It is currently Thu Mar 28, 2024 4:13 pm



Post new topic Reply to topic  [ 4 posts ] 
Author Message
 Post subject: Kapittel nr. 1: En Forbrytelse
PostPosted: Tue Jul 17, 2007 6:27 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Mon Aug 21, 2006 4:18 pm
Posts: 1851
Location: Bergen
Jeg har laget enda en til hjemmeside på freewebs hvor jeg har begynt å legge ut "min historie", det opprinnelige manuskriptet som heter "Dersom du hadde vært en hest - så hadde du blitt skutt".

Hvis jeg nå kommer i skade for å legge ut upassende opplysninger som kan skade oss, så må du / dere være så snill å si ifra til meg med det samme.

1 En forbrytelse

1 Innholdsfortegnelse. 2 Oppnevning. 3 Bakgrunn for saken. 4 Politianmeld barnet. 5 Per Stiegler. 6 Advarsel. 7 Loven beskytter barna. 8 Ingen andre måter. 9 Anne Brita Normann. 10 Edvard Befring. 11 Utslitte foreldre. 12 Rett til grensesetting. 13 Det var riktig. 14 Dette er en klage. 15 Fullkommenhet. 16 Detaljer. 17 Førsteinntrykket. 18 Hendelsen. 19 Astrid. 20 Avslutningsscenen. 21 Mishandlingen. 22 Anmeldelsen. 23 En oppklaring. 24 Odelstinget. 25 Multikunstneren. 26 Sympati. 27 Takk til. 28 Til den sakkyndige.

1 Sakkyndig vurdering, A.R. Lygre og M.H.L. Aanonsen. wrote:
1 INNHOLDSFORTEGNELSE. 1 INNHOLDSFORTEGNELSE. 2 OPPNEVNING. 3 BAKGRUNN FOR SAKEN. 4 MANDAT. 5 GJENNOMFØRING AV SAKKYNDIGHETSARBEIDET. 6 INFORMASJONSINNHENTING. 7 ANDREAS RATHKE LYGRE, 7.1 - 7.6. 8 MATS H. LYGRE AANONSEN, 8.1 - 8.5. 9 MONA FRESVIK LYGRE, 9.1 - 9.3. 10 KONKLUSJONER. 11 TILRÅDNINGER.


2 OPPNEVNING. wrote:
I brev fra Barnevernet ved Sandviken sosialkontor, ved barnevernkurator Torill O. Vinjevoll, datert 5. juli 1999, er jeg oppnevnt som sakkyndig til å gi en vurdering av omsorgssituasjonen til Andreas Didrik Rathke Lygre, f. 03. mars 1988 og Mats.

Mor, - Mona Lygre, f. 08.04.61, bor alene sammen med de to barna. Mor har delt omsorg for Andreas, og Andreas bor 50% av tiden hos sin far, - Lars Rathke. Mor har aleneomsorg for Mats, og Mats har noe samvær med sin far, - Per Helge Aanonsen. Saken er en undersøkelsessak i medhold av Lov om Barneverntjenester.


3 BAKGRUNN FOR SAKEN. wrote:
Barneverntjenesten ved Sandviken sosialkontor fikk den 16. mars 1998 melding fra barnevernvakten ved Bergen Politikammer, om en hendelse i en butikk den 12. mars 1998, mellom mor og hennes eldste sønn Andreas. Der heter det:

"En kvinnelig butikkansatt ringte til politiet med følgende informasjon: Hun var vitne til at mor kastet sønnen inn mot glass-vinduet, lugget ham, kastet ham i gaten, la seg oppå ham og slo til ham. Kvinnen hadde snakket til mor som da dro gutten med seg og sa hun ville gå til politiet for å anmelde gutten for å ha sparket henne.

Dagen etter oppsøkte mor den butikkansatte, og var da, i følge henne, ute etter sympati. Hun fortalte at hun var gravid i 5. måned, og at barnevernet var inne i bildet. Kvinnen sa at hun på henvendelse ville vitne og fortelle at mor hadde mishandlet gutten. Mor forlot da stedet".


Mor gikk den første av de nevnte dager selv til Barnevernvakten ved politikammeret, ledsaget av sønnen Andreas. Det heter i rapporten fra Barnevernvakten:

"Mor forteller at hun er alene med gutten og at hun nå er gravid i 5. mnd., og at hun har begrenset støtte fra barnefar til det kommende barnet. Gutten har en gang før "gått løs på henne" og hun ga uttykk for at hun trenger hjelp til å håndtere gutten, slik at han skjønner at han ikke kan oppføre seg sånn. Guttens far arbeider i Nordsjøen og gutten bor hos far sammenhengende 1 uke når han er hjemme. Mor forteller at det er mye konflikt hjemme i forhold til skole generelt og lekser spesielt. I tillegg har hun vansker med å få gutten i seng i rimlig tid, noe som igjen fører til krangling om morgenen for å få gutten på skolen til rett tid. Mor sier at hun får "så mye kjeft" fra skolen at hun ikke makter å møte der."


4 POLITIANMELD BARNET! Fem ganger har barnevernvakten rykket ut. Familien fortviler, og aner ikke hva de skal gjøre. Moren har fått to blåveiser og indre blødninger etter å ha blitt banket opp av barnet. Foreldrene har vært i 10-15 møter med barnevernsmyndighetene og snakket med et utall saksbehandlere. Så langt har ingen kunnet gjøre noe for å hjelpe dem. De har havnet mellom to stoler. Etter en samtale med forebyggende avdeling på politikammeret fikk faren følgende råd: "Det er best om du politianmelder din egen datter." Med tanke på hennes fremtid synes jeg det er fortvilende å måtte politianmelde barnet. Men dersom det er eneste utvei, er det noe vi må vurdere, sier faren. Bergens Tidende, fredag 28. april 00.

5 PER STIEGLER, FAMILIEVOLD ER STRAFFBART. Ved Bergen politikammer oppfordres alle ofre for familievold til å anmelde forholdene, eller i det minste ta kontakt for å diskutere saken med politiet. -Det er like straffbart å banke opp noen om det skjer på Torgalmenningen eller i hjemmet. Dersom de blir anmeldt, kan kanskje ungdommer som fysisk terroriserer foreldrene sine, få opp øynene for at de har tråkket over streken, sier avdelingssjef Per Stiegler ved forebyggende avdeling på Bergen Politikammer, BT, 28.04.00. -Dette må jo være en opplagt feil? Er jeg frikjent nå da? Men jeg har jo ingen andre vitner for å ha blitt "banket opp" på selveste "Torgalmenningen" enn min egen sønn? -Dessuten så var det jo jeg som ble hukket for å ha banket ham opp? Da kan altså Per Stiegler sin oppfordring ikke gjelde for sånne "forstyrrede" individer som meg likevel. Og det var synd - for meg. Og dette betyr i realiteten at foreldre må sørge for å ha øyevitner og nysgjerrige tilskuere rundt seg hele tiden, for å kunne bekrefte sin uskyld. Ellers så blir foreldrene utpekt som de skyldige!

Vel, jeg stoler så gjerne på Per Stiegler sin oppriktige oppfordring, men jeg stoler ikke på barnevernets "erfarne" psykologer. For de har nemlig godkjente ICD- og DSM-klassifiserte diagnoser, og eksklusive tester og direktørbiler som ikke betaler seg selv! Så jeg er nok dessverre avskåret fra denne glimrende muligheten, fordi at jeg må fremvise "blåveiser" for å bli trodd på!

6 ADVARSEL NUMMER 2: Det vanskelige ved en diskusjon er ikke å forsvare en mening, men snarere å bli klar over hva den går ut på, Andre Maurois. Andreas fikk "opp øynene" da jeg halte ham med inn på politistasjonen. -Det hadde han aldri trodd om meg... Og jeg er helt sikker på at den skammen sitter som den skal. Han kommer neppe til å forsøke å banke meg opp igjen flere ganger. Det er 4 år siden denne "hendelsen" fant sted, og Andreas har forbedret oppførselen sin betraktelig. Uansett hvor forbanna han blir - så rører han meg ikke.

