En annen artikkel om behovet for fosterhjem.
Trenger fosterhjem landet rundthttps://khrono.no/2016/10/mangler-foste ... ndet-rundtJeg fikk lyst å kommentere noen sitater fra denne artikkelen:
I snitt fem nye barn om dagen har behov for fosterhjem i Norge. Neppe. Det reelle behovet for fosterhjem er ikke på langt nær så stort. I alle fall ikke dersom hensikten med fosterhjem skal være at barn får det bedre enn de hadde det hjemme. Mange barnevernsprosesser er derimot programmert til å gå mot omsorgsovertakelse. Familiene vurderes på såkalte barnevernfaglige kriterier som i virkeligheten ofte er irrelevante, men som likevel blir avgjørende i saken. Barnevernet skaper helt typisk konflikter med dem de skal hjelpe, og som i alle konflikter demoniseres motparten. De såkalte brukerne, les foreldrene, blir raskt fiender, umulige individer og irritasjonsmomenter. Dessuten er det økonomiske insentiver i disse sakene som gjør at barnevernets hjelpetiltak fungerer som screening/overvåkning av befolkningen, hvor hensikten ofte ser ut til å være å identifisere familier hvor man kan klare å få gjennom omplassering. Sakkyndige vet at Fylkeslegen ikke ser dem i kortene, (Helsetilsynet har gitt dem immunitet mot å bli innklaget etter Helsepersonelloven), og at det ikke vil få konsekvenser når de forsøker å "barnevernfagliggjøre" de argumentene som de har fått levert av barnevernet på forhånd. Barnevernets sakkyndige jobber også tett med oppdragsgiver og vet hva barnevernet vil ha.
Det kan høres ut som en paranoid analyse, men akkurat så paranoid har jeg blitt når det gjelder barnevernet i Norge. Jeg har absolutt ingen tillit til dem.
I vår egen kommune har kommunens eget kontrollorgan kommentert at barnevernet har mange tiltak som varer over relativt kort tid, noen måneder. Tilsynelatende kommer barnevernet inn i familier, gir hjelpetiltak for deretter å trekke seg ut igjen. Så kan man lure på hvorfor. Er det realistisk at familier med problemer, får hjelp av barnevernet en måned eller to, og så går det fint om barnevernet trekker seg ut? Barnevernet har fikset problemene, familiene er blitt lykkelige og harmoniske og kan nå klare seg uten "hjelp"? Neppe. Det vanlige er nok at familier som trenger hjelp, trenger det over ganske lang tid. Men man kan lett tenke det verste; at barnevernet beveger seg fra familie til familie, og relativt raskt trekker seg ut av familier hvor de ser at de ikke kan lage omsorgsovertakelsessak. Mens de kan holde det gående i åresvis i familier hvor de skuer en fremtidig mulighet til å sende begjæring.
Det er ikke sexy å gi familier hjelp, og i alle fall å gi hjelp som familiene ønsker og trenger. Men å stigmatisere, forfølge, demonisere, mistenkeliggjøre, utarme og kjøre prosess mot familiene er en fantastisk orgie som ender i en sterk orgasme.
Fostermoren som intervjues sier følgende:
— Det har vært tøft og slitsomt, selvfølgelig. Men vi var aldri der at vi tenkte på å gi opp, sier hun til Khrono og ønsker mer enn gjerne å dele sine erfaringer med andre.Ja, det skal jo være "tøft og slitsomt" å være fosterforeldre. Når fosterbarn har mange utfordringer, er det sånn det skal være. For da bekrefter det hvor umulige de biologiske foreldrene er. Da opphøyes og beundres fosterforeldrene. Men når biologiske barn har utfordringer, bekrefter også dette at foreldrene er umulige. Og dersom biologiske foreldre skulle erkjenne at de har det tøft eller slitsomt, har de eksponert seg. De risikerer å miste barna, enten med en gang, eller etter en kortere eller lengre prosess som tærer dem ned. Biologiske familier skal jo ikke ha det tøft, for det er bekymringsfullt. Barnevernet blir bekymret over biologiske familier, men beundrer fosterfamilier som har det vanskelig. Biologiske familier bør holde alt det tøffe og slitsomme for seg selv. For her er det ikke like spilleregler.
Tenk om journalister hadde vært journalister og ikke bare lojale etterdiltere. Da hadde de hatt en egen del av artikkelen hvor de biologiske foreldrene fikk komme med sin del av historien. Men, nei, de virkelige foreldrene er umenneskeliggjort, de er stakkarsliggjort, de er avskrevet. Ofte er slike skriverier direkte injurierende overfor biologiske foreldre, som ikke sjelden kan identifiseres, men som aldri kommer til orde.
Lillebroren som flyttet inn hos dem var yngst i en stor søskenflokk. Han var utsatt for alvorlig omsorgssvikt på alle områder. I begynnelsen var det mye utrygghet og redsel. Om denne gutten var utsatt for alvorlig omsorgssvikt "på alle områder", er egentlig langt i det blå. Vi har selv fire barn som skulle vært fjernet fra oss for fire år siden. Også det alvorlig omsorgssvikt, om vi skal tro kobbelet av sosionomer og pedagoger som invaderte livene våre, og som hadde meninger om alt fra vårt sexliv til våre manglende evne til å se barna våre når vi sto med ryggen til.
Det fremstilles også som at guttens utrygghet og redsel var et resultat av dårlig omsorg hos biologiske foreldre. Dette er ren propaganda, nesten en klisje i denne typen journalistikk. Men de som ikke kjenner barnevernet, biter på. Guttens utrygghet og redsel er sannsynligvis et resultat av at barnevernet har utsatt gutten for et traume som vil følge ham resten av livet. Et traume som de fleste foreldre - også dem med selvinnsikt - instinktivt vet er verre enn alt.