Dersom jeg skulle komme i skade for å publisere noe som kan bringe oss opp i trøbbel, så må du / dere i ledelsen ved RBV si ifra til meg med det samme, slik at jeg kan korrigere dette innlegget.

For å renvaske meg selv for anklager om å gå over lik for å få rett, kan du aller først lese denne orienteringen:



2 Forbudte Følelser

1 Bakgrunn for saken. 2 Skytedrama på Maxim. 3 Åsne Tveito. 4 Foreldremøter. 5 Noen strategiske råd. 6 Intelligent, III. 7 Kjærlighet. 8 John Cleese og Robin Skynner. 9 BTO. 10 Tove. 11 Forbudte Følelser. 12 Løsninger. 13 Sensur. 14 Jorunn Gundhus. 15 En gledens dag. 16 Belønningen. 17 En idyllisk tilværelse. 18 Munnkurven.



2 SKYTEDRAMA PÅ MAXIM. Døren til fortiden lar seg ikke åpne uten at det knirker, Alberto Morevia. Grunnen til at jeg henvendte meg til barnevernet i 1992, var den samme som nå; jeg ville at faren skulle være med på ta mer ansvar for Andreas.

I 1992 var likevel bakgrunnen for min henvendelse litt annerledes, for da slet jeg med ettervirkninger av skytedramaet på "Maxim". I kap. 23, serverer jeg deg alle detaljene rundt den "dramatiske hendelsen".

3 ÅSNE TVEITO, PANIKK FOR BARNA. Det er i forhold til barna at jeg har strevd mest. Jeg ble så fryktelig redd for dem. Da yngstesønnen skulle til og fra skolen, fikk jeg panikk. Tenk om noe skulle hende. Jeg måtte følge ham eller få ordnet det slik at han gikk sammen med noen. Om natten måtte jeg stå opp å sjekke at barna mine pustet. Vinduene i huset måtte være lukket så ingen kunne komme inn. Jeg orket ikke dra på ferie med ungene, de ble plassert hos best-foreldre. Men da jeg måtte ringe hjem hver dag for å sjekke at alt var i orden. Jeg ble overbeskyttende, og barna ble lei av det. Det er ikke noe morsomt når mor løper rundt og leter etter deg i hele nabolaget fordi du er ute og leker. -Du var med i støttegruppen? -Det hjalp meg. Være i fellesskap med andre som hadde det på samme måte", Åsne Tveito. -Hun overlevde Scandinavian Star ulykken, og dette var et utdrag fra en artikkel i Kvinner og Klær nr. 15-16, 11. april 2000, som handlet om å være overlevende ifra katastrofer. Og jeg følte det på akkurat samme måte som Åsne Tveito etter drapet på Maxim.

Den ulykken forandret meg merkbart. Jeg ble overfølsom og overbeskyttende, og for å skjerme Andreas, så ville jeg han skulle få være mer sammen med faren sin. SAMTIDIG FORSØKTE JEG LÆRE MEG SELV Å STOLE PÅ LIVET IGJEN - OG FORSTÅ AT DET IKKE LÅ UVENTEDE FARER PÅ LUR BAK ENHVER BUSK. MEN, DET ER INGEN GALSKAP Å BLI MER FØLSOM ETTER EN KATASTROFE - TVERT IMOT SÅ ER DET EN HELT NATURLIG BESKYTTELSESMEKANISME SOM TRER I KRAFT. Og jeg trengte tid på meg og forståelse av omgivelsene mine for å komme meg til hektene igjen.

Men ifølge den sakkyndige psykologen sine uttalelser, så kunne min nåværende situasjon vært avverget. For ikke å snakke om alle de såkalte utilbørlige belastningene dette har ført til for min sønn. Ut Ifra de trangsynte holdningene som psykologen legger for dagen, burde Andreas, som den gangen var 4 år, blitt plassert i fosterhjem. Og så skulle de også ha tvangssterilisert meg i samme rennet. Ifølge ham, så var jeg jo like mentalt syk i -92 som nå?

Psykologen fremstiller meg i den sakkyndige vurderingen, som en notorisk barnemishandler. Men jeg skjønner ikke hvorfor det ikke foreligger flere anmeldelser mot meg, da? Det må det jo nesten være, når jeg liksom lider av en "varig utagerende" sykdom? Og tror du at det går ann å anklage barnevernet for tjenesteforsømmelse, siden de henla saken min -92?

4 FORELDREMØTER. Høyforræderi er et spørsmål om datoen, Charles Maurice Talleyrand. Det stemmer at jeg gav uttrykk for at jeg ikke hadde lyst til å stille på flere foreldremøter og konferanser, fordi at læreren og faren alltid hakket på meg. Det heter: "Mor sier at hun får "så mye kjeft" fra skolen at hun ikke makter å møte der." -Men den oppfatningen som leseren får av dette utsagnet er at jeg unnlater å stille på foreldremøter. Og denne gjengivelsen er så feilaktig som det går ann å bli. For helt siden Andreas gikk i 1ste klasse, har jeg vært med på hvert eneste foreldremøte og jeg har alltid stilt opp til konferansene. Fordi at jeg er interessert i å vite hvordan Andreas har det på skolen.

Dessuten så vet jeg at de holdningene som foreldrene viser overfor skolen påvirket barnet. Det kalles også for satelitt-overføringer. –Og, når faren har vært hjemme, så har han også alltid vært med. Men jeg har amnesti for det ene foreldremøtet som ble avholdt i september i -98; for da var babyen min bare var 2 mnd gammel. Og bare så det er sagt, så kommer jeg alltid til å stille opp for barna mine, ved å fortsette å gå på foreldremøter - også fordi at jeg liker det.

5 NOEN STRATEGISKE RÅD. Hvis du lever sammen med en mann eller er mor til en gutt, er det viktig å være klar over at selv om menn har glimrende romforståelse, kan de bare gjøre en ting om gangen. De fleste menn trenger hjelp til å organisere hjemmelekser, avtalebok og dagligliv effektivt. Disse organisasjonsevnene faller naturlig for kvinner. Albert Einstein var nok et geni når det gjaldt romforståelse, men han snakket ikke før han var fem og var dårlig rustet for egenorganisering eller mellommenneskelige ferdigheter - det er nok å se på håret hans, Allan og Barbara Pease. Sakset fra boken "hvorfor men ikke kan lytte og kvinner ikke kan lese kart".