Fordi om min sønn forsøkte å banke meg opp, midt på Torgalmenningen, så betyr ikke det at jeg går rundt og banker ham opp. Like lite som foreldrene til 16-åringen banker opp sin datter. -Det er akkurat det vi ikke gjør. Andreas er f eks ikke vant til at jeg tar igjen, og det var derfor han følte seg så sikker på meg. Men, barna våre "utagerer" sine følelser - som vi foreldre - dessverre ikke alltid vet hvordan vi skal forstå eller "håndtere". Men kanskje min historie vil være med på å kaste et nytt lys over denne problematikken?

Nå vil ikke jeg anbefale foreldre om å politianmelde barna sine, -det er nok å se på hva det førte til for meg: Du blir uvilkårlig mistenkt, og risikerer å blir tvunget til å gjennomgå en mental undersøkelse hos barnevernets sakkyndige psykologer. Og dette er en ADVARSEL: Ikke gjør det! -Det er direkte LIVSFARLIG. Med mindre du kan by på et striglet hjem og en slektning som er advokat, eller dersom du ruger på et brukbart bibliotek og har mange skarpe blyanter... -fordi at:

7 LOVEN BESKYTTER BARNA, IKKE FORELDRENE! Barnevernsloven retter seg primært mot å beskytte barn fra omsorgssvikt fra foreldrene. Tvangstiltakene denne loven gir adgang til, er først og fremst rettet mot foreldrene og ikke barna selv, sier sosialsjef i Laksevåg bydel. Han presiserer at han ikke kjenner til saken BT bringer i dag, og at han uttaler seg på generelt grunnlag. I følge Tungesvik finnes ett unntak, og det er dersom barnet har "vedvarende, alvorlige adferdsvansker." -Da snakker vi om tilfeller med for eksempel grov kriminalitet og narkotikamisbruk. Kravene er meget strenge for å sette i verk tiltak på dette området, sier han. -Hva hvis en 16-åring terroriserer sin egen familie? -Dersom foreldrene ikke klarer å kontrollere sine egne barn, faller dette generelt utenom de tilfellene der loven åpner for tvangstiltak. Dersom slike tvangstiltak skulle vært satt i verk, vil barn over 15 år generelt være part i enhver sak som omhandler dem selv. Det betyr at de kan anke alle vedtak om bruk av tvangsmidler. -Så det eneste alternativet er å anmelde datteren? -Det håper jeg inderlig ikke. Jeg håper at familien kan få hjelp på andre måter, sier sosialsjefen. BT, 28.04.00.[i/]

8 INGEN ANDRE MÅTER Å FÅ HJELP PÅ. [i]Før jeg ble gift hadde jeg seks teorier om barneoppdragelse. Nå har jeg seks barn og ingen teorier, Lord Rochester.
Når du ser på lovverket og praksisen, forstår du hvor vanskelig det var både for meg og Andreas å få hjelp til å løse våre felles problemer. -FORDI AT DET IKKE FINNES "ANDRE MÅTER Å FÅ HJELP PÅ", BLIR MIN HENVENDELSE TIL POLITIET - SOM POLITIETS TJENESTEMENN NÅ OFFENTLIG GÅR UT OG OPPMUNTRER TIL - KARAKTERISERT SOM EN "EKSTREM ATFERD" AV BARNEVERNETS SAKKYNDIGE PSYKOLOGER!

9 ANNE BRITA NORMANN, SLEMME BARN ENDER SOM KASTEBALLER. Barn og unge med voldelig og utagerende oppførsel er et stort problem for foreldre og hjelpeapparatet. Ingen tar ansvar, og de ender opp som kasteballer mellom etater og saksbehandlere. Det er en av konklusjonene i en rapport som er under utarbeidelse av Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo. -Det kan virke som om unge med adferdsproblemer må ha begått et drap eller en voldtekt for at problemene deres skal bli tatt på alvor, sier Anne Brita Normann, nestleder hos Barneombudet. Hun mener unge med uakseptabel adferd er et "kjempeproblem" i barneverns Norge. BT, tirsdag den 2. mai 00.

10 EDVARD BEFRING, REFORMER. Norman får støtte fra professor Edvard Befring, som har ledet arbeidet med NOU-rapporten "Barnevernet i Norge - tilstandsvurderinger; perspektiver og forslag til reformer." Rapporten, som havner på Barne- og familieministerens bord i dag, er den første helhetlige gjennomgangen av Barnevernet i Norge siden det ble etablert for vel hundre år siden. Og behovet for forandring er omfattende. BT, 02.05.00.

11 UTSLITTE FORELDRE. Vanskelige barn er det få som vil ta ansvaret for. I dag møter vi en masse utslitte foreldre og vanskeligstilte barn og unge som ikke får den støtten de trenger. Dette er ikke velferdsstaten Norge verdig, sier Befring. Før helgen (Fredag 28. april), skrev Bergens Tidende om en 16 år gammel jente som det siste året har banket opp sin egen mor og fysisk knust dører og innbo. Familien har tilkalt barnevernsvakten og politiet fem ganger, de har vært med på et titalls møter med barnevernsmyndighetene. Men ingen kan hjelpe. NÅ HAR POLITIET OPPFORDRET FORELDRENE TIL Å GÅ TIL DET SKRITTET Å POLITIANMELDE SIN EGEN DATTER." BT, 02.05.00.

12 RETT TIL GRENSESETTING. Edvard Befring mener det ligger store utfordringer i barnevernets møte med barn og ungdom som er rammet av store adferdsproblemer. -Disse barna bør ideelt sett få omfattende spesialpedagogisk oppfølging, sier han. Anne Brita Norman ved Barneombudet er opptatt av at barn og unge har RETT til både grensesetting og oppfølging. -I ekstreme tilfeller krysser barn og unge grensen mellom uakseptabel oppførsel og kriminalitet. Man har rett til å bli konfrontert med egne handlinger. Men det må kunne finnes løsninger uten å bruke straffeloven, sier Normann. BT, 02.05.00.

13 DET VAR RIKTIG DEN GANG... Min måte å spøke på er å fortelle sannheten, Oscar Wilde. Ut ifra den sakkyndige psykologen sin tradisjonelle examen artium, så er det et sykelig svakhetstegn, en brist i karakteren, eller mye bedre; -en "personlighetsforstyrrelse", å søke hjelp hos politiet og "hjelpeapparatet" når det oppstår problemer. Ifølge ham, er problemer til for at du skal hanskes med dem alene. Men hvorfor finnes det så mange "spesialister" da?

Da jeg nevnte de overforstående artiklene for barnevernet den 4 mai -00, lå "sluttrapporten" i postkassen min dagen derpå. Hvorfor ble det plutselig så stille i den andre enden? Tror du at unnskyldningene til den sakkyndige psykologen vil holde mål i en rett?: "-DETTE VAR VI IKKE KLAR OVER - DETTE VISSTE VI IKKE NOE OM FØR - DETTE ER NYTT FOR OSS - STIEGLER, NORMANN OG BEFRING TAR FEIL?" -EN SAKKYNDIG PSYKOLOG, SOM ATTPÅTIL ER "SPESIALIST I KLINISK PSYKOLOGI" BURDE HA VISST BEDRE - ALLEREDE FOR 12 ÅR SIDEN.

Det var da som bare pokker, at en avdelingssjef ved forebyggende avdeling på Bergen Politikammer, kommer her og påberoper seg bedre kunnskaper vedr problemløsning i familiesaker enn en "klinisk psykolog"? Og hva skal vi kalle dette her for da? Per Stiegler må jo ha en eller annen skjult psykisk lidelse han også, siden han kan plumpe ut med slike "iøynefallende ideer"? Eller hvem i huleste var det som glemte å smøre Per i forrige uke?

