tanker som har slått meg.hvordan hjelpesystemet i norge fungerer.
ta en mor som får diagnosen post traumatisk stress syndrom.bedre kjent som vietnamsyndromet da dette er en alvorlig diagnose som man setter på mennesker som har opplevd ekstreme krigshandlinger eller värt gisler i livstruende situasjoner?????jeg slet med angst trodde jeg selv da.tenkte mitt da jeg fant ut hvilken diagnose de hadde satt..hvordan hjelper man da denne moren i norge?
jo man setter igang flere tiltak,legger henne selvfölgelig inn på,på en lukket plass medisinerer henne tungt,dermed har de en medgjörlig zombie,deretter bärer det avsted til mödrehjem.barnet får diverse tiltak.men så går tiden,årene går,jeg var blitt bra.(forövrig vil jeg si,fölte meg mye bedre etter at jeg spyttet ut medisinen å klarte tenke selv).å da begynte jeg stille spörsmål.hva skjer da.jo alle er enige om at barnets beste er å bli fratatt mor.de kommer til og med med papirer på frivillig fraskrivelse som de venter jeg skal skrive under på.jeg blir sint å nekter.barnet blir likevel plassert.
Er dette å hjelpe et menneske som har värt gjennom så mye fra för????
å ta barnet når en omsider har blitt frisk.
tiden går å jeg föler meg helt frisk å krever barnet tilbake etter en uheldig hendelse.jeg får barnet tilbake.uken etter får jeg beskjed om at det blir rettsak.de vil ha barnet.
tiden går å rettsaken kommer.jeg skammet meg over alt,min sykdom samt at barnevernet mente jeg var en dårlig mor.turte ikke engang si noe til mine venner,derfor har jeg heller ikke vitner.må möte alene,bo alene på hotellet.får et sjeneröst tilbud fra bv pedagogen om at ble det vanskelig måtte jeg komme å banke på dören så kunne vi prate.det var jo ikke personlig,da de bare måtte pröve denne paragrafen.prate???kunne ikke falt meg inn i halvsövne engang...
ER dette å hjelpe????

et lite ps.hvis jeg nå hadde den diagnosen så ble jeg sikkert bedre av de 14 årene med terrorisering fra bv da.eller hva??det hjalp sikkert myyyye..

å til dere som sikkert lurer.jeg er helt frisk
slet nok endel med angst.
Men man kommer da ikke flere år etterpå å pröver å bryte ned et menneske på nytt..
dette er 10 år siden,alle vet det.jeg er ikke lenger den stakkarslige forskremte spurven jeg var da.de peser i nakken min enda.men vet dere?jeg har ikke tenkt til å la dem knekke meg på nytt.
så stå på.kjemp for det vi har kjärt...