Her et innlegg fra faren i saken som sakkyndig Ragnhild Pettersen omtaler i innlegget over:
Når «barnets beste» blir en unnskyldning for å beruse seg på sin egen makt. Og politikere, etatsledere og ordførere lar det skje. https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/n ... -1.1109509Smerten denne faren må kjenne på, er umulig å fatte foruten dem som selv har mistet sitt barn. Den er likevel til å ta og føle på, og så overveldende at man helst ikke vil forsøke å forstå den fullt ut. Det er for vondt. Det er naivt å tro at denne smerten kun føles av foreldrene, og at alle problemer for barna er løst i det øyeblikk de er bortplassert eller bortadoptert. Men norsk barnevern drives etter et slikt urealistisk dogme; at det er bare foreldrene som føler den uendelig dype smerten ved adskillelse.
Man kan jo gjøre et enkelt eksperiment hjemme, og lime to papplater sammen. Når limet er tørket, kan man rive dem fra hverandre. Dersom barnevernets teorier er korrekte, skal det kun være spor og sår på den ene pappflaten, mens den motsatte pappflaten skal være slett og fin.
Barnevernet skader - ofte med fullt overlegg - foreldrene for å skåne barna. Men i virkeligheten skader de både barn og foreldre. Og ikke sjelden handler barnevernsprosjektet om å beskylde foreldrene for de sår og ujevnheter som barnevernet har påført barna når de har revet dem bort fra deres foreldre - mot deres egen vilje som likevel er irrelevant i de fleste barnevernssaker.
Dersom adskillelsen ikke skader barna, skader den heller ikke foreldrene. Og skader den foreldrene, kan man anta at den skader barna minst like mye. Med mindre det er tvingende nødvendig å skille foreldre og barn, er det umulig at adskillelsen bare skal formørke og ødelegge livet for foreldrene, uten å ha negative konsekvenser for barna.
La oss håpe at foreldrenes utrettelige kamp og kjærlighet vil nå frem til dette barnet og bære det gjennom oppvekstens utfordringer. Et barn kan tåle mye, når det vet at det har foreldre som elsker det. Barn kan føle denne kjærligheten uten at den settes ord på. Men hva må det ikke bety for et barns tilhørighet, identitet og egenverd at det har foreldre som tenker på det og kjemper for det dag og natt?
I denne sammenheng er det noe kaldt, umenneskelig og bestialsk over barnevernets restriksjoner og overvårkning av samvær, som ofte handler om nettopp å begrense de gjensidige uttrykk for kjærlighet som sprenger på hos både barn og foreldre som holdes adskilt mot sin egen vilje.
Min egen eldste datter, som har mest minner og som derfor også har reflektert mest over barnevernets interaksjon med familien for noen år siden, spør meg; - Pappa, ville du ha kommet og befridd meg om barnevernet hadde tatt meg? Hun ønsker nok å tro at jeg ville komme henne til unnsetning. At jeg ville være den pappaen som kan redde henne ut av enhver situasjon. Den pappaen jeg helst også vil være. Jeg må svare som sant er: - Nei, det kunne jeg ikke gjort, for da hadde ting blitt enda verre. Men jeg ville kjempet for deg dag og natt, så lenge det var nødvendig!
Selv om det forties og barnevernet praktiserer på premisset om en virkelighet som ikke eksisterer; - så er det i utgangspunktet bare biologiske foreldre som virkelig kan elske sine barn. De krever ingen økonomiske vederlag, tvert imot vil de fleste av oss bruke absolutt alle egne økonomiske midler for at barna skal ha det godt, og kjærligheten opphører ikke når barna er myndige. De fleste av oss vil også gå i døden for barna våre.
La oss håpet at denne faren til slutt når frem med sin besluttsomme men samtidig tålmodige, saklige og ærlige kamp, og at familien snart blir gjenforent. Hva som enn skjer, er denne faren i ferd med å eksponere og belyse et vondt system som på ett eller annet tidspunkt nødvendigvis må avvikles i sin nåværende form.