Dersom noe av det jeg gjengir her kan bringe oss i trøbbel, så må jeg snarest få beskjed om det.

Her er enda ett til avsnitt fra min
"Selvpåførte Tvangsbiografi"

Det heter:
3 Skikkelig Gira

1 Bakgrunn for saken. 2 Lisbeth F. Brudal. 3 Graviditet. 4 Rotter. 5 Mor fødte Mats. 6 Thomas Gordon. 7 Krohnengen skole. 8 Er det ikke riktig å bruke makt. 9 Theodore Isaac Rubin. 10 Om å plassere sinne. 11 Hvordan maktbruk forsvares. 12 Voksne må føre etiske. 13 Anmelde to lærere. 14 Arne Johan Vetlesen. 15 Myten om. 16 Elevene vil vite. 17 Myten om å være streng. 18 En handlekraftig ledelse? 19 Chanan Singh Dhammi. 20 Målsetting. 21 Utopia. 22 E=MC2. 23 Urealistiske forventninger. 24 Psykiatriske klinikker. 25 Kommunikasjonsproblemer. 26 Avslutningsscener -II. 27 En dialog. 28 Snakk med oss, psykolog!



2 LISBETH F. BRUDAL, VENTETIDEN. Menn beundrer gjerne dyktige kvinner - bare de ikke er i samme bransje, Stickan Carlsson. Jeg fikk et tips om denne boken, ”Ventetiden”, og her vil jeg sitere Dr. philos Lisbeth F. Brudal, spesialist i klinisk psykologi: "Nettopp de sterke følelsene, humørsvingningene og de gode og vonde fantasiene går som en rød tråd gjennom denne boken". På bokens baksiden leser vi: "Hun har mange års erfaring i arbeidet med ventende og nybakte foreldre. Lisbeth F. Brudal har skrevet flere fagbøker og har bred erfaring fra undervisning og veiledning".

I henhold til Lisbeth F. Brudal sine forklaringer, oppførte jeg meg helt i tråd med min nye livssituasjon da jeg gikk gravid med Mats. "Ved graviditet overtar følelsene og hormonene styringen av kvinnens liv. Følelsesforsvaret til gravide kvinner blir brutt ned, og overfølsomheten og intuisjonen overtar. Dette skjer nettopp for å beskytte det ufødte barnet. Det er også allment kjent at ethvert svangerskap er forskjellig, med store variasjoner fra kvinne til kvinne. Men, alle de forskjellige følelsene og reaksjonene er like naturlige og nødvendige for å forberede den vordene moren på hennes nye livssituasjon. Det er også helt naturlig for en gravid kvinne å bekymre seg for alt mulig, noe som virker helt uforståelig på andre, samtidig som gravide kvinner også bekymrer seg for "ting'' langt inn i fremtiden!"

Den sakkyndige psykologen har i hvert fall ikke mange "kliniske spesialiteter" å by på når det gjelder gravide kvinner. Og det er lett å se på måten han "utredet" min "psykiske balanse, dømmekraft og selvinnsikt" via journalnotatene da jeg var gravid...

3 GRAVIDITET, FØDSEL OG BARNESTELL. Jeg har ikke det minste imot å leve i en mannsverden så lenge jeg får lov til å være kvinne i den, Marilyn Monroe. "Graviditet, Fødsel og barnestell" (1997/98, 21. opplag), er en bok som blir gitt til alle gravide kvinner av jordmor på helsestasjonen: "Opprinnelig ble denne boken skrevet av en svensk, tverrfaglig medisinsk forfatter-gruppe. Den ble derpå omarbeidet til vårt lands medisinske praksis og tradisjon av norske fagfolk med prof. dr. med. Per H. Finne som hovedansvarlig. Ved hvert senere opplag har boken blitt grundig gjennomgått og aujorført i tråd med den medisinske utvikling. I 1987 (13. opplag) ble boken omarbeidet, og tilnærmet helt basert på norsk tverrfaglig personell som forfattere. Hvert senere opplag har gjennomgått samme grundige gjennomgåelse og justering som tidligere i pakt med nye medisinske kunnskaper."

Forfatterne beskriver den gravide kvinnens følelsesliv slik: "For mange gravide er de første tre månedene harde å komme igjennom. Hvis du går permanent kvalm og trett, sliter det selvfølgelig på humøret. Dessuten kan de hormonelle forandringene i kroppen virke direkte på følelseslivet. Tar du lett til tårene? Eller er du blitt lunefull, irritabel og bråsint? Ingen grunn til å skamme seg over det i så fall. Du kan faktisk ikke noe for det. Og det eneste du kan trøste deg med er at det går over. Så lenge du og dine nærmeste vet at det er normalt for gravide å være nedfor og vanskelig iblant, behøver ingen å lage noe problem av det".

Tror du at psykologen visste om det? Neppe. For da hadde han ikke laget et sånt forferdelig spetakkel ut av min tilstand den gangen. Men han burde ha visst bedre. Og alle de frekke "vurderingene" og "konklusjonene" som han har trukket på grunnlag av de ovenfornevnte "bekymringsmeldingene", står definitivt ikke i stil med tittelen.

4 ROTTER. Kvinnen er et rovdyr av reptilenes ætt, men mannen er en tullebukk av saueslekten, Arne Garborg. Forfatterne av de to forannevnte bøkene, står derimot helt i stil med min livssituasjon. Og det fremgår også av innholdet i "bekymringsmeldingene"...

Og det er en herlig følelse å få den saken bekreftet. Og i tillegg til den kroniske kvalmen, så var jeg livredd for å miste det ufødte barnet mitt, fordi at jeg ble skikkelig stresset av alle de unødvendige bekymringene som de andre påla meg. I dag vet jeg heldigvis at kvalme er et godt tegn; den tydet på at jeg var beskyttet mot spontanabort. Men kynnerne sto i kø, og de skremte meg.

For det første, så hadde jeg "samlivsproblemer" med barnets far - som også var fullstendig uvitende om hvordan svangerskapet påvirket humøret mitt. I tillegg hadde jeg store problemer med Andreas, Lars, ledelsen ved Krohnengen skole, kulde og på toppen av det hele - rotter - som romesterte villt rundt inni veggene! Jeg var så nervøs at jeg trodde at det skulle klikke for meg. -Og så får jeg i ettertid, slengt i meg alle disse usakelige påstandene, av en fullstendig inkompetent sakkyndig psykolog? Som f eks om at jeg utviste en "iøynefallende atferd, som er egnet til å stille spørsmål ved mors psykiske balanse, dømmekraft og selvinnsikt"? Hallo? "Mor har vist manglende selvkontroll og dømmekraft i kritiske situasjoner"? "SÅ LENGE DU OG DINE NÆRMESTE VET AT DET ER NORMALT FOR GRAVIDE Å VÆRE NEDFOR OG VANSKELIG IBLANT, BEHØVER INGEN Å LAGE NOE PROBLEM AV DET.” Men, det var nettopp det mine "nærmeste" gjorde iherdige forsøk på, hele tiden; -å lage problemer av det. Og den sakkyndige psykologen og barnevernet fortsatt der hvor de andre slapp... -OG DET ER DA JEG SPØR MEG SELV OM HVOR DET HAR BLITT AV "SPESIALISTENES SELVINNSIKT OG DØMMEKRAFT?"