Allan og Barbara Pease beskriver de problemene som alle enslige mødre, og sikkert også andre mødre, støter på i forhold til sine sønner. -Og jeg likeså: "Mor fremførte dessuten om Andreas, bl.a.: "Andreas gjør ikke lekser - holder ikke avtaler - vil ikke legge seg - kommer for sent til skolen. I leggesituasjoner haler han ut tiden med å ikke få sove og lignende. Når de skal gå om morgenen skal han plutselig på do eller det er noe i veien med klærene. Mor har prøvd å lage et belønningssystem der han får betaling for det han klarer å gjøre. Det er spetakkel på skolen. Andreas er frekk - bråker, måtte ut av gruppen på grunn av uro. Mor opplever at skolen mener det er hennes skyld i problemene. Hun opplever at lærer kjefter og far kjefter på henne og ber henne ta seg sammen." Men ifølge psykologen, så skyldes alle disse problemene altså meg, og en "personlighetsforstyrrelse" hos meg... -Tja, hva skal jeg si til den slags da? F eks noe sånt som: PSYKOLOGEN HAR GLIMRENDE ROMFORSTÅELSE, MEN DET ER VIKTIG Å VÆRE KLAR OVER AT HAN BARE KAN GJØRE EN TING OM GANGEN. HAN ER DÅRLIG RUSTET FOR MELLOMMENNESKELIGE FERDIGHETER - OG DET ER NOK Å SE PÅ DE HÅRREISENDE "KONKLUSJONENE" HANS AT HAN TRENGER HJELP TIL Å FORSTÅ SEG PÅ "KVINNER I SIN ALMINNELIGHET".

Vi kvinner må passe oss vel for ikke å beklage oss for mye over våre hverdagsproblemer, for det er nemlig et tydelig sykdomstegn. Det er forresten akkurat det samme trekket som alle mannfolk har beklaget seg over i årevis, og som vi også kjenner igjen ifra tegneserier ol.: "Åh, jeg orker ikke å høre på det der maset ditt nå igjen! -Du må jo være syk!" -Og nå endelig, viser det seg at alle disse tusen millioner mannfolkene fikk rett til slutt: Alle "pratsomme" kvinnfolk er egentlig syke! Det skulle bli, la meg se - omtrent noe sånt som tusen millioner syke kvinnfolk? -Betyr likestilling at kvinner skal være like tause og fåmælte som menn for å bli anerkjent som likeverdige partnere?

6 INTELLIGENT INNTIL DET MANIPULERENDE III. Selv om man er paranoid, kan det jo tenkes at det er noen som følger etter en, Ukjent. JEG HAR IKKE RINGT TIL "AKTØRENE" PÅ BARNEVERNET OG DEN SAKKYNDIGE PSYKOLOGEN FOR Å ANNONSERE AT JEG HAR SKREVET NED HELE MIN HISTORIE OM DEM. Og for faren, likeså: "-I følge mor vil far "dysse" ned problemene." -Jeg ville knytte kontakter med barnevernet først, før faren ble informert. Ellers så ville han bare forsøkt seg på; a) -å overtalte meg til å la det være, eller b) -love noe annet helt meningsløst. Derfor måtte jeg gå bak ryggen hans. Det vil si at jeg ikke var villig til å orientere faren om hva jeg foretok meg. Og jeg sa klart ifra at jeg ville at barnevernet skulle innkalle ham til en konferanse. Først da, følte jeg at han ville slutte å bagatellisere mine og Andreas sine problemer.

Jeg ville at faren skulle ta seg mer av Andreas. Men, han nektet. Han hadde bedre ting å ta seg til. Dersom han ikke ville etterkomme mitt og Andreas sitt ønske, så truet jeg ham med å kontakte barnevernet. For jeg trodde at de helt sikkert kunne snakke ham til rette og forklare ham om hvor viktig hans rolle var for Andreas. Men Lars var ikke snauere enn at han truet meg igjen: "Da kommer de bare til å ta Andreas ifra deg, - også den som du har der", sa han og nikket mot magen min. Jeg var gravid og i hormonelt opprør, og det sa bare ”prøv meg”: "Det gjør de ikke det så - for det skal veldig mye til før barnevernet tar ungene fra sin mor", svarte jeg trassig tilbake. Derfor stusset jeg heller ikke på å ta Andreas med meg bort på politistasjonen "den 12. mars 1998". For, da var den grensen nådd...

I ettertid viste det seg altså at Lars sin logikk var bedre enn min intuisjon. Han fikk ihvert fall rett. Men jeg ble provosert av hans uttalelser, og det faktum at han forsøkte å skremme meg til taushet, samtidig som han slapp unna med sitt soleklare ansvar. Men jeg kunne jo aldri drømme om at barnevernet var så gal at de kom til å ta fra meg barna mine. Men så feil går det altså ann å ta.

7 KJÆRLIGHET. Det er kvinnens natur å være god, og hun kan bli meget slem hvis hun ikke får lov til å følge sin natur, Mikal Rode. Lars og jeg har alltid hatt et svært godt forhold til hverandre, men som med de aller fleste andre menn, så er ikke forståelsen for kvinners følelsesliv alltid den aller beste. Det krever sin kvinne å få en mann til å forstå at andre tenker og handler annerledes enn dem selv, uten at det dermed er noe i veien med dem. Dessuten så var ikke Lars, i likhet med andre menn, interessert i å forandre sin behagelige livssituasjon. At situasjonen for meg og Andreas var utholdbar, hadde ikke han noen som helst forståelse for den gang.