14 DETTE ER EN KLAGE. Regelen er at menneskene gjerne graver sin egen grav bare timeprisen er tilstrekkelig høy, Bjørn Gillberg. Den sakkyndige psykologen var allerede så godt drevet i faget, at han hadde "disposisjonen" liggende klar på pc-en. Se kap. 20. Og fosterforeldre fra alle landets kanter, stod klar for å ta imot gjøkungen. Utfallet av min sak var gitt på forhånd og mer er det ikke å si om den saken. Derfor klager jeg på både barnevernet og den sakkyndige psykologen, som påstår at de driver med barnevern. SOM BRUKER AV BARNEVERNETS TJENESTER, KLAGER JEG HERVED PÅ SERVICEN: DEN ER ELENDIG. OG DEN DÅRLIGE SERVICEN ER OMSIDER OFFENTLIG BEKREFTET, SÅ DET NYTTER IKKE Å SNAKKE SEG UT AV DEN BRØLEREN NÅ! OG DEN BRØLEREN SOM JEG VAR UTSATT FOR - SKJEDDE BARE ETT ÅR FØR DEN OFFENTLIGE INNRØMMELSEN HAVNET PÅ BORDET.

15 FULLKOMMENHET. Den lykkelige, konfliktfrie familien med veltilpassede barn og avslappede, harmoniske voksne finnes ikke. Familielivet er ingen evig idyll, verken for voksne eller barn. Heldigvis! Det ville utvilsomt blitt både ensformig og kjedelig i det lange løp. Livet i en familie er tvert imot spennende - stadig nye utfordringer - prøving og feiling og prøving igjen. Idealbildet av familien gir noen og enhver dårlig samvittighet, skyldfølelse og følelser av maktesløshet. Folkeaksjonen For Barn vet at foreldre nesten uten unntagelse ønsker å være gode foreldre for sine barn. Vi må ha lov til å tro at det tross alt er bedre for et barn å føle seg elsket av et ufullkomment - men levende - menneske enn å bli dyrket forskriftsmessig av perfekte foreldre. Folkeaksjonen For Barn. Det var nok ikke akkurat meg de hadde i tankene da de skrev disse bevingende ordene, men skitt på det.

Men min henvendelse til barnevernet beviser nettopp at jeg er en noenlunde oppegående kvinne. Og det ikke et beviselig "svakhetstegn" å be om assistanse når du trenger hjelp. Tvert imot så vitner det om normalt folkevett og sunn forstand. Poenget er at det er så mye enklere å sluke psykologen sine velformulerte verbaler, fremfor å sette seg inn i sakens kjerne selv. Og barnevernets medarbeidere har vært naive og glupskere enn sultne haier. -Fordi at de har latt seg lure av en god tittel og et godt rennome. Og det skal du få se på etter hvert.

Og ja, det stemmer at jeg er ute etter å renvaske meg selv. Jeg finner meg ikke i å bli behandlet som en drit i livets potte - av "spesialister". Og da sikter jeg både til de ansatte ved barnevernet og den sakkyndige psykologen. HERVED FORLANGER JEG AT MYNDIGHETENE RYDDER OPP ETTER SEG, OGSÅ ØKONOMISK, OG SERVERER MEG EN SOLID OFFENTLIG UNNSKYLDNING SOM DET STÅR RESPEKT AV.

Dette er ingen trussel, men en sakelig informasjon om hvilke gleder vi har i vente. Jeg tar nemlig ikke ferie før alle de usakelige ordene som er blitt skrevet om meg i den sakkyndige vurderingen blir kjent døde og maktesløse. Mine filer i den offentlige databasen skal slettes, og samtlige saksdokumenter skal makuleres. -Men det blir jo likevel ikke den helt store sorgen for dem, fordi at de viktigste begivenhetene deres står innskrevet i dette manuskriptet. Så de kan jo heller forsøke å se det positive i det: Det var en lettvint måte å skaffe seg HISTORISK UDØDELIGHET på.

16 DETALJER. Feilen med verden er at de dumme er så skråsikre på allting - og de kloke så fulle av tvil, Bertrand Russel. Fra personlighetstesten mmpi, punkt 3, skriver den sakkyndige psykologen følgende om meg: "Den fremkomne personlighetsprofilen har imidlertid flere iøynefallende trekk... - og har ofte LITEN INTERESSE FOR NØDVENDIGE DETALJER." -Bare til en opplysning, så heter ikke min eldste sønn "Andreas D. Rathke Lygre", men ANDREAS DIDRIK LYGRE RATHKE. -Og i den rekkefølgen. Jeg går virkelig ikke rundt og kaller ham for noe annet enn det heller.

Det er da merkelig at slike nøyaktige "spesialister" ikke klarer å "notere" seg klientens fulle og hele navn? Men det er akkurat det som er meningen; -jeg blir behandlet som søppel - fordi at psykologen mener at det er nettopp det jeg er. Derav; "dersom du var en hest..." -Kari Garmannslund skriver for øvirg at denne "hersketeknikken" er et av "psykopatenes" sikre kjennetegn... -Se kap. 35.14-16.

17 FØRSTEINNTRYKKET. Du får aldri en ny sjanse til å skape et godt førsteinntrykk, ukjent. Som du ser ved en sammenligning av datoene, "en hendelse den 12. mars 1998", og "oppnevnelsen" datert "5. juli 1999", så er det et nøyaktig avvik på 488 dager mellom dem. Og denne forskjellen er "påfallende" stor. Saken med "en hendelse den 12. mars 1998" var avsluttet, også fra barnevernets side, inntil det oppstod en ny "hendelse den 13. juni 1999". I kap. 6.17 heter det da også, om enn så pussig nok: "-Det foreligger ingen anmeldelse." Men på grunn av min siste henvendelse til barnevernet, ble det besluttet at jeg skulle "utredes" av en sakkyndig psykolog. Derfor mottok psykologen "oppnevnelsen den 5. juli 1999".

Det er lett å bli forvirret av alle disse datoene, men poenget er at denne psykologen er smart. Han har ikke vært i barnevernets tjeneste i 12 år for ingenting. "Hendelsen av den 12. mars 1998" er altså en oppgjort sak som ligger over ett år tilbake i tid. I "mandatet" for "utredningen den 5. juli", heter det fra barnevernets side: "Barneverntjenesten mottok våren 1998 to meldinger fra Barnevernvakten vedrørende Andreas. Disse blei henlagt, men legges ved til orientering". Men som du ser, så er det altså ingenting som heter sanering, dvs foreldelse, i barnevernet. Spesielt ikke dersom klienten skal tvinges gjennom en "grundig" undersøkelse av nåtidens store oppdagere...

For å få gjennomslag for ditt syn, så er det smarteste trekket altså å være først ute med den beste storyen. Du husker nemlig det første og det siste du leste best, i følge psykologien. Og på samme måte som du kan gjøre et godt førsteinntrykk, så kan du også gi et dårlig førsteinntrykk. Og det er akkurat slik den sakkyndige psykologen forsøker å "fremstille" meg overfor leseren av den sakkyndige vurderingen. "Fremstillingen" av meg gir et særdeles dårlig førsteinntrykk. -Og det var helt konge, at jeg ble anmeldt av en "butikkansatt"! Dersom jeg ikke hadde blitt anmeldt, så hadde ikke denne "hendelsen" blitt førstesidestoff! Så, takk for den, du Astrid! Og det var bare fornavnet. Og i følge Astrid og psykologen, så var jeg bare "ute etter sympati..." Men la meg nå se litt nærmere på "detaljene" rundt dette "dramatiske" overgrepet: Uppsideisi!, -næimen, er det ikke psykologen selv som er der ute og sanker "sympati" for sitt eget syn?

18 HENDELSEN. Du kommer sikkert til å gjøre mye dumt, men gjør det med begeistring, Colette. Nå skal du få høre om hvordan det hele begynte, "den 12. mars 1998":

Andreas ønsket seg en PlayStation, og jeg gikk helhjertet inn for å støtte ham. Derfor sa jeg til familie og venner, at hans ønsket seg penger til 10-årsdagen den 3. mars. Og omsider hadde han endelig nok penger til å kjøpe den etterlengtede "lille grå".

I godt humør la vi i vei ned til sentrum, den 12. mars, for å kjøpe denne vidunder-maskinen. Faren hans, Lars, som var i nordsjøen, hadde til og med ringt til oss for å fortelle hvor vi kunne finne det beste tilbudet. Og da det viste seg at Andreas manglet 200,- kr. til en kabel, gav jeg ham pengene som en slags bonus.

