Myndighetene har viselig innrettet det sånn at barnevernet har alibi:
Selv om barnevernet utreder, gransker, snuser og undersøker familier, og også fremmer sak om omsorgsovertakelse, så er det ikke etaten selv, men fylkesnemnda - en slags domstol - som fatter vedtaket. Så ser det hele humant ut; tilsynelatende er rettssikkerheten ivaretatt.
Videre har man satt til fylkesmannen å føre tilsyn med barnevernet og institusjonene de bruker. I realiteten har man overlatt til bukken å passe havresekken, men du verden så tilforlatelig det hele ser ut på overflaten.
*
Jeg kom i dag over
Årsrapport 2005 om tilsyn med barnevernet for Oslo og Akershus
http://www.fylkesmannen.no/digimaker/documents/Årsrapport_2005_barnevern_cZGlJE60591rn.pdf.
(Feil på linken.)
Her er mye til å undres over. F.eks. hvorfor melder fylkesmannen sin ankomst til institusjonene? Hvorfor bringer de de unges innvendinger/klager straks til personalet? Det må oppfattes som brudd på tillit, og dessuten kunne få ubehagelige følger for den unge når tilsynet er reist (men så slipper de vel å få så mange klager da...).
Og sist, men ikke minst: Hvorfor intervjuer de ikke barnas foreldre? Det er kjent at "den vet best hvor skoen trykker som har den på", og det er påfallende hvordan fylkesmannen unngår slike kilder for å ikke få den slags informasjon.