5 MOR FØDTE MATS I JULI 1998. Små sjanser er ofte begynnelsen til store bedrifter, Demonsthenes. Jeg hadde termin 27. juli, men fostervannet gikk kl. 05.30 den 11. juli. Mats ble omsider født den 12. juli 1998. 15 dager før termin. -Og han var veide bare 2700 gram! Men morslykken min var likevel fullkommen. Barseltårene strømmet på i mange timer. Og jeg var så utrolig lettet over at han var frisk som en fisk, og over at det gikk så bra med oss, til tross for alt det oppstyret som vi hadde gjennomgått. Ja, det hadde vært litt av et traumatisk svangerskap, for meg - men lite visste jeg den gangen - at jeg hadde verre ting i vente... -SÅ, DET ER FOR SEINT Å GI MEG "SYMPATI" NÅ. -FOR JEG "MISTET" MATS DA HAN BARE VAR 1 1/2 ÅR...

6 THOMAS GORDON, SNAKK MED OSS LÆRER! Ønsker man å ha virkelig innflytelse, må man ikke bruke makt, Thomas Gordon. I februar -00. gikk jeg rett til byen og kjøpte en ny bok. Bokhandelen er smikkfull av bøker som handler om konfliktløsninger, og minst 50 stk er rettet mot skolen. Men hittil har ingen av dem funnet veien til Krohnengen skole.

Thomas Gordon, "Snakk med oss, lærer! er en hjelp til å: -bedre kontakten mellom læreren og elevene, -fremme demokratiske holdninger og metoder i skolen, -minske maktbruk og krangel i klasserommet slik at det blir mer trivsel og mer tid til undervisning og læring.

Snakk med oss, lærer!, er en nøkkel til å forstå: -hvordan makt og tvang påvirker forholdet mellom læreren og elevene og hvordan maktmidler kan erstattes med bedre alternativer, -hvordan læreren kan få sine behov tilfredsstilt uten å neglisjere elevens behov, -hvordan en brist på virkelig kommunikasjon oppleves og hvordan bedre kontakt mellom læreren og elevene kan bygges opp, -hvordan det kjennes å få sin selvtillit skadet og hva som kan gjøres for å bygge opp selvfølelse og modenhet hos elevene.

Snakk med oss, lærer! er av mange ansett som et av de fremste og mest konkrete hjelpemidler for å møte skolens problemer og bedre forholdet mellom læreren og elevene. Snakk med oss, lærer! er bearbeidet for norske forhold."

Denne boken kostet meg 148,- kr. og det er en investering som enhver lære bør ha råd til å spandere på seg. -Dersom de er interessert i å gjøre tilværelsen mer givende for begge parter. Bare gå og kjøp den med en gang.

7 KROHNENGEN SKOLE. Halvparten av undervisningen folk får er som regel gal, Edgar W. Howe. "-Den 4. juni 1998 innløp det ny bekymringsmelding til barnevernet i Sandviken. Denne gangen fra Krohnengen skole:" -De var heldig med førsteinntrykket! Man kan tro at ledelsen ved Krohnengen skole var så bekymret at de ikke så noen annen utvei enn å sende en oppmerksomhet til barnevernet. Nåja, det var ikke slik sett at de var SÅ bekymret på eleven sine vegne - men her gjaldt det å redde sitt eget skinn og troverdighet. Førstemann på mølla får malt først...

I begynnelsen sendte skolen "bekymringsmeldingene" direkte til meg, mens barnevernet fikk ettersendt kopien. -Men det var bare i begynnelsen...

Gjennom psykologen sin fremstilling, er det lett å tro at ledelsen ved Krohnengen skole bare sendte sine "bekymringsmeldinger" til barnevernet - sånn helt uvillkårlig. Og det er fort gjort å glemme det faktum at ledelsen allerede på dette tidspunktet var blitt informert om at jeg var i kontakt med barnevernet via den første henvendelsen - The Missing Link - som ble foretatt av barnevernkonsulent Jorunn Gundhus.

En annen ting til, som kan forvirre leseren, er spørsmålet om hvor mange "bekymringsmeldinger" det snakkes om her. "-Syv-tolv-ni-åtte?" -Vel, det totale antall meldinger er - 5 - fem stk.

8 "ER DET IKKE RIKTIG Å BRUKE MAKT OVERFOR VISSE ELEVER?" Når lærere stiller dette spørsmål, tenker de nesten alltid på eleven som reagerer med aggresjon, motstand eller åpen kamp. Men å øse mer makt ut over en elev som reagerer på denne måten, forsterker bare det opprinnelige problem. Han vil bare reagere enda sterkere, eller han vil trekke seg tilbake slik at det blir vanskeligere å håndtere problemet. Slike elever trenger ikke mer eller bedre ytre kontroll. Det de trenger er "indre" kontroll, og den kan bare oppstå i et forhold, hvor deres egne - såvel som andres - behov blir respektert, Thomas Gordon. Det heter: "En voksen måtte holde ham fast i en lang periode…" He? -Fordi om et barn hyler og skriker og slår vilt rundt seg, så kvalifiserer ikke det mye nok til at et barn skal bli holdt fast av en voksen person "i en lang periode". -DET ER DA SÅ PUSSIG, AT LÆRERNE VED KROHNENGEN SKOLE HAR LOV TIL Å HOLDE MIN SØNN FAST "I EN LANG PERIODE" - MENS JEG BLIR POLITIANMELDT NÅR JEG SETTER "GRENSER" FOR MITT EGET BARN?!

"-Prøv å ta kontroll over deg selv:" -Det er umulig å ta kontroll over seg selv når du blir "holdt" nede av andre. Nix. -Jeg gjentar, det er umulig. Nettopp fordi at, når holderen har den fysiske kontrollen, det vil si makten, så hindrer holderen den som blir "holdt fast" til selv å ta kontroll. Dersom denne metoden deres virkelig er så vellykket som de sier, så hadde den virket, og da skulle Andreas uten særlig store problemer ha klart å ta kontroll over seg selv. Men, løsningen på dette problemet ligger i å slippe tak i barnet og si: "-Sånn, nå er du fri til å ta kontroll over deg selv." -Ja, den vrien er nok ny for ledelsen, men de burde ha visst bedre...

9 THEODORE ISAAC RUBIN, VÆR SINT MED GOD SAMVITTIGHET. Har du dårlig samvittighet når du er sint? Slutt med det, for det er viktig at vreden du føler får et sunt utløp. Hvis du hele tiden holder tilbake ditt sinne, vil det hope seg opp inni deg - og forgifte din personlighet og ditt forhold til andre. Dessverre overser vi lett at sinne er en like grunnleggende og menneskelig følelse som hunger, tørst og kjærlighet. Derfor blir alle mennesker sinte av og til. Men de fleste undertrykker sin vrede. Bevisst og ubevisst bruker vi da en rekke utspekulerte, men farlige metoder: Det har nemlig vist seg at undertrykt vrede finner andre uheldige utløp - for eksempel i form av tretthet, hodepine, kvalme eller alvorlig sykdom. Dessuten vil tilbakeholdt sinne ytre seg som en uheldig væremåte som gjør deg upopulær hos andre. Sunt sinne renser luften. Da opplever du den herlige, rene følelsen som kommer etter et nødvendig vredesutbrudd, Theodore Isaac Rubin. -Hva var det jeg sa?