Lars mente at Andreas hadde det bra hos meg, og det hadde han jo rett i. Men det var visse ting som han ikke forstod, fordi at han ikke kunne se Andreas fra mitt ståsted: Helt siden Andreas var knøttliten, har han forgudet faren sin. Og jeg har også vært med på fyre opp for de gode følelsene hans for Lars. Lars er en kjernekar - og jeg er hjertens enig. Han er så fabelaktig kjekk at du skulle tro at han er helt feilfri. -Absolutt alle mannfolk liker å tro det om seg selv. Og dette spørsmålet kan du lese mer om i kap. 24.15, 18: "Hvorfor menn ikke kan utstå å ta feil" og "menn avskyr kritikk". -Anyway; Lars tilførte Andreas massevis av positiv "energi" og akkurat det gode aspektet kunne ikke Lars selv se. Han så ikke hvordan Andreas forandret seg og struttet av selvtillit når han hadde vært sammen med faren. -Det var bare så synd at sønnen hans ikke fikk være mer sammen med denne kjernekaren.

8 JOHN CLEESE OG ROBIN SKYNNER, FAMILIEN. Den første halvdelen av livet vårt blir ødelagt av foreldrene, den andre av barna, Clarence Darrow. Kvinner har, i motsetning til menn, ikke et definert tale-senter i hjernen, til tross for at hun elsker å snakke. Og det gir meg et handicap når jeg skal "presisere" hva jeg mener. I februar -98 kjøpte jeg boken til John Cleese og Robin Skynner, Familien - og hvordan leve med den. De har har klart å definere akkurat hva jeg følte da Andreas var rundt 1 1/2 år. -Og Robin Skynner er for øvrig en veldig oppegående og frisk psykriater, som du skal få se. Naivt nok, trodde jeg at de kunnskapene som jeg siterer fra Familien, var noe som alle "kliniske psykologer" var "spesialister" på. Men der tok jeg skammelig feil igjen.

"Når FAR KOMMER INN FRA KULDEN", fra Familien - og hvordan leve med den, Robin Skynner og John Cleese:

JOHN Nå tilbake til dette med å "utforske verden utenfor moren". Faren oppmuntrer pjokken til å gjøre det. Er dette det samme som å "trekke opp grenser", eller er det noe parallelt, for å si det sånn?

ROBIN Ved å "trekke opp grenser" når det er nødvendig, hjelper han barnet til å tegne inn grensene på sitt indre kart over verden.

JOHN MEN NÅ KOMMER VI TIL 48 000 KRONERS SPØRSMÅLET. HVORFOR SKULLE FAREN - MANNEN - VÆRE FLINKERE TIL Å TREKKE OPP GRENSER ENN MOREN? Eller kan det ha vært det tradisjonelle synet?

ROBIN Kvinnen er den som føder barnet og antagelig er den som tar seg mest av det i de tidligste stadiene, og at dette vil komme til å påvirke tingene på småbarnstrinnet. For barnet vil fremdeles ofte ha behov for å løpe tilbake til moren etter trøst og en ny innsprøytning av selvtillit når verden setter for store krav.

JOHN Det er en jungel der ute.

ROBIN Derfor trenger pjokken en kjærlig mor som kan gi ham det motsatte - mykhet, varme klemmer - trygghet!

JOHN Og så?

ROBIN TJA, NÅR BARNET FREMDELES ER TEMMELIG LITE, KANSKJE HELT OPP TIL SMÅBARNSTADIET, TROR JEG DET BLIR SVÆRT FORVIRRENDE OG FORSTYRRENDE FOR DET HVIS MOREN MÅ PRØVE Å SPILLE BEGGE ROLLER I FOR STOR GRAD - AT HUN ER VELDIG MYK OG OMSORGSFULL I DET ENE ØYEBLIKKET, OG HARD OG KREVENDE I NESTE. Du husker jo at det allerede hadde vanskeligheter med å legge sammen puslespillet og gjøre henne til en hel person.

JOHN Foreløpig er det altså best om hun gir barnet et mest mulig konsekvent bilde av seg selv. Lettest for barnet å forstå?

ROBIN Det er en av grunnene, i hvert fall på dette stadiet, til at faren er nødt til å være den som venter av barnet at det skal tilpasse seg resten av familien. Alt dette finner sted litt etter litt, selvsagt, etter hvert som barnet får mer kontroll over seg selv. MEN DET ER FAREN SOM MÅ KREVE MER AV BARNET.

JOHN JEG TROR DET KAN VÆRE EN ANNEN MULIG GRUNN. MANGE KVINNER JEG KJENNER ER INNERST INNE DYPT BEKYMRET FOR AT DE KANSKJE IKKE ER "GODE NOK" MØDRE. DET GJØR DET MYE VANSKELIGERE FOR DEM Å VÆRE FASTE OG BESTEMTE OVERFOR BARNET, FORDI EN STEMME INNI DEM SIER: "VENT LITT NÅ, ER DU KJÆRLIG NOK" VILLE IKKE EN VIRKELIG GOD MOR VÆRE MER FORSTÅELSESFULL?"

ROBIN JEG SKAL INNRØMME AT DET SER UT TIL Å VÆRE EN GANSKE VANLIG FØLELSE HOS MØDRE, HVOR UBERETTIGET DET ENN ER, OG HVIS FAREN INNTAR EN FASTERE HOLDNING, VIL DET HJELPE HENNE - særlig på dette småbarnstadiet. [/quote]

9 BARE TIL ORIENTERING. Selv den mest udugelige person kan tjene som et godt eksempel, Ukjent. Jeg og faren har hatt delt foreldreansvar for Andreas siden han var liten baby, men det var jeg som hadde den daglige omsorgen for ham. Faren hadde ham på vanlig samvær, det vil si annen hver helg, 2 uker sommerferie, 1 uke jul, og 1 uke vinterferie / påske.

Lars har alltid stilt opp for Andreas, mye mer enn det som inngikk i denne avtalen. Han har vært alldeles enestående både overfor meg og Andreas. Og så godt som hver eneste sommer tok Lars Andreas med på tur, enten til Mallorca, Bulgaria, Romania, Dyreparken i Kristiansand og lignende.