I butikken diskuterte vi hvilken spillemaskin som egnet seg best for Andreas. Selgeren insisterte på en Nintendo 64, men Andreas sto sitt. Da valget var gjort og selgeren skulle finne fram en PlayStation, viste det seg at han ikke hadde flere maskiner igjen på lager. Skrekk og gru, etter all den lange ventetiden. Spenningen var til å ta og føle på. En gledens dag ble med ett snudd til en skuffelsens dag, for oss begge. Men det var ikke så ille likevel, beroliget selgeren oss med, for de skulle få inn et nytt parti dagen etter. Jeg slo meg til ro med det, men det gjorde altså ikke Andreas. Selv om jeg forsikret ham at vi skulle gå til byen igjen neste dag.

Da vi kom ut på gaten, insisterte han på at vi skulle gå inn i en annen butikk å for se om de hadde PlayStationer der. Han lovet meg at han bare skulle se. Motvillig gikk jeg med på forslaget hans. For jeg hadde aller mest lyst til å gå hjem, fordi at jeg var sliten av all ståingen.

I annen etasje sirklet han rundt og studerte priser. Disse maskinene kostet akkurat to hundrede kroner mer. Og plutselig bestemte han seg for å kjøpe en PlayStation der og da. Fordi at han hadde akkurat nok til èn. "-Men, du har jo ikke nok penger til å kjøpe kabelen også, for den koster 200,- kr. i tillegg", protesterte jeg. -Jo det kunne han ordne, hvis jeg gav ham to hundrede kroner til så... Men jeg svarte bestemt "-nei. Jeg har allerede gitt deg 200,- kr. Vi må ha penger til mat også". Jeg kunne ikke blakke meg på en kabel, når vi kunne gå til byen og kjøpe en rimeligere PlayStation dagen derpå. Men, nei-da. Andreas hadde flere argumenter klar: "-Det er mine penger og jeg kan bruke dem akkurat sånn som jeg vil." Dessuten så hadde han flere penger borte hos pappa. Han skulle bare låne mine penger osv. Bare fordi at han hadde satt seg i hodet at hans skulle ha en PlayStation på denne dagen, og ikke i morgen. Og den "lille grå" var så fristende nær...

Han er veldig flink til å argumenter. Han har det vel fra moren sin... -Omsider fikk vi somlet oss ut av butikken. Men vel ute på gaten bare "klikket" det plutselig for ham. Jeg forstod jo at han var veldig skuffet, men det rettferdiggjør likevel ikke hans frontangrep mot meg. Hele veien ned fra Markeveien, over TORGALMENNINGEN og videre ned til Strandgaten, hamret han løs på meg. Med spenn og spark. Han tok løpefart for å dulte meg ut av balanse. Jeg ble helt sjokkert. Fordi at han ikke hadde oppført seg så voldelig før.

Og det var en uventet styrke i de slagene som han tildelte meg. Så jeg måtte forsøke å komme meg unna. For han dundret rett i magen min! Jeg sa at han måtte slutte å slå meg for-di at jeg var gravid. Midt på Torgalmenningen sa jeg: "-Hvis du fortsetter å slå meg, så må jeg ta deg med ned til politistasjonen og anmelde deg." Den kommentaren tente ham bare enda mer, og da jeg viste tegn til å gå i den retningen, haglet slagene. Da vi stoppet ved overgangsfeltet mot Vågsalmenningen, sto han og spente på meg. På den andre siden av gaten stod det ventende folk og glodde nysgjerrig på opptrinnet vårt. Og da det ble det grønt lys, henvendte jeg meg til en møtende dame og sa: "-Vil du ha en sint gutt som slår sin mor?" Hun nikket og svarte smilende: "-Sånne har vi også!"

Plutselig stakk han av. Jeg så ham igjen nede på hjørnet av Fana Sparebank. "-Å Herre Gud" tenkte jeg, "-han har jo ikke nøkler til å komme seg inn hjemme, og ikke har han penger heller, og hva er det han tenker på nå da?" Tusen nye bekymringer dukket opp, og jeg hadde ikke lyst til at han skulle forsvinne sånn helt uten videre, selv om han var godt kjent i sentrum. For da ville jeg engste meg ihjel for ham. Derfor måtte jeg forsøke å kalle ham tilbake. "-Andreas, jeg har pengene dine!" ropte jeg så høyt jeg bare kunne. Da kom han. "-Få pengene mine." "-Nei" svarte jeg, "du får ikke lov til å bruke dem på hva-som-helst." For å markere mitt standpunkt dyttet jeg forsiktig til ham. Og det var veldig dumt gjort av meg! Det var ironisk ment, men han ble fornærmet og eksploderte. Han tok tak i jakken min og slengte meg inn i en av de gamle, grønne lysstolpene. Da ble jeg faktisk så sint at jeg dyttet til ham igjen, mens jeg sa forarget: "-Jeg ikke finner meg ikke i at du gjør sånt mot meg." Og i det øyeblikket bestemte jeg meg for å gjøre alvor ut av det som jeg hadde truet ham med tidligere. Fordi at jeg kjente det på meg at jeg ikke klarte å mestre den negative utviklingen som var under oppseiling - alene. For han hadde hatt et par lignende episoder før, ikke så voldsomme, men likevel, nå hadde han tråkket langt over streken.

"-Kom, nå blir du med bort på politistasjonen og forklarer deg." Og nå sto vi altså på torget, med adresse Torget nummer 13. Andreas nektet selvfølgelig å bli med meg. Da tok jeg tak i jakken hans og sa bestemt at han skulle være med. Han strittet imot og begynte å slå igjen. Da ble jeg så fortvilet og jeg følte et desperat behov for hjelp. Jeg kjente det på meg at jeg ikke orket flere slike dueller igjen, og i lengden - så alene som jeg var om allting.

Men så fikk jeg ikke tak i ham. Han vrei seg unna som en ål. Jeg fikk tak i jakkekanten på brystet, men han slo seg løs igjen. Og jeg var redd, -veldig redd for magen min. Jeg trodde ikke engang at jeg ville klare å holde ham. Men så fikk jeg tak i håret hans med venstre hånd og mens jeg holdt ham slik, presset jeg ham inntil butikkvinduet. Da kunne han nemlig ikke treffe magen min! Så la jeg en hånd rundt hans rygg, mens jeg spente foten bak, under hans bein, og slik la jeg ham forsiktig ned på gaten.

Nå hadde han gitt opp all motstand, og jeg skalv som et aspeløv. Og så kjente jeg etter at jeg ikke satt oppå ham, men bare holdt ham nede med rompa. "-Sånt som det der gjør du bare ikke mot meg flere ganger," sa jeg og klapset ham lett på kinnet. Plutselig utbrøt han: "-Men mamma da, jeg får ikke puste!" -Øyeblikkelig slapp jeg tak i jakken, og begynte å slite klærene i halsen hans til sides for å gi ham luft. Skjelven var jeg allerede fra før av, men nå ble jeg alldeles livredd. Med ett så jeg at pannebåndet hans hadde sklidd ned rundt halsen, og det slet jeg raskt over hodet hans.

Rundt oss hadde det samlet seg noen nysgjerrige tilskuere. En dame og en mann sa noe, men jeg brydde meg ikke om dem. Jeg var mest opptatt av om ungen min hadde det bra. Dessuten så var jeg både svett og redd. Og så var jeg forbauset over at jeg virkelig hadde klart å legge den sterke gutten min i bakken. Akkurat det hadde jeg aldri trodd om meg selv.

Så reiste vi oss opp, kostet støvet av klærne våre og rettet litt på dem. Det var noen folk rundt oss som ikke hadde ytterklær på seg, så derfor jeg gikk ut ifra at de jobbet i de to nærliggende butikkene. En dame var spesielt pågående, og til henne sa jeg at "jeg skal ta med meg min sønn bort på politistasjonen - for han har sparket og spent meg". Så tok jeg tak i Andreas og leide ham med meg gjennom et smug og inn i Hollendergaten. Han gikk selv, på sine egne bein, men jeg slapp ikke taket i jakken hans. Jeg sa til Andreas at jeg ville ha hjelp av andre folk for å klare å løse opp i disse problemene som hadde oppstått og noe mer ble ikke sagt mellom oss.