"-Det er sunt å få rase ut. Det sier både min mor og psykologene," -Det var den gode gamle boken min, Vær sint med god samvittighet, Andreas siktet til, da det "klikket" for lærerne... -Og det forklarer mye vedrørende mine "iøynefallende oppdragelsesmetoder". Men dette med "å bli holdt fast" - var da også en helt ny erfaring for ham. Tror du at det kan ha vært traumatisk for ham?

Ja, og det var en lang strek Andreas’ regningen også; -jeg mener selvfølgelig: -Å bli holdt av en voksen person. For han er jo ikke vant til den slags overgrep hjemmefra. Fordi at alltid har latt ham få være sint med god samvittighet og rase ifra seg. -MEN JEG KUNNE JO ALDRI DRØMME OM AT FORSKRIFTSMESSIGE LÆRERE KUNNE FINNE PÅ NOE SÅ IDIOTISK SOM Å KNEBLE ET "LITE" BARN - BARE FORDI OM BARNET BLE "HELT RABIAT" -SÅ DU SNAKKER MEG OM LEGALISERE VOLD I SKOLEN. -HVILKE EKSEMPLER ER DE TIL ETTERFØLGELSE, TROR DU? -OG DU SLETTE MIN TID FOR NOEN "IØYNEFALLENDE OPPDRAGELSESMETODER" LEDELSEN VED KROHNENGEN SKOLE PRAKTISERER!

10 OM Å PLASSERE SINNE DER HVOR DET HØRER HJEMME. De som aldri blir sinna - opplever heller aldri gleden ved å bli venner igjen. Både voksne og barn blir sinna av og til. Vi kan ikke være glade og blide bestandig. Det bør vi heller ikke være. Beherskelse og tålmodighet kan være bra. Men holder du tilbake sinne, skuffelser, irritasjon og angst - risikerer du også å holde tilbake de varme og positive følelsene dine. Da risikerer du også at sinnet blir lagret, slik at du kanskje sprekker overfor de du er glade i føler deg trygg på. Da gjelder det å forklare hvorfor du er sinna og irritert, Folkeaksjonen For Barn. Så langt er vi altså enig om at både barn og voksne har lov til å bli sinna. Men nå leser jeg videre fra Folkeaksjonen For Barn: "Jeg vet jeg er urimelig idag - men det er ikke din skyld." Aller best ville det være om du kunne få utløp for sinnet og irritasjonene der de hører hjemme - på jobben, i borettslaget, overfor politikere og myndigheter. Det ville sikkert kunne spart deg for en del sinneutbrudd hjemme hos deg selv." -Voksne folk har med andre ord lov til å plassere sinnet sitt der hvor de mener at det hører hjemme, mens barn til en forskjell ikke har de samme rettighetene. Det er da merkelig at barn ikke har lov til å plassere sitt sinne der hvor de mener det hører hjemme? Vil dette si at barn ikke har lov til å plassere sinnet sitt på skolen - selv om det aldri så mye høre hjemme der? Vel, det er ihvert fall sånn det virker i praksis.

Videre leser jeg: "Men det er bedre å lufte uoverensstemmelser i full åpenhet - enn å gå og gruble og aldri bli ferdig med det." Men denne tilliten kan du altså ikke stole på. Og stakkars de barna som ikke skjønner det, at dette gjelder kun hjemme, og ellers bare for godt voksne folk og foreldre. Mer: "Det går ann å bli venner igjen også - så barnet ser det. Barn forstår ærlige følelser og gjennomskuer falskhet. Høye stemmer kan virke skremmende - så en viss beherskelse er ikke av det vonde. Men det aller viktigste er at en krangel ender godt. Og at barnet får forståelse for at ikke det har skylden for krangelen." -Bob-bob. Noe er bra og noe er ikke fullt så godt, i dette opplysningsheftet, og som vi ser så er det dessverre en hel del misoppfatninger ute og går, MEN DET ER JO LOV Å TA FEIL, IKKE SANT? OG RETTE OPP IGJEN DE FEILENE SOM "VOKSNE" FOLK GJØR?

11. HVORDAN MAKTBRUK FORSVARES. Hvordan har makten kunnet forskanse seg så ettertrykkelig i skolen? Og hvorfor blir den godkjent akkurat der? Ikke rent få skolefolk klamrer seg til visse gamle myter om autoritet. De rasjonaliserer og rettferdiggjør sin bruk av makt for å holde orden på elevene. Thomas Gordon. LEDELSEN VED KROHNENGEN SKOLE FORSØKER Å FRASKRIVE SEG ANSVARET FOR DE "HENDELSENE" SOM DE SELV ER MEDSKYLDIGE I. DET ER ALLTID SÅ MYE LETTERE Å FINNE NOEN ANDRE Å LEGGE SKYLDEN PÅ. -OG DET ER ALLTID DE SVAKESTE I SAMFUNNET SOM BLIR UTPEKT SOM SYNDEBUKKER.

Skolens ansatte må ta sin del av skylden, for det var de som var tilstede. "Raseriutbrudd" av denne karakter, oppstår ikke "bare sånn av seg selv - helt uten videre". Og dessuten så er det moren sin skyld? Fordi at hun gir ham en "skjevutvikling..."? Jeg kjenner ungen min, og ja, jeg vet også at han har et sydende temperament - men det raseriet som skolen beskriver - kjenner jeg ikke igjen. For at Andreas skal tenne på denne "ville" måten, så må han først ha vært utsatt for en "kraftig provokasjon". Og på dette tidspunktet var ikke jeg til stede, så jeg kan ikke lastes for å ha vært medskyldig og fremprovosert disse "raseriutbruddene".

Jeg tror snarere tvert imot at skolens ledelse ikke er seg bevisst sin manglende kompetanse når det gjelder å håndtere vanskelige elever. De er maktesløse, og dytter problemene sine over på foreldrene. -Ikke har jeg tittel, og heller ingen formell utdannelse, jeg rangeres som fattig og åndelig ubemidlet, - men jeg hadde da virkelig forventet at dette velutdannede personellet hadde langt større kompetanse vedrørende problemløsning enn det som de fremviser her. -Når de samtidig berømmer sin lange og brede erfaring når det gjelder å håndtere barn. Likevel er de ikke i stand til å innrømme at deres gammelmodige håndtering av vanskelige elever ikke er en åpenbar suksess. Jeg vil sette et stort spørsmålstegn ved denne mangelen, med tanke på at ledelsen ved Krohnengen skole faktisk er ansvarlig for cirka 400 elever.