Men nå hadde Lars forandret seg, og mente at han gjorde nok, og avslo mitt tilbud om delt foreldreomsorg for Andreas. Og hvorfor det? Jo, fordi at han hadde stiftet ny familie som han skulle ta seg av. Han hadde nemlig fått barn med samboeren sin. Dessuten så mente han at Andreas hadde mye mer bruk for vennene sine enn ham. Og jeg protesterte: "-Men du kan jo ikke droppe Andreas - nå som han trenger deg aller mest?"

10 TOVE. Halvparten av jordens befolkning er selvgode, skitne og stupide. Den andre halvparten er kvinner, Harly Foged. Tove er samboeren til Lars, pappaen til Andreas.. Jeg og Tove har for øvrig også alltid vært gode venner. Og hun vet også det, at dersom hun hadde ønsket seg sin "egen" lille moralske, biologisk riktige kjernefamilie, så hadde hun måtte valgt en annen mann enn Lars. Men som kjent for alle, så er det ingen nye forandringer som unngår de midlertidige tilpasningsproblemene: Da Tove flyttet inn til Lars i -95, begynte problemene å anta form for Andreas. Hittil hadde han hatt sin forgudede far for seg selv i 5 år, og nå følte han at han ble fortrengt til fordel for Tove. På dette tidspunktet var han bare 7 år, og han beklaget seg f eks til meg over at han hadde blitt kastet ut av pappa sin seng. Men det er helt normalt for barn å føle seg avvist og oversett når foreldrene får seg nye partnere. Og dette forholdet får du også høre mer om senere.

Da Tove gikk gravid med deres første barn, kom Andreas ofte til meg og sa: "Mamma, jeg er så redd for at pappa skal glemme meg..." I begynnelsen håpte jeg på at det ville gå over av seg selv. Men jeg kunne se det på ham at dette plaget ham. Jeg merket det på den måten han oppførte seg på overfor meg, og på det faktum at han begynte å havne opp i bråk på skolen. Han oppførte seg direkte bøllete. Men hvor skrev denne utryggheten hans seg ifra? Meg hadde han jo alltid rundt seg, pluss hans beste allierte på skolen; klasseforstanderen.

Andreas har alltid vært veldig redd for å skuffe sin far, fordi at han er helten i livet hans. Og det er jo helt normalt for gutter. Tror jeg da? Og de to har alltid hatt et godt forhold til hverandre. Og det har jeg som sagt også alltid vært med på å styrke, ved å pleie et vennskapelig forhold, og omtale faren på en hederlig måte. -Også uten å "idyllisere" faren: "Hvorfor være perfekt, når det holder å være fullkommen" sier jeg til Andreas. Og det å være fullkommen betyr også at du har tillatelse til å ta feil en gang iblant, og å ha både gode og dårlige sider. -Jeg tar feil, og det gjør også pappa. Poenget mitt er å fremstille faren som et helt menneske og så la Andreas styre sine egne følelser i forhold til faren. -Og akkurat på dette området synes jeg at jeg har lykkes svært godt!

Men mange ganger har jeg ønsket at jeg var like heldig som faren... -tenk så deilig det må være å bli like forgudet som faren! Dette forholdet som jeg beskriver, ser jeg opp igjen i Walt Disney's barnefilm om Hercules: Den unge Hercules er veldig oppsatt på å få faren sin anerkjennelse, og i en sekvens sier han til sin far, guden Zevs: "-Du skal ikke bli skuffet, far!" -Hva ville du ha gjort hvis du ble oppmerksom på at barnet ditt begynte å føle seg utrygg på faren sin? Og hvis det gikk rundt og var redd for å miste hans kjærlighet?

11 FORBUDTE FØLELSER. Andreas har et ønske om å revisere sin egen utvikling. Han vil være "liten" igjen, Krohnengen skole. -Ja, det var det jeg sa. Og ledelsen ved skolen sin observasjon av Andreas var helt riktig, og den viser alle tydelige tegn på at Andreas var sjalu. Eller har du en annen teori som stemmer bedre overens med dette utsagnet?

Da jeg og min tvillingsøster ble født, ble min mor skuffet, fordi at hun hadde en jente fra før av. Og det første hun sa var; "-en av dem kunne i det minste vært en gutt". Og da jeg lå fast-spent på operasjonsbenken, utbrøt Lars med dårlig skjult skuffelse: "-Vi får jo bare gutter i vår familie!" -Og jammen-santen fikk han ikke rett i det også! -På ultralyden ble det konstatert at ytterlig ett til guttebarn var underveis. Og det var en stor skuffelse for dem alle.- For Lars, Tove og Andreas og ønsket nemlig at det ble en jente. Hm. Men det er jo forbudte følelser, det. Og dem vi har et snev av alle sammen. Eh, bortsett fra de avbalanserte psykologene da. Men vi ville ikke ha byttet ut ungene våre av den grunn - nei, ikke for alt i verden!

Til slutt kom altså den etterlengtede babyen: Den 8. september 1997. Men ingenting ble så fantastisk kjekt som Lars og Tove hadde forespeilet Andreas. Ja, det var nettopp det som var aberet. -At når babyen kom, da skulle allting bli så mye kjekkere! Men Andreas følte seg oversett og ikke bra nok for dem. Jeg tror at han forestilte seg at den nye gutten skulle liksom bli SÅ MYE kjekkere enn ham, og da ville de ikke ha bruk for ham lenger...

Andreas hatet lillebroren sin fra dag 1. Og ferdig med den saken. Og jeg fikk høre på disse beklagelsene nesten hver eneste dag: "-Jeg hater lillebror." Men jeg måtte la ham få snakke ifra seg uten å bli korrigert altfor mye. For det er nemlig ingenting som irriterer mer en uvitende folk. Det vil være det samme som om du skulle hatt en dundrende hodepine i dag, og så sier du til meg: "-Du, i dag har jeg en sånn forferdelig hodepine," og så hadde jeg slengt i deg denne kommentaren: "-Åh-nei-da, det har du ikke!" -For jeg kjenner ikke noe til den hodepinen din, så da må det bare være noe som du innbiller deg. Uheldigvis så hadde altså Lars ingen forståelse for Andreas sine sårede følelser. For dette med lillebror var noe som skulle være kjekt. Og Andreas følte at faren forlangte at han skulle ha det på akkurat den samme måten som ham selv. -Okey, det var godt ment fra Lars sin side, og han håpet også på at hans egen entusiasme skulle smitte over på Andreas. Men det virket ikke, fordi at de Forbudte Følelsene ble ignorert og feid under teppet.