Det første jeg sa til politivakten var: "-Jeg ble angrepet på gaten av denne gutten - og han er tilfeldigvis min sønn." Jeg sa også "jeg vil anmelde ham for å ha slått og sparket meg". Og så ble vi vist vei inn til barnevernvakten.

Der ble vi tatt imot av en ålreit dame, og fikk snakket ut om våre spesielle opplevelser på denne dagen. Og så gråt vi en skvett, begge to. Damen hjalp meg også med å få forklart Andreas hvorfor han ikke får disponere pengene sine som han selv vil. Og så fortalte hun at det er helt vanlig at enslige mødre får problemer med grensesetting for gutter i den alderen.

Og så gikk vi hjem. En tung bør hadde endelig lettet fra mine skuldre og jeg følte meg ikke alene lenger om mine problemer. Og jeg hadde fått forsikringer om at de snarest skulle oversende en rapport til barnevernet i Sandviken, slik at jeg kunne få noen å snakke med der.

19 ASTRID, DEN BUTIKKANSATTE. Kunnskap kan man lære av andre, visdom må man lære seg selv, Axel Munthe. Å finne navnet på den "butikkansatte" skulle vise seg å bli langt vanskeligere enn jeg kunne forestille meg. -Ja, du kan tro at jeg har lokket og lurt for å få barnevernet til å røpe seg. Men det gikk ikke. Så derfor måtte jeg ringe til butikken.

I mellomtiden hadde den butikken som "Astrid" jobbet i flyttet, og det viste seg også at hun hadde sluttet hos dem. Men jeg traff på hennes kollega, Inger Eliassen. -Den 27.07.01 ringte jeg til henne, presenterte meg og fortalte at jeg ønsket å snakke med den damen som hadde ringt inn anmeldelsen mot meg. "-Åh, det er fru Kirsenbom!" Noe sånt var det hun plumpet ut med. "-Vil du være så vennlig å gjenta det?", spurte jeg med en fløtesøt stemme. Men da insisterte hun på at "den butikkansatte" bare het "Astrid". Og det er greit nok for meg.

I anledning denne telefonhenvendelsen, kritiserte Inger Eliassen meg nedenom og hjem, og så sa hun at hun også ville være med på å vitne mot meg. Og dersom ikke "Astrid" hadde påtatt seg å ringe til politiet, så hadde hun gjort det sjøl. -For jeg hadde mishandlet min sønn, og det var helt forferdelig å se på. Så vet du det. Og det er også greit nok for meg.

-Først da kvelden senket seg den 12. mars, tenkte jeg på de stakkars folkene som hadde stått rundt og sett på oss. -Ja, stakkars de!, for de må jo ha trodd det aller verste. Og ja, tenk noe så fryktelig, å ikke få vite noe mer om hvordan det gikk med oss? Derfor planla jeg å stikke innom til dem den påfølgende dagen. -Andreas skulle jo som sagt kjøpe den PlayStationen som han var blitt lovet. Damen på barnevernvakten mente også det samme som jeg, at jeg skulle overholde de avtalene som jeg hadde gjort med ham. Og avtalen gikk ut på at vi skulle gå til byen igjen dagen derpå. Ved å vise Andreas at jeg holder det som jeg lover, fremstår jeg som et godt eksempel til etterfølgelse for ham, og slik har jeg holdt på i årevis, takket være Thomas Gordon.

Dagen etterpå stakk vi til byen for å kjøpe den "lille grå". Bikkjen fikk også være med og jeg hadde som sagt, planlagt å stikke innom butikken til de stakkars folkene som hadde vært så bekymret for oss. Først gikk vi inn på Timefoto på Torget, men der var det nye folk på jobb. Den neste butikken var Thorn, en utleie-butikk for tv, ol. Jeg skulle bare stikke innom og forsikre dem om at alt var ok med oss og at problemet vårt hadde havnet i de beste hender. Derfor var både Andreas og bikkjen med inn i butikken.

I det jeg kom inn døren, så jeg to butikk-damer og en butikk-mann. Den ene damen utbrøt opphisset: "-Åh, der er hun!" Og så pilte de alle sammen som redde mus inn på bakrommet og gjemte seg. Vi ble stående igjen der ute og vente mens en av dem stakk hodet såvidt ut gjennom døråpningen. Da begynte jeg å føle meg litt dum. Kanskje dette ikke var så lurt allikavel...? Det så neimen ikke ut som om disse menneskene trengte mine forsikringer!

Akkurat da kom de farende ut. Mannsterke. En dame gikk hurtig mot meg og begynte å lekse av seg. Kjeften gikk i ett som en symaskin. -For hun hadde sett hva galt jeg hadde gjort, og hun skulle ringe til politiet for å anmelde meg, og jatt-jatt... -Ja-ha! tenkte jeg da, her er det nok best å bare komme seg unna i en snøkave. I det jeg var i ferd med å forlate lokalet med pøet mitt, rakk jeg å bite fra meg: "-Fint det, bare ring til politiet du, det er du er hjertelig velkommen til. De har navnet og adressen min borte på politistasjonen." Jeg gikk mot døren med den hissige damen smellende etter meg, og i jakten som fulgte, sa jeg til henne: "-Ja du skal nå så sannelig få din straff som du fortjener - ikke av meg, men fra det der oppe." Og så nikket jeg frekt med nesen vendt opp mot taket, som om jeg siktet til himmelen. -Men jeg tror ikke at hun hørte det. Eller var det kanskje nettopp derfor hun ble så sint, at hun gjorde alvor av trusselen sin?

I sikkerhet ute på gaten, brast jeg i gråt. Jeg gråt så utrøstelig at jeg ikke kunne være med inn i butikken når Andreas skulle handle det som han skulle ha. Istedenfor satt jeg utenfor med hunden, på en benk i et busskur og ventet. -Og så gråt jeg hele veien hjem.

Mens Andreas satt lykkelig inne på rommet sitt og spilte på vidunder-maskinen, ringte jeg til politikammeret. -Jeg gråt fremdeles, mens jeg hikstende fortalte om hvor dum jeg hadde vært, som hadde stukket innom den Thorn-butikken. "-Jeg vil heller sitte i fengsel, fremfor å bli slått av min sønn", hulket jeg til betjenten som forsøkte å trøste meg. Han sa at jeg ikke skulle feste meg for mye ved det som butikkdamen hadde sagt. Så sa han at jeg kunne ringe opp igjen til barnevernvakten, for der kom det nye folk på jobb etter klokken fem. Det gjorde jeg også. Og da fikk jeg akkurat den følelsesmessige støtten som jeg trengte. Men det fortjente jeg jo egentlig ikke, eller...?

20 AVSLUTNINGSSCENEN. En uskjønn kvinne har i det minste en fordel: man kan stole på at hun er ekte, Frans Bengtsson. "Astrid" sin ufine oppførsel såret meg skikkelig. -Hun hadde jo bare vært vitne til AVSLUTTNINGSSCENEN, der i kveldsskumringen ca. kl. 18.30. Hun hadde heller ikke sett den mishandlingen som jeg ble utsatt for tidligere av Andreas. Og det at hun i tillegg overdrev og anklaget meg for ting som jeg ikke hadde gjort, ble for mye for mitt følsomme sinn den gangen. "Å være gravid er ingen sykdom - men, "noen" kvinner blir spesielt følsomme." Og jeg var spesielt sårbar da jeg gikk gravid med Mats. Hormonene mine kjørte slalåm og som vi skal se fremover, så var det ikke mange personer i mine omgivelsene som tok hensyn til min tilstand. Og det finnes for eksempel ikke et eneste fnugg av EMPATI i den sakkyndige psykologen sine "reliable vurderinger" av meg. Men går det virkelig ann å forvente noe annet av "psykopater" da?

21 MISHANDLINGEN. Vær alltid sikker på kjensgjerningene først, så kan du fordreie dem så meget du vil etterpå, Mark Twain. Nå er det bevisets stilling som står for tur, og da vil jeg "nærlese" litt på "Astrid" sin politianmeldelse av meg. Samtidig vil jeg også etterlyse om det finnes noen der ute som tok tiden på oss?