12. "VOKSNE MÅ FØRE ETISKE OG MORALSKE NORMER VIDERE TIL DE UNGE". Lærere stilles overfor et vanskelig dilemma ettersom samfunnet pålegger dem å formidle samfunnets normer og verdier til elevene, samtidig som vi lever i en tidsalder med raske forandringer og med mange normer som til dels motsier hverandre. I tillegg melder det seg nye spørsmål: "Hvem" er dette "samfunnet"? Hvilke er de ønskverdige normene for atferd som skolen skal føre videre? Hvem skal tolke dem på vegne av samfunnet? Hva om samfunnet tar feil? Poenget er at når man bruker makt for å påtvinge elevene samfunnsaksepterte normer, vil det føre til den samme reaksjonen som det alltid gjør når man bruker makt. Regelen er almengyldig: "MAKT GIR ALDRI INNFLYTELSE". Tvang fra en autoritær lærers side oppdrar eller overbeviser aldri elever. De reagerer bare ved enten å underkaste seg, slå tilbake eller trekke seg tilbake inntil maktpresset er borte. En lærer som bruker makt vil med andre ord "svekke" sin evne til å formidle samfunnets verdier. Paradokset enda en gang: "Ønsker man å ha virkelig innflytelse, må man ikke bruke makt." Thomas Gordon. Som du ser, så ligger Krohnengen skole langt etter. Og det samme med barnevernet og den sakkyndige psykologen. Deres medisin mot vanskelige elever / folk, er å tvinge på dem enda mer makt – til hvilken nytte?

13. ANMELDE TO LÆRERE. Vi vet hva som er best for deg, Krohnengen skole. Denne spesielle dagen kom Andreas gråtende hjem fra skolen. Han kom hjem før skolen var slutt, og han var fortvilet og oppgitt. Årsaken til denne "hendelsen" var at en lærer hadde hukket tak i ham. For et opptrinn som en annen elev hadde startet. Men, nå hadde jo altså lærerne fått det for seg at det alltid var Andreas, som var opptakten til urolighetene. Og nå ville ingen av lærerne lytte til ham, fordi at de mente at det helt opplagt var han som var den skyldige. Og provokatørene gikk fri - enda en gang til.

Andreas var veldig oppbrakt, og jeg ble regelrett forbanna og indignert. Enda en gang til hadde de fysisk lugget tak i ungen min, og jeg kunne ikke lenger tillate at lærerne hadde lov til å bruke fysisk makt mot ham. Hallo, det er snakk om et barn på 10 år! Ikke en kriminell voksen person. Det formelig kokte innvendig i meg, samtidig som jeg likevel måtte forsøke å bevare sinnsroen. Jeg ville ikke skremme ungene mine unødig. Men det var hjerteskjærende for meg å se hvor tungt Andreas tok dette her. Han var utrøstelig. Og jeg følte at jeg snart måtte reagere kraftig mot disse uvettige folkene. Jeg hadde aller mest lyst til å gå rett ned på politistasjonen å anmelde dem. For å få dem til å forstå at jeg ikke aksepterte deres ukritiske "oppdragelsesmetoder". I en bisetning sa jeg til Andreas at han kunne stikke ned til politiet selv og snakke med dem. Og da lyste han plutselig opp...

Jeg og Andreas hadde vært hos barnevernvakten tidligere, og det var et positivt og oppklarende møte. Jeg sa at han kunne begynne med å snakke med dem. Derfor gav jeg ham min velsignelse til å gå ned til dem alene. Han fikk penger til bussen og en is. Men, han insisterte på at han ville anmelde lærerne, og jeg svarte "det er greit det". -Jeg visste utmerket godt at han ville bli vist inn til barnevernvakten. Der kunne han også få den støtten og forståelsen som han trengte. Det viktigste nå var at han fikk snakke med noen voksne personer som var villig til å lytte til ham. For det var det som var plagen hans, at han ikke ble tatt på alvor, og at det var ingen som trodde på hans forklaringer.

14. ARNE JOHAN VETLESEN, dr. PHILOS OG FORFATTER. Den eneste virkelige utdannelse får du av de ting som går deg imot, Andre Gide. Jeg var skråsikker på at Andreas var i de beste hender. -Og jeg var som sagt interessert i å få bukt med dette problemet en gang for alle. Jeg trengte også hjelp til å få noen andre med meg, til å forstå og anerkjenne hans problemer på skolen.

Uansett hvor mye jeg satt meg ned og lyttet til Andreas, og trøstet og klemte, så hjalp det bare ikke. Fordi at jeg ikke var den rette personen som han krevde anerkjennelse av. Det var lærerne som måtte forstå ham. Og det forstår jeg godt, nettopp fordi at skolen er så viktig for ham, for det var jo hans kombinerte oppholds- og arbeidsplass. Og det å være på et sted hvor man blir underkjent - er ikke særlig festlig. Det sårer et ungt barnesinn kraftig.

Nå i ettertid vet jeg at jeg handlet riktig. Jeg har fått bekreftet at det ikke bare er jeg som skal forstå og hjelpe ham med å bearbeide hans problemer. Dersom jeg hadde fortsatt å leve meg inn i hans situasjon, hisset meg opp og dømt lærerne nord og ned, så hadde jeg stjålet hans følelser og frustrasjoner. Han hadde ikke fått en normal oppfatning av sine egne følelser og en normal løsrivelse fra foreldrene. Barn har godt av å lære å mestre sine egne følelsesmessige problemer uten for stort engasjement av foreldrene. Jeg legger likevel til at dette er noe som foreldre må lære seg å balansere. Grunnlaget for disse påstandene har jeg snappet opp av en mann som heter Arne Johan Vetlesen. Han er filosof og forfatter. Han holder også foredrag. Og jeg var på et foredrag som omhandlet EMPATI.

MED BAKGRUNN I DISSE GJENTATTE OVERGREPENE MOT ANDREAS, ANKLAGER JEG HERVED LEDELSEN VED KROHNENGEN SKOLE FOR Å HA MOBBET MIN SØNN. LEDELSEN HAR NOTORISK FORGREPET SEG PÅ MIN SØNN MED MAKT, MENS DE SKJULER SINE UKRITISKE HANDLINGER VED Å PÅSTÅ AT HAN HADDE MISTET SIN "KONTROLL". JEG PÅSTÅR MED RETTE - AT DET NETTOPP ER LEDELSEN SOM HAR MISTET SIN.

15. MYTEN OM ALDERENS OG ERFARINGENS VISDOM. "Voksne har mer erfaring, og derfor er de satt til å være lærere." "Elever er umodne, de forstår ikke sitt eget beste." "Vi vet hva som er best for deg." På denne måten forsvarer voksne seg som har en maktposisjon og som utnytter makten. Innebygd i dette ligger også opplevelsen av at den man utøver makt over, er dummere, udugligere og mer lavstående. Thomas Gordon. Jeg ville gjerne gått ned til politiet selv og gitt en skriftlig anmeldelse. Og Andreas måtte gjerne vært med. Men, jeg hadde ikke muligheten til det. Og HVORFOR ikke det? -Jo fordi at jeg måtte stelle en nyfødt baby som bare var 2 måneder gammel. Alternativet mitt var, at jeg måtte stole på Gud og en Høyere Makt, på at allting ordnet seg til det beste for alle parter.

Jeg kan ikke noe for at jeg er slik laget at jeg oppmunter barna mine til å etablere voksen-kontakt. Jeg anser det som viktig at barn lærer å ha tillit til voksne. Likevel oppmunter jeg også Andreas til å adlyde autoriteter. -For mange år siden leste jeg det, at dersom man lærer å akseptere autoriteter i barndommen, så vil man letter kunne lære å akseptere sin egen autoritet som voksen. Dette har jeg også fortalt til Andreas, og slik ber jeg ham også om å opptre overfor lærerne ved skolen. Derfor sier jeg at det er viktig at du hører etter hva lærerne sier til deg. Men som typisk kvinne befaler jeg ikke Andreas om å oppføre seg slik, det er det bare menn som gjør. Jeg kan bare anmode ham om å gjøre det. Men, så kolliderer jo mine beste intensjoner som sagt med Andreas sitt naturlige behov for å sprenge grenser...