Hvordan undersøker en tannlege tennene på en krokodille? Svar: -Veeeldig forsiktig! Jeg forsøkte å rettlede Andreas veldig, veldig forsiktig: -Fordi at; forbanna SJALU KAN DU BLI ENTEN DU ER 8 ELLER 50 ÅR. -Sjalusi er en følelse som må aksepteres: Den er der, og den lar seg ikke viske ut med det samme - selv om den følelsen allerede er definert. Men humor er bra: "Lillebror har noe som du ikke har: -Verdens kjekkeste storebror!" Heldigvis så hadde jeg mange gode historier på lager fra min egen barndom. Som f eks denne: Da jeg var 4 1/2 år fikk jeg også en lillesøster. -Og Gud som jeg hatet henne. I tillegg hadde min mor byttet ut min far med en ny mann samtidig, og det var mange store forandringer på en gang, for en liten jente som meg. Og så ble det gjort så mye mer stas på den nye søsteren min enn på meg. For hun var min stefar sitt første barn - og han drasket med seg 21 stk vilt begeistrede slektninger! Jeg hadde aldri sett så mye folk samlet i stuen vår på en gang - i mitt korte liv. Og ingen av dem brydde seg det spor om meg. Så da ble jeg redd og lei meg. Fordi at jeg var vant til å få all oppmerksomheten tidligere. Vel, man venner seg til det og, - og barn er jo som sagt så veldig tilpasningsdyktige...

Vi som har de, skammer oss fordi at vi har disse "Forbudte Følelsene". Og bare den som selv har vært sjalu vet hvordan det er. Men Lars var fullstendig uvitende om disse følelsene. Fordi at han selv er en lillebror. Vel, det går jo ikke ann å klandre Lars for at han ikke hadde peiling på hvordan det er å få søsken. Men som vi ser, så var han ikke klar over at han bare helt mer bensin på bålet, når han forventet at Andreas skulle ha de samme følelsene som han hadde overfor sin eneste bror, storebroren. I dette tilfellet ser du hvor lett det er for barn å bli sjalu, fordi at ens egne foreldre ikke selv har vært i den samme søsken-posisjonen som barn. Derfor er det greit å ha to foreldre. Og ugreit, hvis det bare er den ene parten som får lov til å bestemme.

Men hvordan er mitt forhold til lillesøsteren min dag da? Dette spørsmålet stilte jeg også til Andreas, og da skjønte han straks litt mer. Og så ser han jo også det at vi har det fint sammen! -Selv om det tok sin tid før jeg aksepterte henne da jeg var liten. Uheldigvis, så var hun var den eneste personen som jeg kunne ta sinnet mitt ut på. Og på min barnlige måte, forsøkte jeg å kverke henne så ofte som sjansen bød seg. Men jeg tror ikke det at hun og jeg har blitt skadet på livstid pga av den dårlige starten. Og det kommer også til å gå greit med Andreas og lillebror. -Om 20 år kommer vi sikkert bare til å strekke på smilebåndet av alle de pussige historiene - som tross alt er med på å binde oss sterke til hverandre.

12 LØSNINGER. En av fordelene ved å bli anerkjent er at alle slutter med å gi deg gode råd, Bernard Buffet. Derfor sa jeg til Lars at han måtte vurdrere å la Andreas få være mer sammen med den nye familien hans. Men det gikk han som sagt, ikke med på. Han forsøkte å ro seg vekk med standard unnskyldningene: "-Men, hva skal vi finne på å gjøre sammen?" Til det svarte jeg som sant var: "Akkurat det er ikke mitt problem! Men, du kan jo begynne med å spørre Andreas - kanskje han har noen gode forslag. Dessuten så er det ikke det som er problemet. Poenget er at han skal får være mest mulig sammen med deg". Men atter nei. Lars insisterte på at Andreas ville være mest interessert i å være sammen med vennene sine. Han mente at vennene var viktigere for Andreas enn ham selv. Dessuten så hadde han ikke tid, han sa: "-Hva vil Tove si?" -Og liksom som om det også var mitt problem?

I alle eldre tradisjonelle kulturer har det vært slik, at gutter følger i fedrenes fotspor. Nå er det mønsteret heldigvis ikke så tvangspreget lenger i vårt moderne samfunn. Det har sine fordeler og ulemper. De unge guttene kan f eks fritt velge seg yrke og arbeid. Med alt hva det innebærer. Men jeg tror ikke at det ikke finnes noen verdifulle sannheter i de gamle tradisjonene som vi har forkastet. Sannheten er den at guttebarna trenger fedrene sine, mer enn noensinne, som rollemodeller for å utvikle sin identitet i en positiv retning.

JEG ER GOD NOK MOR FOR ANDREAS, MENS JEG PÅ MOTSATT SIDE IKKE ER GOD NOK FAR FOR HAM! Og ja, jeg kunne nok holdt Andreas igjen, i det uendelige, så mye som jeg bare orket og ville, for å tilfredsstille de "narsissistiske" morsinstinktene mine, men naturen min ville det bare ikke sånn. Og Andreas ville ikke bli holdt igjen av meg - han ville gå til faren. Med god samvittighet. Så jeg skjønte at jeg måtte slippe taket i ham - og la ham få gå ut i verden. Til faren. -Som ikke ville ha mer av ham.

Da jeg foreslo at Andreas kanskje kunne ha godt av en støtte-kontakt, siden han ikke ville stille mer opp for ham, så protesterte han på det og. I mellomtiden fortsatte problemene å balle på seg. Og da vi var til konferanse på skolen igjen, fikk vi altså høre at Andreas hadde pådratt seg nye "tilpassningsvansker".