1. "-Om en hendelse i en butikk:" Feil. Denne "hendelsen" skjedde utenfor Time-foto butikken, og ikke inne i "butikk"-damen sin butikk.

2. "-Hun var vitne til at mor kastet sønnen inn mot glassvinduet:" Feil. Tja, det hørtes ut som om denne beskrivelsen skulle ha vært kraftig nok til å lage en lang sprekk i glassruten. Men det forårsaket ikke en eneste liten "bulk" engang. Og hvor har det blitt av lyden på Andreas som tilsir at denne "mishandlingen" har funnet sted?

3. "-Lugget ham:" Feil. Jeg lugget ham ikke, jeg holdt ham fast, med hensikt. -Du aner ikke hvor hårsår han er... -Dessuten, hvem kan bevise det motsatte - når Andreas ikke ble undersøkt av en lege for å påvise skader, som for eksempel manglende hårvekst og rødhet?

4. "-Kastet ham i gaten:" Feil. -Det hylet ville ha blitt hørt på mils avstand! Sammenlign denne påstanden med uttalelser fra ledelsen ved Krohnengen skole, se kap. 3.1. -De vet nemlig også at denne gutten kan skrike fra seg. Dessuten så ville dette såkalte "kastet", ha påført ham store skader i bakhodet, pluss en sannsynlig hjernerystelse! Gå ned og sjekk det selv, - det ligger tjukke stein-heller på bakken. Og det observerte jeg nemlig først, før jeg la ham i bakken. Og det var nettopp derfor jeg måtte legge ham så forsiktig ned.

Menn vil ikke kunne tro at det er mulig, fordi at deres syn er forskjellig fra kvinner. Hun har større kjegle-celler i øynene, og det gir henne et mye bedre breddesyn enn menn. Min håndtering av Andreas var en bevisst og kontrollert handling, og ikke styrt av et impulsivt raseri - slik som "den butikkansatte" gir oss inntrykk av.

5. "-La seg oppå ham og slo til ham:" Feil igjen. Denne gutten kan virkelig hyle og skrike, og her igjen, mangler det hjerteskjærende hylet. Jeg "lå" ikke oppå ham, jeg "satt". Jeg klapset riktignok til ham på kinnet, og det var et klaps - og ikke et slag. Og jeg tildelte ham det klapset for å markere at jeg ikke fant meg i den slags oppførsel fra ham.

6. "-Kvinnen hadde snakket til mor som da dro gutten med seg og sa hun ville gå til politiet:" Feil. Jeg holdt "gutten" i jakken, og han gikk med meg frivillig. -Jeg hadde aldri klart å holdt ham, hvis han hadde motsatt seg meg igjen. De ansatte ved Krohnengen skole vil også senere kunne bekrefte styrken i denne "gutten".

7. "-For å anmelde gutten for å ha sparket henne:" Feil. Det høres ut som det bare var ett "spark" som skulle til før det "klikket" for meg. Men det var altså ikke tilfelle. Psykologen og mmpi-testen er i hvert fall enig med seg selv at dette skyldes en dårlig "impulskontroll" hos meg. Men når du har lest tom kap. 38.110, så vil du bedre kunne forstå hvorfor jeg trekker på smilebåndet av disse fantastiske hypotesene...

8. "-Dagen etter oppsøkte mor den butikkansatte:" Feil. Jeg "oppsøkte" ikke "den butikkansatte", jeg oppsøkte de butikkansatte (det var flere tilskuere der dagen før). Det hørtes nesten ut som om hun var en gammel bekjent av meg, men det er jo selvfølgelig bare hyggelig å høre at "den butikkansatte" damen føler seg spesielt utvalgt!

9. "-Og var da, i følge henne, ute etter sympati:" -Fortell meg hvilken "sympati" jeg kunne appellere til der i gården?

22 ANMELDELSEN. Krise er en produktiv tilstand. Man skal bare fjerne bi-smaken av katastrofe, Max Frisch. Med tanke på de "alvorlige" beskyldningene som rettes mot meg, så er det merkelig at denne saken ikke har blitt grundigere undersøkt fra politiets side. Og for ikke å snakke om; den sakkyndige psykologen sitt sviktende ansvar i denne saken, når han til og med fikk et offentlig "mandat" til å foreta sine egne undersøkelser.

I alle fall så tror psykologen fullt og fast på at innholdet i anmeldelsen mot meg er 100 % korrekt, og derav har han antet seg frem til følgende "konklusjon: Hun fremtrer ukritisk til egne handlinger. Jeg viser da først til hennes bestrebelser på å anmelde sin 10 år gamle sønn våren 1998, med den begrunnelse at hun ville ansvarliggjøre guttens far." Og videre: "Jeg anser alle disse forhold for alvorlige." Pluss denne: "Jeg finner også at det er sammenfall mellom funnene i testen... -og jeg viser da til hennes utagering og aggresjon mot sine egne barn, både i mars 1998 og ..." -Som du ser, så har du flere "glansnumre" å se frem til, for det kommer enda en til sak opp i juni 1999, og det var da det "klikket" for barnevernet.

Anmeldelsen støtter psykologen sin upartiske objektivitet 100 %, og det var jo beleilig. Men nå går jeg ut ifra det faktum at psykologen er kjent med resultatet av de nyeste "funnene" vedrørende vitneutsagn, siden han er lokalkjent i det miljøet: De er nemlig ikke fullt så pålitelige som vi tidligere antok dem for å være. Og beviset for de tvilsomme vitneutsagnene kjenner du også igjen på den manglende bevisførselen til "den butikkansatte" damen!

Likevel bør "Astrid" og Inger Eliassen si seg svært godt fornøyd med sin medvirkning til sakens omfang, i og med at psykologen danner sine grunnleggende "konklusjoner" mot meg på grunn av deres useriøse politianmeldelse. -Og akkurat hva Per Steigler synes og mener, er dem rivende likegyldig...

23 EN OPPKLARING. Det finnes ting som man må være fagman for ikke å forstå, Hjalmar Søderberg. Jeg krummet ikke et eneste hår på min sønns hode, og jeg påførte ham heller ingen fysiske skader. Den eneste plagen jeg påførte ham det var: "Dårlig samvittighet - et sunnhetstegn." Vel, det står i hvert fall det på forsiden til opplysningsheftet til Folkaksjonen For Barn.

Jeg gikk aldri inn for å skade Andreas. MEN, I HENHOLD TIL MMPI-TESTEN SIN FORKLARENDE TEKST, SÅ SKULLE JO JEG HA BANKET HAM SKIKKELIG OPP? -HVORFOR SPARTE JEG PÅ KRUTTET? NÅR JEG BLIR ANKLAGET FOR AT DET "FORT KAN KOMME STORE RASERIUTBRUDD OG EPISODER MED MISHANDLING"? JEG SKJØNNER FREMDELES IKKE LOGIKKEN, MEN SÅ KAN JEG JO UNNSKYLDE MEG MED AT JEG LIDER AV "PERSONLIGHETSFORSTYRRELSER..."

Jeg er overhode ikke vant til fysisk å "lugge" tak i min sønn. Jeg er ikke vant til den slags behandling fra min egen "oppvekst" heller. Min mor har aldri lugget meg, eller sparket og spent, eller løftet etter øret, eller klapset til meg. Hun har verken dradd til meg over munnen, eller holdt meg "i en lengre periode", - så, jeg mangler oppskriften på hvordan og hvorfor man gjør slik ting mot barna sine.

Jeg har dårlig samvittighet for det som jeg gjorde, selv om jeg var BESLUTTSOM OG PREVANTIV. Men jeg angrer på det som jeg gjorde mot Andreas, fordi at det såret meg å se hvor lei seg han ble. Dessuten så skulle jeg ha vært enda mer tålmodig og ventet til han ble "16 år" og fått tildelt "2 blåveiser og indre blødninger".

Jeg tok min sønn med meg bort på politistasjonen fordi at jeg trengte hjelp og støtte, for oss begge to, til å "håndtere" den negative utviklingen. -Også fordi at jeg ikke kunne ikke la denne "hendelsen" passere som om ingenting hadde skjedd. Hvis han hadde sluppet billig unna denne gangen, så kunne han ha trodd at jeg aksepterte hans voldelige oppførsel, og at det ville være ok for ham å oppføre seg slik i fremtiden. Men kanskje du hadde syntes at det var ok at min sønn også endte opp som en "kasteball" i systemet?