16. "ELEVENE VIL VITE HVOR GRENSEN GÅR". De fleste voksne klamrer seg til den tro at unge mennesker blir usikre og ulykkelige hvis de ikke har grenser og restriksjoner for sin atferd. Barna "ønsker" at de voksne setter grenser og bruker sin autoritet, sies det. Noe sant ligger det i dette. Barn har et behov for å vite hvor langt de kan gå før deres atferd blir uakseptabel. Bare da kan de velge å unngå det som de voksne synes er uakseptabelt. Uklare grenser gjør dem usikre og engstelige. Men en ting er at eleven "ønsker å vite hvor grensen går for det læreren kan godta", en annen ting er å tro at eleven ønsker eller har behov for at "læreren ensidig og vilkårlig setter disse grensene uten at eleven deltar i beslutningen." I stedet for å si at elevene ønsker at det blir satt grenser for deres atferd, vil et sunnere prinsipp kunne formuleres slik: "Elevene ønsker å vite hva lærerne føler og mener om deres atferd. De kan da selv forandre en atferd som kan være uakseptabel for læreren. Elever - i likhet med voksne - vil helst selv få bestemme over sin personlige oppførsel." Thomas Gordon. "-Skyldes manglende grenser - skyldes manglende grenser - skyldes manglende grenser": Lars sier ikke direkte hvem som har skylden for de "manglende grensene", men jeg tror at det må være meg. Til min forklaring vil jeg si det at det ikke ligger i kvinnens natur å være autoritær og begrensende, og slettest ikke i en mors natur. For øvirg viser jeg til kap. 2, pkt 9, hvor John Cleese og Robin Skynner forklarer foreldrenes roller i forhold til barnet.

I mitt tilfelle - kan man altså ikke klandre Lars for Andreas sin mangelfulle oppdragelse. Han er uskyldig, fordi at det ikke er hans ansvar å sette grenser for sin sønn. Ledelsen ved Krohnengen skole er også overbevist om at de manglende grensene skyldes meg. Barnevernet mener - ikke uventet - akkurat det samme. -Ja, det er min skyld at Andreas lider av manglende grensesetting - jeg skal være den første til å innrømme det faktum, fordi at han bodde sammen med meg. Men den sakkyndige psykologen kjenner til den opprinnelige grunnen: Jeg er mentalt syk og har ”personlighetsforstyrrelser”. -Så nå forsøker jeg egentlig bare å forlede leseren? Men ved nærlesning staves sannheten slik: Den mangelfulle innsikt i "grensesettingen" skyldes min biologiske tilstand som kvinne og mor, samt EN MANGELFULL ANSVARSFORDELING MELLOM MOR OG FAR.

17. MYTEN OM Å VÆRE "STRENG, MEN RETTFERDIG". Mange lærere forsvarer sin autoritære atferd med å si at de er "streng, men rettferdig". Det de mener er at det er "allright å bruke makt overfor elevene, fordi jeg alltid er konsekvent og rettferdig når jeg bruker belønning og straff". De har rett i at konsekvens og rettferdighet er vesentlig - "HVIS de velger å bruke makt og autoritet". Det er klart at elevene foretrekker at lærerne er rettferdige og konsekvente "HVIS de først bruker makt til å kontrollere dem". De to hvis'ene er avgjørende. Vi mener at makt og maktbasert autoritet er skadelig. Hvis makten i tillegg brukes villkårlig, er den enda mer skadelig. Makt blir ikke berettiget ved at den brukes på en vennlig og konsekvent måte. Unge mennesker ønsker ALDRI å bli kontrollert med makt og autoritet. Men hvis de først skjønner at de blir tyrannisert med makt, foretrekker de selvfølgelig å bli behandlet "strengt, men rettferdig". Det gir dem en sjanse til å forstå hvilken oppførsel det er som blir konsekvent belønnet - og hvilken det er som blir konsekvent straffet. På den måten får de iallefall en smule "trygghet". Når makten blir brukt villkårlig og inkonsekvent, kan de aldri vinne, og da blir de FRUSTRERTE, FORVIRREDE OG "NEVROTISKE". Thomas Gordon. Det er enkel hoderegning å legge sammen den summen: MAKT = "KONSENTRASJONSPROBLEMER".

"...Konsentrasjonsproblemer": -Jeg har alltid hevdet at alle de andre bruker feilt ord for å presisere det såkalte problemet. Andreas har overhode ingen problemer med å konsentrere seg; han har problemer med å samle sin oppmerksomhet mot dem som står over ham og forteller ham hva han skal gjøre. Dersom Andreas hadde hatt konsentrasjonsproblemer, så hadde han aldri klart å fordype seg i annen litteratur, som for eksempel Donald Duck & Co. Han hadde heller aldri klart å løse oppgavene i PlayStation-spillene. -Hvor han kan sitte i ro i timesvis. PPT-konsulenten fant ingenting "påfallende" i Andreas sin oppførsel, og heller intet grunnlag for de påståtte "konsentrasjonsproblemene".

Men det som har forårsaket disse midlertidige og såkalte ”konsentrasjonsproblemene” er som følger: Problemer hjemme - som skriver seg fra forholdet til faren. Disse problemene forplantet seg videre til problemer med meg, til medelever og læreren, og videre til problemer med skoleledelsen. -Mens ledelsen svarte på disse problemene ved å bruke MAKT. -Og det måtte jo selvfølgelig resultere i at Andreas ikke klarte å konsentrere seg om undervisningen! Altså, så er det snakk om en skikkelig Domino-effekt! Og ikke uventet - så forplanter virkningene seg videre til kap. 12, Helt Rabiat.

18. EN HANDLEKRAFTIG LEDELSE? Ta kontakt med hjemmet umiddelbart når problemer oppstår, Krohnengen skole. Jeg kan ikke forstå at det å vente i et halvt år med å informere foreldrene om deres bekymringer er det samme som umiddelbart: "Barnevernet hadde møte med Krohnengen skole den 18. juni 1998, som bl. a. fremførte at Andreas sine konsentrasjonsvansker hadde økt det siste halve året. De hadde vurdert å sende henvisning til PPT, men hadde avventet dette ettersom barnevernet var inne i bildet." Vi ser tydelig og klart at ledelsen ved Krohnengen skole ikke tar sitt ansvar alvorlig. Slike "forglemmelser" kan få alvorlige konsekvenser for eleven. Når ledelsen samtidig påstår at dette "problemet" går ut over elevens "undervisningssituasjon"?

Med "...Rådgivningstiltak" sikter de til utredning av PPT. Videre: "...Konsentrasjonsvansker hadde økt det siste halve året" men, likevel satt de der på ræven og var så bekymret mens de avventet noe...? Ventet de på at situasjonen skulle bli kritisk? -Men jeg hadde jo allerede fått et barn som var frustrert, forvirret og "nevrotisk", og jeg hadde ikke tid til å sitte og vente på at ledelsen skulle dulle fra seg. Derfor var jeg nødt til å REAGERE KRAFTIG: SKOLEN HADDE ALLEREDE PÅFØRT MIN SØNN EN ”SKJEVUTVIKLING”! OG DEN FORKLARINGEN SOM LEDELSEN HER GIR, STÅR I GRELL KONTRAST TIL DERES EGEN MÅLSETNING: "TA KONTAKT MED HJEMMET UMIDDELBART NÅR PROBLEMER OPPSTÅR".

