Stengte dører kan være løsningen for ungdom som rømmer ofte fra barnevernets institusjoner, mener Barneombudet. Byråd Torger Ødegaard vil ha et statlig ansvar.

Aftenposten skrev i går at mange ungdommer rømmer fra barnevernsinstitusjoner i Oslo og omegn. 180 ungdommer rømte tilsammen 759 ganger i fjor, viser statistikken. - Hvis ungdommene hadde rømt i like stor grad fra private hjem, hadde det vært en sak for barnevernet, sier barneombud Reidar Hjermann.

I dag er det bare akuttplasserte ungdommer med psykiske problemer som blir låst inne på institusjonene. I tillegg kan barn med store adferdsproblemer holdes bak låste dører i kortere perioder, inntil saken deres har vært oppe til behandling i fylkesnemnda.

Kommentar: Barnevernombud Reidar Hjermann ivrer som alltid etter tiltak som vil tippe maktbalansen i barnevernets favør mot ungdommene. Det er ikke den ting som ikke kan rettferdiggjøre barnevernets inngripen i privatlivet, ifølge mannen som ble utnevnt til Årets Idiot 2006.

Istedenfor å innse at barnevernets tiltak har spilt fallitt, kreves det fra myndighetenes side enda mer inngripende tiltak. Barnevernstiltak betraktes som eneste løsning på alle problemer som oppstår i ungdommen, selv om erfaring viser at så ikke er tilfelle.

Årsaken til at ungdommene rømmer fra barnevernsinstitusjonene kan være vantrivsel og ønske om å komme vekk fra de nedverdigende omgivelsene. Ungdommene risikerer mye for å få noen få dager i frihet. De kan ikke vende seg til foreldrene, som enten frivillig eller med tvang, har gitt fra seg omsorgen til sine barn. Dermed er ungdommene henvist til gata, og konsekvensen er ofte at de blir utnyttet av kyniske overgripere. Især jentene er utsatt for seksuelle overgrep, men dette rammer også guttene.

De rømte ungdommene forfølges av den pøbelaktige barnevernsvakten. Seksjonsleder for barnevernsvakten i Oslo, Espen Lilleberg, mener at ungdommer som rømmer fra barnevernsinstitusjoner er "alvorlig psykisk forstyrrede" og at de snarest må komme under barnevernets "behandling". Det faktum at barnevernet kun kan tilby oppbevaring i nedbrytende omgivelser ignoreres. Dessuten er han nok meget godt fornøyd med sitt arbeide - en godt betalt jobb hvor han får lov til å føle seg viktig. Hvordan det må oppleves for ungdommene å bli jaktet på som om de var hardbarkede kriminelle tenker han neppe på.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Min og mange av mine venners erfaring med denne "omsorgen" var at - enten resignerer du, og underkaster deg - med den konskvens at du mister din egen verdighet. Eller så velger du å kjempe med de midler du har til rådighet, for nettopp å bevare din integritet. Dette koster også mye, men det er allikevel bedre siden du ikke oppgir deg selv.

Jeg angrer ikke mine rømninger, selv om det tilsynelatendene fikk mye større konsekvenser - form av de erfaringer jeg gjorde med å være prisgitt de som ga meg husly, og ikke minst straffen jeg fikk ved retur til institusjonen. Jeg klarte å beholde den verdigheten jeg følte var nødvendig.

For meg varte krigen bare et halvt år, slik det er i dag ville jeg ha risikert å måtte kjempe i årevis. Det spørs om jeg hadde overlevd det!

_________________
Don't hate the media, become the media!