Derfor måtte jeg være såpass bestemt som jeg var. Enhver idiot skjønner det. Og dessuten så hadde jeg "rett til grensesetting". Spesielt med tanke på at det dreiet seg om en gutt som faktisk truet min fysiske sikkerhet. Ja, for du har vel ikke glemt det at jeg var gravid?

"Blind vold", skriker folk opp og lager et forferdelig sirkus. Men ingen av oss skrek. Jeg snakket og Andreas snakket til meg. Også da han sa "-men mamma da, jeg får ikke puste." Den pr-kåte "butikkdamen" hørte heller ikke det. Eller kanskje det var fordi at Andreas faktisk holdt på å bli kvalt, slik at han bare kunne hviske? Siden innrømmet han, at han ikke klarte å snakke fordi at han var helt på gråten. Men min sønn er ekstremt verbal av seg, og han kan også skrike fra seg når det røyner på. I "den butikkansatte" damens formuleringer, så mangler hun det første og sikreste poenget for å kunne bevise at hun var vitne til en volds-handling: Nemlig de gjennomtrengende hylene, som selvfølgelig også alle de andre gode naboene vanligvis alltid hører når de er redd for å bli "blandet inn i noe".

Den største tabben var det jeg selv som stod for - fordi at jeg feilvurderte tilskuerne. -Men jeg hadde ingen grunn til å vente med å "banke opp" Andreas til vi kom hjem - nettopp fordi at jeg har rent mel i posen. Så jeg trenger ikke å skamme meg fordi om vi tok det oppgjøret der og da. Et langt verre oppgjør venter moralen blant tilskuerne / publikum: Jeg synes for øvrig at de burde ha ringt til politiet med samme de ble oppmerksom på opptrinnet vårt, og ikke bare stå der og glo på - som tilskuere til livet. "Slo det ikke de sakkyndige at timingen mildt sagt virket påfallende?" -Er det ikke litt i seneste laget å ringe til politiet dagen derpå? Spør du meg, så har TILSKUERNE LANGT MER Å SKAMME SEG OVER - FORDI AT DE UNNLOT Å FØLGE MED OSS BORT TIL POLITIKAMMERET - DERSOM DE VIRKELIG VAR SÅ ENGASJERT OG BEKYMRET SOM DE FORSØKER Å GI ET SKINN AV. 48-TUSEN-KRONERS-SPØRSMÅLET MÅ DA BLI SOM FØLGER: FLØY ANSVARSFØLELSEN DERES UT AV DET RUNDE VINDUET, DET FIRKANTEDE- ELLER DET BUETE VINDUET?

24 ODELSTINGET. Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli hansama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, barneloven 8. april 1981 nr. 7, § 30 nytt tredje ledd, Lovvedtak i Odelstinget 15. januar 1987. I henhold til det "alvorlige" innholdet i anmeldelsen, så har myndighetene har med dette unnlatt å etterforske mitt barns rettigheter. Og dette er en åpenbar tjenesteforsømmelse.

I henvendelsesbrevet til barnevernet i Sandviken den 18.03.98., er heading fra barnevernvakten utformet slik: Barnevernvaktens oppgave er å fange opp problemer når barn og ungdom kommer i befatning med politiet; for deretter å hurtigst mulig videreformidle saken til barnevern/sosialapparat. Vi formidler herved denne saken til Dere for orientering/undersøkelse/-oppfølging. "Tillegg til rapport datert 12.03.98, Hva skjedde:" -Og så følger "den butikkansatte" sin anmeldelse, med denne avslutningen: "Barnevernvakten har navn på melder dersom barneverntjenesten skulle ønske å snakke med henne. Saken er også gått til person/voldsav-snittet ved Bergen politikammer." For noe bullshit. Tirsdag den 24. juli -01, sjekket jeg vandel-attesten min hos politiet, og de fant ingen anmerkninger på meg. Og de fant heller ingen anmerkninger i saneringen. -Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro om disse "reliable" folkene når de skriver en ting og mener noe annet?

I henhold til barnevernloven av 8. april, trodde jeg at politiet hadde plikt til å etterforske anmeldelser om grov vold mot barn. Men loven er altså tilrettelagt på den måten at det er det barneverntjenesten sin oppgave å ta seg av. I mitt tilfelle, har POLITIET OG BARNEVERNTJENESTEN DERMED FORSPILT VIKTIGE BEVIS I SAKEN. Det fullstendige hendelsesforløpet, samt korrekte vitneutsagn, utsagn ifra barnet selv og den mistenkte skulle vært arkivert - som jeg vil tro er ordinær praksis i alminnelige saker - i tilfelle det skulle dukke opp flere lik i lasten. Mangler de penger, eller forstand, eller er det her på tale om en "brist i karakteren"? Eller blir slike unntak gjort med hensikt, nettopp med tanke på fortjenesten til de lojale psykologene? Anmeldelsen fra "den butikkansatte" damen samler de på, ett eller annet sted i systemet, men hvor ble det av den anmeldelsen som jeg ikke fikk levert? Det var et tåpelig spørsmål ikke sant? Bortsett fra hvis du glemmer alt du vet om Per Stiegler... -Dessuten så beskytter "ikke loven foreldrene, men barna".

I stedet for å foreta seg noe som helst, bare slengte politiet denne meningsløse filla-saken inn til et handlingslammet barnevern. -Og du skal få se flere glimrende bevis på denne slette "praksisen" i de følgende kapitlene, som for eksempel denne fra Nils Askvik: "Vi kan alltid vurdere om denne praksis bør endres."

Barn går for halv pris i barnevernets kalde havn. Og, FORDI AT DENNE SAKEN IKKE HAR BLITT PRIORITERT OG ETTERFORSKET AV POLITIET, BLIR JEG UTPEKT SOM DEN SKYLDIGE AV DEN SAKKYNDIGE PSYKOLOGEN! Det vil si at jeg og andre foreldre i lignende tilfeller, er fritt vilt for sakens "oppfølgere". -Selv om jeg ikke er blitt dømt for dette forholdet, så innbiller likevel psykologen seg at det er opp til ham å domsfelle meg for innholdet i anmeldelsen. Psykologens langt mer anerkjente kolleger, psykiaterne, har nemlig mer de skulle ha sagt i domsavsigelser enn dommerne selv, bare så du vet det.

25 MULTIKUNSTNEREN. Den som aldri gjør noen feil, gjør som regel ikke noe i det hele tatt, Edward John Phelps. Du kan så saktens snakke om at de sakkyndige psykologene i barnevernet, "har en rekke problemområder i livet sitt", som det ved nærmere ettersyn også viser "-at de selv ikke makter å håndtere alle disse problemene alene". I tillegg er de "vanligvis energiske, overaktive, pratsomme, utadvendte, - og har generelt få hemninger. De har brede interesseområder, og har generelt mange "jern i ilden". Og har ofte liten interesse for nødvendige detaljer". -En dyktig sakkyndig psykolog i barnevernet skal jo tross alt skjøtte 4 forskjellige arbeidsoppgaver! Den første går ut på å være psykolog, eh... det vi si, i det minste late som om de kan faget, altså å sette seg inn i den mistenktes tenke- og handlingsmønster. Dernest må vedkommende selv etterforske saken. Jobb nr. 3 går ut på å forsvare barnevernets synspunkter og samtidig ha grundig kjennskap til barnevernloven. På 4djeplass, må han kunne vedta dommen. Selv om han avsier et "jeg tilrår at", så blir psykologen sin inngående kjennskap i saken aldri betvilt og alltid etterfulgt. Det er nettopp derfor de betegner seg selv som "spesialister".

26 SYMPATI. Forståelsen rekker ofte lenger enn forstanden, Marie von Ebner-Eschenbach. Forresten, tror du at "Astrid" sitt vitnemål mot meg holder i en rett? Ja, det er meget mulig at det vil skje, fordi at det er psykiaterne som har lagt premissene for rettspsykiatrien...

