av hva en alenemor er...

_________________
AMA

Skriver på en bokserie under tema "Når barnevernet dreper med loven i hånden"...
Internettside der saksdokumentasjon som benyttes oppdateres regelmessig:

http://www.freewebs.com/amasbvt/

Ja, Arthur Sørensen er en veldig kjekk og hyggelig mann, det skal være sikkert og visst. Og han er fremdeles en svært god venn av meg.

Men, noe "kirkebrenning" står han definitivt ikke inne for!

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!

Ja, helt enig her, det var noe slikt jeg også sa...

_________________
AMA

Skriver på en bokserie under tema "Når barnevernet dreper med loven i hånden"...
Internettside der saksdokumentasjon som benyttes oppdateres regelmessig:

http://www.freewebs.com/amasbvt/