19. CHANAN SINGH DHAMMI, PEDAGOGISK PSYKOLOGISK TJENESTE. Har man sans for humor, ser man sine egne og andres handlinger i et videre perspektiv. Humoren legger en demper på begeistringen, flirer av håpet, unnskylder manglene, ser med overbærenhet på feiltagelsene, Thornton Wilder. -Den 22. september -98, hadde Andreas et nytt "raseriutbrudd" på skolen, og den 25. september mottok jeg en ny "bekymringsmelding" vedrørende denne "hendelsen". Den 23. september var vi i et møte på Krohnengen skole. -Altså, det 1ste møtet i forbindelse med saken! (Umiddelbart?) Tilstede var: Mona Lygre, Lars Rathke, PPT-konsulent Chanan Singh Dhammi, klasseforstander Britt Jacobsen, og Svein Bolstad - skolens rådgiver/inspektør.

Chanan Singh Dhammi var tilfeldigvis opphavsmannen til at jeg av skolens ledelse ble stemplet som en "mor som gir sin sønn voksenroller". Derav: "-En voksenrolle han ikke hadde godt av."

Her er fremgangsmåten, når man vil "plante" sikre bevis: Svein Bolstad var tydelig fornærmet på meg, fordi at jeg dagen i forveien hadde "sendt" Andreas avgårde til politistasjonen for å anmelde ham og en annen lærer. Det utsagnet som står uthevet i kursiv, la Svein Bolstad ut om i Chanan Singh Dhammis påhør. Dhammi ble ikke informert om omstendighetene rundt denne "hendelsen", og Dhammi avviste meg da jeg forsøkte å komme med mine utfyllende forklaringer. Svein Bolstad har en lang karriere, -det har ikke jeg. Han var kjapt ute - "først på mølla"- og fikk sagt sitt. Mens jeg satt igjen der med skjegget i postkassen. Dhammi fikk også lagt inn det siste ordet i denne debatten: "-Du må ikke gi din sønn slike voksenroller." Dermed var skaden et ugjenkallelig faktum. To dager etter, den 25. september, stod altså denne beskrivelsen av meg på trykk i den bekymringsmeldingen som omhandlet hendelsen av den 22. september, designet og signert av Svein Bolstad. -Gratulerer med seieren!

Denne beskrivelsen forsøker nå ledelsen så god de kan å blåse luft i. Og den sakkyndige vurderingen er gjennomsyret av denne beskrivelsen av meg. Men anklagerne mangler konkrete facts. De mener at det er tilstrekkelig å fremlegge en eneste handling som et fellende bevis mot meg, for å stemple meg som en mor som notorisk plager barnet sitt med "voksenroller." Men det er visse begrepsmessige forskjeller ute og går her: En notorisk barnemishandler plager barnet sitt rutinemessig, det vil for eksempel si opp til 10 ganger pr. år, mens vanlige folk kan finne på å plage barnet sitt 10 ganger i løpet av hele dets barndom!

Etter at møtet var avsluttet, den 25. september, fikk jeg munn og mæle tilbake igjen, og da spurte jeg Svein Bolstad, om hvordan det kunne ha seg at han i et tidligere brev hadde kalt min sønn for barnslig, se The Missing Link, mens han nå plutselig hadde ombestemt seg og gikk inn for PPT-konsulentens antagelse. Jeg fikk selvfølgelig ikke noe svar på det spørsmålet. Menn som stresser - reagerer ved å tie bom stille. Men det er innlysende at jeg mister tillit til ledelsen ved Krohnengen skole, når fagpersonellet - her representert ved råd-giveren / inspektøren - så plutselig - ikke er i stand til redgjøre for sine synspunkter.

20. MÅLSETTING. Rektor sier at de etter dette ikke tok opp episodene mer med mor, Laila Pettersen. For å holde styr på denne enorme elevmassen, har Krohnengen skole sendt ut sin målsetting til alle hjemmene.



21. UTOPIA, GUTTER OG SKOLEGANG. Til å begynne med gjør ikke guttene det så bra på skolen, fordi de er verbalt underlegne i forhold til jentene. Følgelig lykkes de ikke så godt i fag som gjelder språk og litteratur. De føler seg dumme foran de mer velartikulerte jentene og blir urolige bråkere. Allan og Barbara Pease. Det står altså veldig mye fint i målsetningen til Krohnengen skole. Supert! Og absolutt alle burde følge dette eksemplet. Men, barn er barn og de tar feil av og til de også. Og de glemmer seg fort. Men barn gjør ikke gale ting for å være ondskapsfulle mot andre... -De bare trener seg på å bli voksne. Og det gjør de faktisk også ved å sprenge noen grenser...

22. E=MC2. Fantasi er viktigere enn kunnskap, Albert Einstein. Hva om hele samfunnet tar feil? Jeg repeterer pkt.12: "Voksne må føre etiske og moralske normer videre til de unge. Lærere stilles overfor et vanskelig dilemma ettersom samfunnet pålegger dem å formidle samfunnets normer og verdier til elevene, samtidig som vi lever i en tidsalder med raske forandringe" og med mange normer som til dels motsier hverandre. I tillegg melder det seg nye spørsmål: "Hvem" er dette "samfunnet"? Hvilke er de ønskverdige normene for atferd som skolen skal føre videre? Hvem skal tolke dem på vegne av samfunnet? Hva om samfunnet tar feil? Poenget er at når man bruker makt for å påtvinge elevene samfunnsaksepterte normer, vil det føre til den samme reaksjonen som det alltid gjør når man bruker makt. Regelen er almengyldig: "Makt gir aldri innflytelse." Tvang fra en autoritær lærers side oppdrar eller overbeviser aldri elever. De reagerer bare ved enten å underkaste seg, slå tilbake eller trekke seg tilbake inntil maktpresset er borte. En lærer som bruker makt vil med andre ord "svekke" sin evne til å formidle samfunnets verdier. Paradokset enda en gang: "Ønsker man å ha virkelig innflytelse, må man ikke bruke makt." -Thomas Gordon. Jeg forstår at det er viktig å ha retningslinjer å gå etter, men selve "holdningen" i utformingen av målsetningen til Krohnengen skole, avslører at det nødvendigvis vil oppstå prestasjonsangst og problemer, både for elevene og ledelsen. Det skal nemlig ikke forekomme konflikter på denne skolen - det er ulovlig - i henhold til målsetningen!

Men her krever altså "idylliania" skole at alle barna skal være høflige og dannet, og vennlige og så skal de huske på alt det gale som de ikke skal gjøre. Ingen skal gå rundt å være sinte her, dessuten så får de ikke lov til det. -For det finnes ingen problemer på "idylliania". Fordi at alle gjør det som de får beskjed om å gjøre. Det største problemet for disse barna må være kjedsommeligheten. -Og disse formålsparagrafene gjelder altså for barn helt ned til 6 år? -Du snakker om å "idyllisere" tilværelsen. Det eneste ledelsen ved Krohnengen skole trenger å gjøre, er å huske på å dele ut formålsparagrafene hver høst, og dermed så vil resten ordne seg av seg selv.