Og der satt jeg alene med skjegget i postkassen, utpekt som den skyldige av de to, læreren og Lars. Og som ene-ansvarlig for Andreas sitt ve og vel, så ble jeg nedstemt atter en gang. De forklarte at jeg måtte bli mer bestemt, flinkere til å sette grenser, være strengere, og ta meg mer sammen, og det ene med det andre. Det var ingen grenser for hvor mange gode råd jeg fikk av disse to "spesialistene". Og de mente altså at problemene ville løse seg av seg selv - dersom jeg bare gjorde slik som de sa.

Da følte jeg meg helt på randen... -Fordi at nå var jeg også blitt gravid. Og hormonene mine danset i vei. Men ikke i den retningen som Lars og læreren antydet. -Og så var det en ting til som jeg skjønte bæret av; -siden Lars hadde så mange gode forslag og løsninger - hvorfor kunne han da ikke utføre dette oppdraget selv? Når det var så enkelt? Hvorfor måtte han tvinge meg til å gjøre denne jobben alene, når jeg frem til nå, hittil bare hadde bevist at det ikke var godt nok? -Hvorfor kunne ikke Andreas få være litt mer sammen med denne fantastiske mannen? For når Andreas var sammen med sin far, da var han like snill og føyelig som en malende pusekatt. Det merket de også på skolen. Og det beviste jo bare det at faren oppfylte Andreas sine behov bedre enn moren, uten at det dermed er sagt at det var noe i veien med moren.

13 SENSUR. Problemet med å fortelle en god historie er at det ofte minner folk om en dårlig, BSV. Forut for den siste konferansen, var jeg allerede blitt informert om at Andreas hadde slått seg vrang på skolen. Det fikk jeg vite av klasseforstanderen hans, en dag da vi tilfeldigvis slo følge sammen til byen. Hvorfor slo Andreas løs på oss - meg og skolen - og aldri på sin far? Det var jo faren sin anerkjennelse han ønsket, men der i gården måtte han nå plutselig oppføre seg perfekt for å bli elsket. Men ett eller annet sted måtte han likevel slippe ut alt sitt oppsparte sinne. Fordi at sinne som blir lagret på, forsvinner ikke, det utlades i en eksplosjon.

Våren -97, fikk jeg endelig timeavtale med barnevernet i Sandviken. Lars fikk også en innkallelse til "samtale". Jeg var lykkelig og glad, og gledet meg til å få orden på sakene, og synes jeg var jeg svinheldig, fordi at jeg fikk en skikkelig sympatisk konsulent. -Hvor heldig jeg var - skulle det først gå opp for meg på et mye senere tidspunkt. Hennes "konklusjoner" er nemlig sensurert ifra barnevernets side...

Det vil si at hennes konklusjoner på grunnlag av "den butikkansatte" damens anmeldelse mot meg er sanert, mens på motsatt side - så opprettholder likevel barnevernet den anmeldelsen mot meg. Neimen, noe så pussig da? Så DET ER HER POENGET MED EN GOD HISTORIE KOMMER INN: DEN 1STE "KONKLUSJONEN" KASTER MØRKE SKYGGER OVER LEDELSEN VED KROHNENGEN SKOLE SIN TROVERDIGHET. -FOR DE SEILER NEMLIG OPP SOM "NØKKEL-VITNER" MOT MEG I DE PÅFØLGENDE "HENDELSENE".

14 JORUNN GUNDHUS, SAKSBEHANDLER. Jeg skulle ønske jeg levde i steinalderen. -Hvorfor det? -Da hadde jeg sluppet å pugge historie. BSV. Alt som står gjengitt i den sakkyndige vurderingen, er bare utdrag og forkortelser av saksdokumentene. Men det var noe som manglet, og det var Krohnenegen skole sin besvarelse på den 1ste forespørselen, som ble sendt til dem av meg og Jorunn Gundhus.

Jeg etterlyste også dette dokumentet hos den sakkyndige psykologen, men han hadde ikke fått det utlevert. Sannsynligvis så var det altfor positivt formulert til at barnevernet kunne gi slipp på det, og i mellomtiden så ombestemte altså ledelsen ved Krohnengen skole seg. Derfor ANKLAGER JEG BARNEVERNET FOR BEVISST Å HOLDE TILBAKE RELEVANTE SAKSOPPLYSNINGER.

I kapittel 12.5 sammenligner jeg for øvrig "uttalelse i forbindelse med barnevernsak" med de uttalelsene som rektor, inspektør og klasseforstander ved Krohnengen skole gav den 9. september 1999. Og det er altså det følgende dokumentet som jeg kaller for The Missing Link:

"Krohnengen skole. Til barnevernet i Sandviken. 06.05.98. Vedr. Andreas Rathke Lygre, f. 3. mars 88. Uttalelse fra Krohnengen skole i forbindelse med barnevernsak.

OPPMØTE: Andreas har ikke mer fravær enn det som er normalt i klassen. Han kommer nokså ofte for seint, på grunn av forsovelse. Det har vært en liten bedring i det siste. De dagene han er hos faren kommer han aldri forsent.

SOSIALT: Andreas har lagt seg til en "klovnerolle" i klassen. Han har en del venner i klassen, mest er han sammen med Remi, som er sønn av en venninne av mor. Andreas blir ikke mobbet og mobber heller ikke andre elever. Han kommer sjelden i konflikt med andre elever. Andreas er veldig kontaktsøkende med alle voksne, både dem han kjenner og ikke kjenner. Lærer har god kontakt med Andreas. Han trenger hele tiden hjelp til grensesetting.

HUMØR: Andreas har et jevnt godt humør, selv når lærer setter grenser for han. Han har hatt noen raserianfall på skolen, men det er sjelden.

OPPFØLGNING HJEMMEFRA: Kontakten med foreldrene er bra. Skolen har god kontakt med begge foreldrene. Problemer som er tatt opp med foreldrene er spesielt glemming, forsentkomming, har ikke gjort leksene og "barnslig" oppførsel. Hver gang en av foreldrene har vært kontaktet og etter konferansetimer bedrer situasjonen seg en periode for så å falle tilbake som det var før.