Den var også ny for meg, også den med at jeg stakk innom "den butikkansatte" for å "sanke sympati". For øvrig så lå det innebygget i psykologen sitt "mandat" å "utrede" meg, og det innebærer også at han burde ha forsøkt å finne ut av hvorfor jeg handlet som jeg gjorde da jeg brydde "Astrid" og Inger Eliassen med mitt blotte nærvær. Hva var meningen med det?

Svaret på dette mysteriumet finner du for øvrig i kap. 23.70. Der heter det: "I denne sammenhengen forteller Mona Fresvik Lygre også om en annen kvinne på samme fødestue, som mistet barnet sitt." Jepp. -Men jeg har aldri sagt "fødestue", jeg sa på "mitt" ROM...

Dette skjedde etter at jeg hadde født Andreas, og midt om natten kom det noen folk inn og vekket den nybakte moren. I begynnelsen fikk jeg ikke noen svar på hva som hadde skjedd med dem, og dette uroet meg. Og for mange herrens år siden så leste jeg at alle som er vitne til vold, er "voldsofre". Jeg ble med andre ord et "offer" på grunn av omstendighetene, da den lille babyen døde, og det samme ble også "Astrid" og Inger Eliassen da de overvar vår seanse på Torget. Og det er altså sånn det henger sammen, og derfor ville jeg trøste "de" butikkansatte ved å gi dem mine forsikringer på alt hadde ordnet seg til det beste for oss. Så slapp de å uroe seg unødvendig. -Men heretter skal jeg bare drite opp i andre folk og la dem seile sin egen sjø...

27 TAKK TIL AKTØRENE. Den som aldri begår en dumhet, er ikke så klok som han selv tror, La Rochefoucauld. Jeg er klar over at det høres helt patetisk ut at jeg vil rette en spesiell takk til "Astrid" og Inger Eliassen... -Men som du ser, så hadde ikke psykologen og barnevernets bedragerier blitt oppklart uten deres entusiastiske engasjement! Og bare så du vet det, så trenger vi flere slike "initiativrike" tilskuere. -Og "Astrid" og Ingers "hemningsløse" oppførsel overfor meg forstår jeg bare så inderlig vel - og det er lett å tilgi dem - fordi at kvinner har - som du siden skal få se - en tendens til å la følelsene ta overhånd og overreagere - uten at det dermed er noe i veien med "psyken" deres.

28 TIL DEN SAKKYNDIGE PSYKOLOGEN. At man kaller en vekst ugress, avslører menneskenes arroganse, Jean Rostand. For psykologen sitt vedkommende, stiller saken seg litt annerledes, fordi at han burde ha handlet med bedre vitende. -Eller var han like sinnsyk i gjerningsøyeblikket som jeg var i mitt tilfelle? En takk skal han likevel dog ha, for å ha medvirket til at svindelen i barnevernet har kommet for en dag...

Gjengitt med tillatelse fra Andreas, jeg snakket også med ham om dette da han stakk innom til meg i dag, og han synes det er helt okey.

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!


Last edited by Mona Lygre on Fri Oct 31, 2008 11:18 pm, edited 10 times in total.

Top
 Profile  
 
 Post subject: Gjør det samme som jeg gjør!
PostPosted: Tue Jul 17, 2007 6:34 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Mon Aug 21, 2006 4:18 pm
Posts: 1851
Location: Bergen
Og gå nå så du hen og gjør det samme som jeg har gjort. -Det er ikke en anmodning, det er en ORDRE!

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!


Top
 Profile  
 
 Post subject: Jeg blir anmeldt mens bv-ansatte har lovlig rett til å sette
PostPosted: Thu Oct 04, 2007 3:52 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Mon Aug 21, 2006 4:18 pm
Posts: 1851
Location: Bergen
Merkelig nok, så har barnevernsansatte og lærere lov til å sette grenser for uakseptabel oppførsel hos barn - mens jeg som er Andreas' mor på den motsatte siden ikke har lov til å si ifra når han bøller seg og er en direkte trussel mot mitt ufødte barn.

På barnevernsinstitusjoner har de ansatte til og med lovlig rett til å "holde" andre folks barn uten at det får konsekvenser for dem i form av diagnoser og alskens annet bullshit.

Se her: Kopi av TVANGSPROTOKOLL.

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!


Top
 Profile  
 
 Post subject: Henlegger sak om 15-åring som ble slått av politikvinne
PostPosted: Sat Oct 11, 2008 1:01 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Mon Aug 21, 2006 4:18 pm
Posts: 1851
Location: Bergen


Spesialenheten for politisaker har henlagt saken mot en politikvinne som la en 15 år gammel jente i jern og slo henne i ansiktet.

Merkelig; alle andre folk har lov til å gjøre hva de vil, men straks en mamma setter grenser for sitt eget barns uakseptable oppførsel, så er det snakk om "omsorgssvikt" og det som verre er.

Mona Lygre wrote:
3 BAKGRUNN FOR SAKEN. wrote:
Barneverntjenesten ved Sandviken sosialkontor fikk den 16. mars 1998 melding fra barnevernvakten ved Bergen Politikammer, om en hendelse i en butikk den 12. mars 1998, mellom mor og hennes eldste sønn Andreas. Der heter det:

"En kvinnelig butikkansatt ringte til politiet med følgende informasjon: Hun var vitne til at mor kastet sønnen inn mot glass-vinduet, lugget ham, kastet ham i gaten, la seg oppå ham og slo til ham. Kvinnen hadde snakket til mor som da dro gutten med seg og sa hun ville gå til politiet for å anmelde gutten for å ha sparket henne.



Jeg mener ikke på noen måter å forsvare at det er okey å slå barn, men det som jeg vil presisere, det er den forskjellsbehandlingen som foreldre blir utsatt for av barnevernet og andre myndighetspersoner.

Her følger en kort oppsummering om min forklaring på det klapset som jeg tildelte Andreas den gang for 10 år siden, og som jeg fremdeles soner for, uten lov og dom:

Mona Lygre wrote:
5. "-La seg oppå ham og slo til ham:" Feil igjen. Denne gutten kan virkelig hyle og skrike, og her igjen, mangler det hjerteskjærende hylet. Jeg "lå" ikke oppå ham, jeg "satt". Jeg klapset riktignok til ham på kinnet, og det var et klaps - og ikke et slag. Og jeg tildelte ham det klapset for å markere at jeg ikke fant meg i den slags oppførsel fra ham.


VG wrote:
Spesialenhetens leder, Jan Egil Presthus, innrømmer at politikvinnen kunne ha opptrådt mer behersket, men mener at man ikke kan akseptere enhver oppførsel fra en 15-åring heller.
- Handlingen kan kritiseres, men responsen gir ikke grunnlag for straffereaksjon, sier Presthus.


Dersom jeg notorisk hadde oppdradd barna mine ved å klapse til dem, så kan jeg på en måte forstå at folk reagerer, men det gjør jeg altså ikke, og det har jeg heller ikke gjort. I løpet av min 20 års lange karriere som mamma, har jeg bare 3 klaps på samvittigheten. Hvor mange har du?

På den annen side, dersom dette er denne politikvinnens måte å reagere på i stressede situasjoner med barn, om hun notorisk mister besinnelsen i sin tjeneste, "dårlig impulskontroll"?, ja, så vil jeg anbefale at hun også må bli utredet av en av barnevernets psykologer, og da fortrinnsvis av Svein Magnar Hansen (just in case om hun har barn, eller med tanke på fremtidige barn), eller hur? -En for alle eller, er bare ikke loven lik for alle?

Anyway, jeg har lov til å mene det og si det, og jeg syns at du er en skikkelig duste-psykolog, Svein Magnar!


_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!


Top
 Profile  
 
Display posts from previous:  Sort by  
Post new topic Reply to topic  [ 4 posts ] 

Who is online

Users browsing this forum: No registered users and 5 guests


You cannot post new topics in this forum
You cannot reply to topics in this forum
You cannot edit your posts in this forum
You cannot delete your posts in this forum

Search for:
Jump to:  
cron
Theme designed by stylerbb.net © 2008
Powered by phpBB © 2000, 2002, 2005, 2007 phpBB Group
All times are UTC [ DST ]