23. UREALISTISKE FORVENTNINGER, GUTTER KONKURRERER, JENTER SAMARBEIDER. Jentegrupper samarbeider uten noen klar leder. Jentene snakker sammen for å vise samhørighet, og hver har som regel en bestevenninne å dele hemmeligheter med. Jenter kan fryse ut en jente som vil utøve myndighet, og si at "hun tror hun er noe", eller at hun er "sjefete". Guttegrupper er hierarkiske, med ledere som kan identifiseres på sitt overlegne eller selvhevdende tale- og kroppsspråk, og alle sammen kjemper om å få status i gruppen. Makt og status er svært viktig i en guttegruppe, og vinnes gjerne gjennom ferdigheter og kunnskaper eller ut fra evne til å være frekk i munnen overfor andre eller slåss mot utfordrere. Jenter går gjerne inn for å bygge ut et godt forhold til lærere og venner, mens gutter kan utfordre lærerne og foretrekke å utforske omgivelsene, ofte på egen hånd. Allan og Barbara Pease. Alt ved Krohnengen skole høres så velorganisert ut, men det stemmer ikke overens med virkeligheten. La meg si det slik: Hvis alle følger skolens regler, og alt klaffer, ja, da trenger ikke ledelsen noen form for kjennskap til konfliktløsninger. Dermed er ett til problem løst. Men problemet er bare det, at virkeligheten er helt annerledes, fordi at det er små barn som går på denne skolen, og ikke små voksne. -Og her ser vi tydelig at skolen har urealistiske forventninger til elevene. Barn er ikke følelsesmessig ferdig utviklet ennå, og det vil til stadighet oppstå nye, uforutsigbare scener. På dette området er det helt klart og tydelig at det nettopp er ledelsen selv som pålegger elevene "voksenroller", og ikke jeg, slik som rådgiver Svein Bolstad påstår.

Skolen stiller også urealistiske forventninger til foreldrene når de nettopp ikke kan være til stede på skolen og følge med deres lille håpefulle, og korrigere ham / henne når de er i ferd med å starte ukontrollerte scener. Barn vet som sagt ikke alltid hvordan de skal mestre sine følelser og handlinger som tilfredsstiller de voksnes krav til dannelse. Skolen er en treningsleir for elevene, mens lærerne roper over seg: HVORFOR SKAL JEG VÆRE ELEVENS RÅDGIVER? - JEG ER LÆRER!, sagt av Thomas Gordon, som har mer å si om den saken i det tolvte kapittel.

24. PSYKIATRISKE KLINIKKER. Det er noen ganger nyttig å følge sporene bakover og forstå hvor spesielle sinnereaksjoner kom fra - det vil si hva de dreier seg om. Dette kan føre til ny innsikt, forståelse av seg selv og vekst. Men ikke prøv å stoppe en sinnerespons for å gjøre dette. Den vil bli sittende og kan blokkere enhver forståelse. Det er også uklokt å gjøre dette midt i en storm. Det vil bare bidra til å øke forvirringen og kan også "ødelegge" stormen. De beste undersøkelsene - de nyttigste og mest konstruktive - gjøres etter at stormen er over. Luften er nå renset. Man føler seg befridd for en byrde. Man har en følelse av lettelse, åpenhet, ro og mottagelighet. Dette er det beste tidspunktet og klima for undersøkelse og vurdering. Noen av de viktigste spørsmål man kan stille, er de som gjelder selve vreden: "Følte og undertrykte jeg sinne varmt, helt og åpent uten skyldfølelse og beskyldninger?" "Ga jeg den annen part sjanse til å lette seg selv? Osv." Theodore Isaac Rubin. Andreas var bare 10 år - bare barnet - den gangen han eksperimenterte og sjekket ut sine grenser. Med tanke på at foreldrene nettopp ikke er til stede, er det et fristende aspekt for dem å "utagere" sine følelser på skolen. Samtidig som de også vil forsøke å lære å mestre sin egen situasjon!

Sinne og raseri er et positivt trekk ved sunne barn, mens ledelsen ved Krohnengen skole utelukkende fremstiller sinne som et klart negativt trekk. Pussig nok, så er det altså bare smil og nikk som belønnes i vårt samfunn. Følelser som er annerledes enn latter og glede belønnes med straff.

Når er det en gruppe forskere som har funnet ut at det er all grunn til å legge merke til disse vellykkede og veltilpassede barna, som både er snille og dannet og pliktoppfyllende. Det viser seg nå, at disse barna utvikler personlige problemer siden i livet. Nettopp fordi at de alltid har vært så flinke til å oppfylle andres forventninger til dem. For eksempel så er de redd for at de ikke vil bli elsket dersom de viser at de har slike uelskelige sider som sinne. Når de blir voksne klarer de ikke å finne tilbake til seg selv, til den personen det var meningen i at de skulle bli. Og det er nå, i sitt eget voksenliv, alle de fortrengte og forbudte følelsene dukker opp til overflaten. Fordi at de ikke lærte å mestre sitt følelsesregisteret i barndommen. Akkurat dette har jeg lest om forskjellige steder, og heldigvis så fant jeg denne bekreftelsen i Thomas Gordons bok, Snakk med oss lærer!:


Dette vil da si at de barna som lærer å kjenne hele sitt følelsesregister i barndommen vil ha bedre sjanser til å mestre følelsene sine når de blir voksne. Da først blir det snakk om at de er i stand til å ta en "indre" "kontroll". -Og for at barn skal få lov til å utforske følelsene sine og kjenne etter hvor grensene går, trenger de voksne mennesker rundt seg som ikke avviser følelsene deres. Men, det er ikke dette som skjer, å-nei-da, det er trusler om straff, som nettopp er total avvisning av barnets følelser. PÅ DENNE MÅTEN ER SKOLENE ALTSÅ MED PÅ Å PRODUSERE ENDA EN TIL GENERASJON PSYKIATRISKE PASIENTER.

Ut fra mitt syn, må ledelsen være forberedt til å mestre det ansvaret som de har fått. De er forvaltere av framtidens borgere, og det står dem fritt til å forme barna som det høver dem. Derfor må vi be de lærere som ikke mestrer denne kombinerte oppdragerrollen om søke seg lærerpost ved voksenopplæringen hvor elevene deres allerede er ferdig dresserte.