YTRE: Andreas er alltid ren og velstelt. Han har alltid mat med seg på skolen. Han er mer trøtt enn de andre elevene i klassen. Andreas har et ønske om å revisere sin egen utvikling. Han vil være "liten" igjen.

FAGLIG: Andreas fungerer stort sett greit faglig på skolen. Han kan hvis han vil, men han har store konsentrasjonsproblemer. Han får gjort lite i timene og oppfølging av hjemmearbeid kunne vært bedre.

Lærer har diskutert problemene angående Andreas med administrasjonen, senest i mars måned. Vi har vurdert å ta kontakt med PPT, men lærer ville først snakke med mor og far på konferansetime denne måneden.

Andreas har ikke fortalt om hjemmeforhold som kan være bekymringsfulle, lærer mener at det er manglende grensesetting hjemme."

15 EN GLEDENS DAG. Folk som ikke tror på mirakler, er ikke realister, David Ben-Gurion. Denne sommen reiste faren og nye-familien til syden. Andreas fikk ikke være med dem, og det var han veldig lei seg for. Da de kom hjem igjen sa jeg til Lars: "Neste gang dere reiser til syden, så må Andreas også få være med." Jeg sperret opp øynene av det svaret jeg fikk: "-Ja, hvis han oppfører seg fint, så." Jeg ble så forbauset at jeg måtte be ham om å bekrefte det som han nettopp hadde sagt til meg en gang til: "-Hva var det du sa? Hvorfor må Andreas nå så plutselig gjøre seg fortjent til å være med dere på ferie?" Siden Andreas var i umiddlbar nærhet, måtte jeg avslutte denne diskusjonen, og sa følgende: "-Lars, dette må vi snakke mer om siden."

Andreas følte seg utenfor og tilsidesatt nå igjen. Og jeg var bekymret. Det var tungt for meg og også. -Ikke kunne jeg vise mine følelser overfor Andreas heller, fordi at jeg var redd for at det bare ville forsterke hans negative følelser. Jeg merket jo hvor nedtrykt han var. For å presisere hva han følte, gikk han rundt og sa at han hatet lillebror. Det var en annen måte å si: "Jeg føler meg tilsidesatt og utrygg. Og dere voksne bryr dere ikke om meg lenger! Men jeg trenger at dere bryr dere om meg, fordi at jeg er jo bare et barn jeg også." Jeg visste allerede den gangen også at det er helt naturlig å reagere på denne måten når barna får småsøsken. -Og alderen her igjen, spiller som sagt overhode ingen rolle.

Da anledningen bød seg, ville jeg ta opp igjen dette urettferdige forholdet med Lars. -Om at han nå plutselig stilte betingelser for at Andreas skulle få være med dem på ferie, mens lillebror var en selvskreven gjest. Da protesterte han høylydt: "-ÅH-NEI!, det har jeg aldri sagt!" Men jeg svarte ham tilbake "-det var da så merkelig... -for du husket jo så utmerket godt at jeg sa til deg: -Dette må vi snakke mer om senere?" Den andre unnskyldningen het seg; -at det ikke var sånn han hadde ment det...

Mot slutten på den sommeren, etter å ha vært i flere møter hos barnevernet, kom Lars så overraskende og fortalte at han hadde undersøkt litt på trygdekontoret... og det var likevel mulig at Andreas kunne få bo litt hos dem også... og da jublet jeg.

Dermed så løste altså denne umulige floken seg opp. Men, til hvilken pris!? -Og igjen ser du at denne positive ansvarsfordelingen ikke kunne ha skjedd dersom jeg ikke hadde "stått på kravene" som en GALNING!

16 BELØNNINGEN. Freden kan oppvise like mange seire som krigen, men langt færre minnesmerker, Frank McKinny Hubbard. Etter at Andreas fikk bo hele 60/40 hos Lars, har kurven jevnet seg ut. Spetaklet på skolen tok slutt, og Andreas har blitt en harmonisk, rolig og "avbalansert", lykkelig og fremgangsrik gutt. DET MEST OPPSIKTSVEKKENDE TREKKET AV ALT VAR LIKEVEL DET MÅLBARE RESULTATET SOM VI KAN LESE AV SKOLEPRESTASJONENE HANS: VED UTGANGEN AV DET 7ENDE SKOLEÅRET, VAR HAN EN AV DE ALLER BESTE ELEVENE I SIN KLASSE!

17 EN IDYLLISK TILVÆRELSE. Luftslott er dyre å vedlikeholde, Engelsk ordspråk. Dette kapittelet kaller jeg med rette "Forbudte Følelser". Og med tanke på den harde medfarten som Lars og Tove har fått av meg, så er det ikke til å undres over at du kanskje lurer på om jeg var sykelig sjalu på deres vellykkede forhold? Er det dette som er den egentlige grunnen til min "maniske" oppførsel? Psykologens diagnose kan ihvert fall bekrefte at det må være tilfellet: "Informantene vil kunne oppfatte andre mennesker som selvopptatte, uærlige og opportunistiske. Dette foranlediger ofte at informantene ser seg berettiget til å utvise samme atferd selv." -Men skitt på det, uansett hvor sterk stormen har blåst rundt oss - så har vi vært venner. Og som du ser under pkt 18, så var det heldigvis Andreas som profiterte på mitt "opportunistiske" vredesutbrudd.

Og ja, jeg var nødt til å lukke opp tygge-musklene mine for å få "sympati" for mitt syn. Og jeg tror ikke at alle de stormene som vi har vært gjennom er annerledes enn dem som folk flest opplever. Tvert imot, så har jeg grunn til å tro at våre konflikter bare oppfattes som en liten regnskur i forhold til de kaotiske orkanene som feier grunnmuren vekk hos andre vanlige folk. -Det er like normalt det også. Det er bare i psykologenes illusoriske verdener at slike menneskelige kjensgjerninger er unormalt.

