- Jeg forstår familiens fortvilelse, sier Jonas Gahr Støre til Martine Vik Magnussens pårørende, etter kritikk av Utenriksdepartementets innsats i saken.
Støre uttalte i 2009 at «Jeg tror ikke det er mulig for Norge å gjøre så mye mer. Det er ikke sånn at vi kan trykke på en knapp å få personen for en domstol».
- Jeg oppfatter det som at UDs politiske ledelse det siste halve året har søkt å marginalisere saken, at de ikke støtter eller besvarer kvalifiserte forslag som framlegges, sier Odd Petter Magnussen.
Martine Vik Magnussen (23) fra Asker var student ved Regents College i London, og ble funnet død 16. mars 2008 i kjelleren til leilighetskomplekset hvor medstudent Farouk Abdulhak bodde.Kommentar: Familien til Martine Vik Magnussen opplevde noe av det aller verste en familie kan oppleve, da deres nydelig datter ble funnet voldtatt og drept i London i 2008. Siden har familien kjempet en utrettelig kamp for rettferdighet, men har ikke møtt den støtten hos norske myndigheter som burde forventes. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier nå at han forstår familiens fortvilelse. Det er et skritt på vei, synes jeg. Foreldre som har mistet sine barn til det brutale "barnevernet", møter sjelden en slik forståelse. Isteden får de tilbud om psykologhjelp for å akseptere den angivelige nødvendigheten av det som de opplever som en meningsløs og skadelig adskillelse fra egne barn.
Norske myndigheter har sin egen agenda, og borgernes menneskerettigheter synes ikke å stå øverst. Det å pleie gode relasjoner med land som Norge kan ha økonomisk nytte av, derimot, synes viktigere. Det å ta barn fra gode foreldre for så å omplassere dem til mennesker som ellers vil blitt en del av arbeidsledigsstatistikken, er også viktigere enn barnas reelle behov. Barn behøver sine foreldre, og det er skadelig å bli adskilt fra dem. Martines far og øvrige familie trenger å se den mistenkte stilt for retten. I en slik sak må norske myndigheter gjøre alt de kan. Når barn og foreldre flykter til Filippinene for å unnslippe det såkalte "barnevernet", så setter UD himmel og jord i bevegelse for å bringe dem "hjem til Norge". Samme krefter settes ikke i sving når det dreier seg om private borgere som har fått sine menneskerettigheter krenket.
Når skal vi få høre barnevernminister Audun Lysbakken si at han forstår foreldrenes fortvilelse etter at barna deres er tatt av "barnevernet"?
Kanskje burde det tas mer hensyn til foreldrene enn det som gjøres idag? Man aksepterer uten videre at foreldre skal utsettes for de største lidelser uten at dette synes godtgjort av tungtveiende hensyn til barnets liv og helse. Er det fordi foreldrenes lidelser er så likegyldige at antall tvangsflyttinger øker år for år? Hvorfor gjør ikke UD mer for å hjelpe Martines familie med å få den mistenkte gjerningsmannen stilt for retten? Både foreldre som opplever den tragedie det er å få barna drept og de foreldre som urettmessig blir fratatt sine barn, trenger forståelse for sin fortvilelse. Man kan undres over hvor det blir av hjertevarmen i Norge. Foreldre til ofrene på Utøya ble møtt med mye sympati og forståelse, og bra er det. Men vi må ikke glemme alle de andre som mister barna sine fordi det ikke bevilges nok penger til veisikkerhet og fordi "barnevernet" får herje fritt, akkurat som Martines drapsmann.