25. KOMMUNIKASJONSPROBLEMER. Han var så lært at han kunne si hat på ni språk, men så uvitende at han kjøpte en ku til å ri på, Benjamin Franklin. Gjennom mine erfaringer med Krohnengen skole, konstaterer jeg det faktum at ledelsen overhode ikke har noen som helst form for kunnskaper vedrørende konfliktløsninger. Som vi leser av "bekymringsmeldingene" fra skolen, så gikk det jo gale da de forsøkte å ordne opp i sine egne saker. Så i framtiden kan vi foreldre bare fortsette å forvente gjentatte uoverensstemmelser og overgrep fra de ansatte. Og ledelsen vil som sagt dure i vei på den samme middelalderske måten som før. Nå har det seg jo også slik, at dersom det oppstår problemer ved skolen, så skal skolen ta kontakt med helsesøster, barnevernet eller PPT-tjenesten. Så jeg har har jo ingen grunn til å hyle over meg fordi om ikke ledelsen har peiling på hvordan man løser problemer. Det er som sagt ikke skolen sitt problem, og man kan jo lure på om hvorfor skolene har en slik "ansvarsfraskrivende" holdning til problemer som de selv er med på å fremprovosere. Men denne ansvarsfraskrivende holdningen, går jeg ut ifra at det er skolene som har fått gjennomslag for. Og ikke helsesøster, barnevernet eller PPT-tjenesten. Men når ledelsen ved barneskoler ikke viser villighet til å vokse og forandre seg, og å ta opp i seg ny lærdom, ja så kan vi heller ikke forvente at våre håpefulle små skal endre sin oppførsel. Gjennom ledelsen sin autoritære holdning, ser vi at de skaper et spenningsforhold som i korte trekk går ut på "kråke søker like". Ledelsen er heller ikke i stand til å ta selvkritikk og gå i seg selv overfor de metodene som de benytter seg av. De er blinde når det gjelder å betrakte seg selv som EKSEMPLETS MAKT!: -PROBLEMER ER JO NOE SOM MAN BARE DYTTER OVER PÅ ANDRE!

Jeg mener at skolen har mistet sin ansvarlighet. Skolen har ikke reformert seg noe særlig i løpet av de siste hundrede årene. ELEVER BLIR LIKE HUNDSET OG DISKRIMINERT NÅ SOM FOR HUNDREDE ÅR SIDEN. FORSKJELLEN ER BARE DEN, AT DISKRIMINERINGEN FOREGÅR PÅ EN LITT MER DISKRE MÅTE. FREMDELES ER DET SLIK AT DET ER ELEVEN SOM SKAL TILPASSE SEG SKOLEN OG LÆRERNES BEHOV - OG IKKE OMVENDT. OG DE ELEVENE SOM IKKE TILPASSER SEG - "FALLER UT AV SYSTEMET". MEN DE ELEVENE SOM "FALLER UT" ER SKOLENS "SYMPTOMBÆRERE": DET ER DISSE ELVENE SOM VISER OSS DE OMRÅDENE HVOR DEN NORSKE SKOLEN ABSOLUTT TRENGER Å FORNYE SEG. DERFOR ER "RABIATE" ELEVER ET TYDELIG SUNNHETSTREKK, OG EN UNDERVURDERT OG UBENYTTET RESSURS OG VEIVISER.

26. AVSLUTNINGSSCENER, -II. Barn får smulene som vi andre som har makten bestemmer at de skal få, Ingeborg Brugger. Det som jeg har beskrevet hittil, er noen av årsakene til hvorfor Andreas eksploderte. At Andreas ble mobbet av sine medelever tar jeg opp igjen flere ganger underveis.

Som vi ser, så er ikke disse "eksplosjonene" selve årsaken til problemene, men et symptom på at noe ikke er som det skal være. Både hjemme og på skolen. Og som det fremgår av mine bevis i saken, så har altså ledelsen ved Krohnengen skole ikke overholdt sin ansvarsdel i denne saken; som er å behandle eleven med respekt, å lytte til, og ta eleven på alvor. Og i behandlingen av Andreas sitt raserianfall finnes det heller ikke et snev av dette ansvaret: å gi omsorg, støtte og oppmuntring. Den forpleiningen er bare forbeholdt de snille elvene, og da snakker vi også om en notorisk forskjellsbehandling. "Sinte hunder biter", men de er ikke født sint, de blir sinte av mangel på respekt. I Andreas sitt tilfelle, er det snakk om et totalt fravær av respekt og omsorg for eleven. Og etter et "raseriutbrudd", som jeg også tilskriver mangel på skolens ansvar for eleven, så mener altså ledelsen ved Krohnengen skole det at; nå fortjener han ihvert fall ikke å bli behandlet med respekt?

Derfor klager jeg, høyt og tydelig: -Fordi at alle de ”bekymringsmeldingene” som jeg mottok bare var AVSLUTTNINGSSCENER! -På lik linje med den anmeldelsen som jeg fikk imot meg fra "den butikkansatte”. Hvor jeg enn snur og vender på meg, så møter jeg den samme trangsynte strutsepolitikken. -Fremdeles går jeg rundt og lurer på hvorfor ikke Andreas fikk avgi sin forklaring vedrørende de nevnte hendelsene til psykologen. -Er barn bare halv pris? Som en billig syden-billett? Hvem pokker av de godt voksne folkene er det vel, som gidder å sitte seg ned og lytte til - noe så mindreverdig - som bare en liten umulig drittunge? Er ikke dette skikkelig godt voksne og kompetente folk? De bare ser sånn ut? Fordi at de kan smykke seg med imponerende titler, mens de skremmer folk til taushet med sin selvoppnevnte autoritet? Og jeg skal bare si det en gang for alle: JEG AKSEPTERER IKKE AT MIN SØNN KOMMER HJEM FRA SKOLEN MED FLERE RØDE OG HOVNE HÅNDLEDD. DEN FYSISKE STRAFFEN SOM HAN MOTTOK; "HOLDT I EN LENGRE PERIODE" STÅR BARE IKKE I FORHOLD TIL FORBRYTELSEN! HERRE-GUD-DA MANN - HAN VAR JO BARE ET LITE BARN PÅ 10 ÅR...?

27. EN DIALOG. Ett er et sjøkart å forstå, et annet skip å føre, Ludvig Holberg. Jeg foreslår for Krohnengen skole, at de kan begynne å forandre sine holdninger overfor elevene med å forandre rekkefølgen i målsetningen. La oss se på det; Skolens ansvar:

1. Lytte til, og ta eleven på alvor

2. Behandle eleven med respekt

3. Gi omsorg, støtte og oppmuntring

- og det er nå pkt. nr. 1. kommer inn - som punkt nummer 4: - Gi den undervisningen som eleven har krav på ut fra evner og anlegg - fordi at de 3 første målsetningene er en forutsetning for å opprette en åpen og trygg KOMMUNIKASJON mellom lærer og elev. Ved Å LYTTE til eleven viser læreren at han / hun tar eleven sine følelser på ALVOR. Denne handlingen er å vise eleven RESPEKT. Og da først er det læreren kan gi eleven STØTTE og OPPMUNTRING. Den betingelsesløse respekten er det som kalles for å gi eleven OMSORG.

28. SNAKK MED OSS, PSYKOLOG! Jeg interesserer meg for fremtiden for jeg kommer til å tilbringe resten av mitt liv i den, Charles F. Kettering. "Vi lever i en tidsalder med raske forandringer", og det er denne 3dje leksjonen nok et bevis for. Jeg håper og ønsker at jeg med dette bidraget kan støtte reformer og nytenkning i barneskolene i Norge i dag. Men, jeg må også be myndighetene om å kjappe seg litt, fordi at JEG, den største egoisten av oss alle, har en til unge som skal innom "skolens slaveri". Og jeg er tror ikke at jeg er særlig annerledes skap enn andre foreldre: Jeg vil vite at jeg sender barnet mitt til et trygt og godt sted! OG AKKURAT HVA LÆRTE DU PÅ SKOLE-BENKEN I DAG DA?

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!