"Jeg mistet mye av friheten min fordi jeg måtte passe mamma", sier en jente.
Hun setter ord på det mange opplever, at egen utvikling kommer i annen rekke når de må ta vare på sine egne foreldre.
Av Barneombud og psykolog
Reidar Hjermann
1. mai er den internasjonale arbeiderdagen. Jeg vil benytte denne anledningen til å fokusere på det ulønnede omsorgsarbeidet som utføres av tusenvis av norske barn, barn som gjør en innsats i hjemmet som truer deres sosiale, fysiske og psykiske utvikling.
Kommentar: Spesialist i klinisk psykologi og "barnevernombud" Reidar Hjermann påstår at "tusenvis av norske barn" utfører ulønnet omsorgsarbeid i hjemmene. Han påstår at barna mister sin frihet når de må ta "vare på sine egne foreldre".
Som vanlig er det snakk om store tall. Det er det alltid når Reidar Hjermann vaser om omsorgssvikt. Han har, nær sagt selvfølgelig, ingen statistikk til å backe opp påstandene sine, men det behøves ikke. I barnevernet holder det lenge med udokumenterte påstander, for de barnevernsansatte har "radarsyn" som gjør at de kan "se" omsorgssvikt på flere hundre meters avstand. Sosionomguruen Kari Killén påstår endog at hun kan se om barn lider av omsorgssvikt når hun handler på det lokale supermarkedet.
I våre dager er mange foreldre opptatt av å legge alt til rette for sine barn. De kalles derfor for "curling"-foreldrene som går foran og børster for sine barn slik at barna skal møte minimalt med motstand på sin vei. Dette er kanskje idealet som Reidar Hjermann mener alle foreldre bør følge. Resultatet kan imidlertid bli barn som er redde for å skuffe sine foreldre, og som tar mer hensyn til foreldrenes følelser enn sine egne følelser.
En fast gjenganger i all barnevernspropaganda er den ekstremt høye forekomsten av "psykiske lidelser" i de tusen hjem. I følge barnevernet ligger annenhver forelder på sofaen i en apatisk tilstand mens barna går for lut og kaldt vann. De andre foreldrene er opptatt med å ruse seg. I barnevernets gale verden finnes nesten ingen normale foreldre. Mindre enn 10 % av foreldrene beskrives som oppegående, harmomiske og velfungerende mennesker. De resterende har et skrikende behov for barnevernets "hjelpetiltak".
Reidar Hjermann ser på verden gjennom sine spesielle psykolog-briller. Det han ser er et svært skjevt og lite nyansert bilde av virkeligheten. Derfor skal foreldre og andre være meget skeptiske til Reidar Hjermanns påstander. Det er kritikkverdig av Aftenposten å gi så mye spalteplass til denne linselusen.
Likevel er det mange presumptivt intelligente mennesker som går på limpinnen. Den aktive leserinnlegg-skribenten Sigrun Tømmerås har følgende kommentar til en av dem som var mest kritisk til Reidar Hjermanns kronikk om "barnearbeid i Norge":
Les kronikken til Barneombudet en gang til, så ser du at dem han skriver om ikke er "latsabber", men tvert imot at mange barn må påta seg oppgaver de ikke har forutsetning for og som skader deres utvikling, kanskje for livet.
Reidar Hjermann og andre psykologer påtar seg arbeid de ikke har forutsetninger for. Det skader barns utvikling for livet å bli plassert i såkalte fosterhjem eller å få familien ødelagt fordi en barneverns-psykolog trekker den feilaktige konklusjon at "det er nødvendig". Alt på grunn av maktsyke barnevernsansattes synsing om "omsorgssvikt". Verden sett med Reidar Hjermanns øyne er en temmelig bisarr og underlig verden.
Det vektigste argumentet mot Reidar Hjermanns skriblerier er likevel at han misvisende fremstiller "barnevernet" som et hjelpeapparat mens "barnevernet" i virkeligheten er et kontrollapparat hvor tvang er en viktig bestanddel. Det er illusorisk å tro at det hersker reell frivillighet for "brukerne" av barnevernet. Derfor så er det farlig når Hjermann ivrer for mer penger til barnevern, helsesøster og barnepsykiatri. Dette er en overgrepsindustri som tramper hardt på barnefamiliens menneskerettigheter. Det dreier seg ikke om hjelp, men om tvang og kontroll av befolkningen.