Således bør den sakkyndige se seg svært godt fornøyd med sine driftige lidenskaper. For det var nemlig han som stakk fyrstikken i bålet mitt. Så beskriver han da meg også som en "informant som idylliserer" forholdet til barna mine. Men slik har det ikke "alltid" vært, som du ser. Å oppdra barn er hardt arbeid. Og barna sliter hardt de også, på sin side, med å "oppdra" sine foreldre. Vi ønsker vel alle å oppleve den perfekte familie-"idyllen", se kap. 1.15, mens alle vi andre som har sunne barn, skjønner fort at den illusjonen er til å grine av. Så hvem av oss er det da som sitter tyngst i stolen og "idylliserer" livets tilværelse? I psykologenes perfekte syn på tilværelsen finnes det dessverre ikke rom for feiltagelser og evolusjon. Og de ferreste av oss kan se tilbake på en "idyllisk" barndom - vi kunne ha unnvært mye - men vi har ikke tatt skade av det heller - vi har bare lært noe nytt. Og det er de nye ferdighetene våre som gjør livet så spennende å leve!

18 MUNNKURVEN. Det er uenighet som er grunnlaget for all fremgang her i verden, Willy Haugli. For eksempel, så ble jeg sint fordi at Lars og Tove så seg om etter et annet sted å bo. Og de var på leting i alle andre mulige retninger enn i Andreas sitt nærmiljø. Selv om jeg også hadde flyttet på oss 3 ganger tidligere, så flyttet jeg bare rundt innenfor nabolaget og Andreas beholdt de samme vennene og klasse-kameratene. Og der hvor farens familie bodde nå, var også i gå-avstand til vennene og skolen. -Så da de planla å flytte ut av strøket, følte jeg faren holdt på til å glemme det faktum at han allerede hadde en sønn fra før av som han måtte ta seg av. Og jeg skal være den første til å innrømme det selv, at jeg kan være veldig egoistisk, spesielt når jeg føler at ungene mine sin trygghet er truet. Samt min egen, som f eks noe som denne selvpåførte tvangsbiografien bekrefter.

Både barnevernet, psykologen og ledelsen ved skolen, gav meg og min familiesituasjon skylden for Andreas sine påståtte "tilpasningsvansker". Mens de problemene som Andreas hadde i forhold til faren, var mye større og langt mer komplisert enn alt rotet mitt tilsammen. Men dette problemet er noe som psykologen bare har "notert seg" i sine "konklusjoner:" "Fedrene har hittil bare i beskjeden grad tatt sitt ansvar. Tvert imot har fedrenes ansvarsfraskrivelse gitt mor store belastninger, og hun har også vist til disse forhold som motivasjon for noe av hennes mer ekstreme atferd." For øvrig står denne uttalelsen i skarp kontrast til de påstandene som han siden fremsetter mot meg. Altså, så er han direkte selvmotsigende. Men, han erkjenner likevel det faktum at fedrene har vært "ansvarsfraskrivende" overfor sine sønner, uten at det dermed har hatt noe å si på Andreas sin "skjevutvikling og tilpasningsvansker".

Med andre ord så mener han at Andreas ikke kan ha blitt påført noen skade fra den såkalte "vellykkede" fars-siden... -Og da gjør jo psykologen ikke noe annet mot Andreas enn det som han selv anklager Lars for! Altså, så BAGATELLISERER han Andreas sine følelser, på lik linje med faren.

Jeg vet så inderlig vel at jeg ikke har tillatelse til å blande meg inn i andre folks indre anliggende, men likevel så har jeg et spesielt ansvar når det gjelder å sørge for Andreas sitt ve og vel. Og det er jeg som har hatt hovedansvaret for Andreas sin omsorg - i 10 år. Og det var også jeg som var hovedansvarlig for å se til at min sønn hadde det bra. Også når han var hos sin far. Derfor hadde jeg tillatelse til å være, sagt med psykologens egne ord: "Meget kritisk innstilt til andres handlinger."

Hva er egentlig det motsatte av hva denne "kliniske spesialisten" mener ved med å gi meg munnkurv på denne måten? Med rene ord for pengene så forteller han meg i realiteten at jeg skal holde kjeft. Og dersom det "kritiske" forholdet hadde dreiet seg om noe langt verre, så skulle jeg altså bare latet som ingenting og holdt kjeft? Fordi at mine krasse uttalelser sårer mannens stolthet?

Mitt tilfelle er kanskje ikke alvorlig nok til at jeg får lov til å uttale meg. Jeg skulle altså bare sitte der på ræven og stryke faren med hårene, mens jeg ventet på at "romforståelsen" hans oppdaget at jeg lå på sykehus eller satt i fengsel - fordi at jeg ikke tok igjen eller nettopp fordi at jeg gjorde det? -Det var jo ikke faren sin skyld at gutten ble slik - for han var jo aldri til stede - så derfor kan ikke gutten ha fått sin "skjevutvikling" fra faren?

En annen setning er spesielt opplysende: "Hun fremtrer kritisk til menn i alminnelighet med iøynefallende synspunkter på menns egenskaper." -Dersom mannfolk er så perfekt laget, så burde de i det minste tåle å høre kritikk... -Og fremdeles så mener altså psykologen at jeg bare skal knipe tygge-musklene mine godt igjen så ikke brødsmulene detter ut. Men jeg skal bare si deg det at disse holdningene som den sakkyndige psykologen gir uttrykk for, er så til de grader kvinnediskriminerende at jeg er nødt til å "skyte" tilbake igjen med de kulene som han tildeler meg... -DESSUTEN SÅ KRENKER PSYKOLOGEN MIN YTRINGSFRIHET. -OG SÅ MÅ JEG PÅ TOPPEN AV DET HELE, PASSE MEG FOR IKKE Å KOMME MED INJURIERENDE UTTALELSER MOT HAM? -MEN HAN MÅ JO TÅLE Å HØRE PERSONLIG KRITIKK - FOR DET ER JO TROSS ALT HAN SOM ER "SPESIALISTEN"!?

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!