Når barnevernet tvangsplasserer barn hos fosterpersoner får barna en midlertidig "familie" som er der så lenge den får betalt av myndighetene. Denne "kjøpe-familien" er der bare så lenge barnet er under barnevernets "omsorg". Etterpå kuttes gjerne all kontakt, for det er pengeneoverføringene fra det offentlige som er limet mellom fosterbarnet og fosterpersonene.

Tvangsplasserte fosterbarn opplever derfor å stå mutters alene når de når myndighetsalder. Det vil si, barnevernet griper gjerne inn på nytt dersom de tidligere barnevernsbarna selv får barn. Da er det en ny generasjon som skal "ivaretas" av det offentlige "hjelpeapparatet".

Det å kun ha en midlertid familie er negativt for barna. Psykolog og forsker Elisabeth Bache Hansenhar pekt på at det er en risikofaktor i seg selv for barnevernsbarna å ikke ha en familie for livet.

Istedenfor ettervern av barnevernsbarn, som Kristelig Folkepartis May-Helen Molvær Grimstad, leder i Stortingets familiekomité, ivrer for, burde det isteden etableres en ny praksis hvor vilkårlig og urettmessig tvangsplassering av barn utenfor hjemmet ikke lenger tillates.

Et såkalt ettervern for tidligere barnevernsbarn mellom 18 og 23 vil bare utvide arbeidsområdet til det såkalte hjelpeapparatet. Det hadde vært bedre for disse barna å slippe å miste sin naturlige familie.

Det barna trenger er ikke først og fremst et ettervern etter at de med tvang har blitt fratatt sin naturlige familie. Det barna trenger er beskyttelse mot å bli tvangsplassert hos fremmede. Barn skal ikke brukes som middel for at bønder og andre "trengende" skal kunne skaffe seg en fast inntekt som fosterpersoner.

Behovet for ettervern av barn som har vært under barnevernets såkalte omsorg, viser hvor utilstrekkelig denne "omsorgen" faktisk er. Barnevernets "omsorg" er direkte skadelig for barna, især når barna blir tatt med tvang, som de ofte blir da foreldrene kun i sjeldne tilfeller gir frivillig slipp på barna. Tvertimot er foreldrene i de aller fleste tilfellene fortvilte over å ha blitt fratatt sine barn, men denne fortvilelsen blir ikke tatt alvorlig av barnevernsmyndighetene, selv om barnevernet erkjenner at det er "sårt" for mennesker å bli fratatt sine barn. Likevel velger barnevernet å overkjøre foreldrene under påskudd av at det er til "barnas beste". Dermed skades barna for livet. De får en knekk som de aldri vil komme over.

Barnevernet er en trygg og god arbeidsplass for tusenvis av lavutdannede kvinner og menn. Hensynet til disse arbeidsplassene kan imidlertid ikke rettferdiggjøre at barn og foreldre skal fratas sine grunnleggende rettigheter. Offentlige arbeidsplasser er i Norge en hellig ku. Barn og unge får sin oppvekst ødelagt fordi kvinner skal realisere seg selv om psykologer og pedagoger. Det er umoralsk å la en gruppe lide for at en annen gruppe skal få fordeler.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

God og balansert artikkel du har skrevet ut fra.

Men det er allikevel ubalanse:
Det er barn som ike en gang er så "heldige" at de får fosterfamilie. De som plasseres på barnehjem hvor omsorgen er turnusbasert
Siden Bache-Hansen har en så dårlig prognose for de som har en liksomfamilie, hva da med de som ikke en gang har det

Det finnes også en rekke barn som er tatt etter 4.4,5 og som det offentlige har gjort hva de kan for å bryte ned relasjonene til foreldre med stort hell. De ungene må vel være de som har det aller verst! De trodde at foreldrene ga dem opp ganske frivillig for det heter jo "frivillig omsorgsovertagelse" i mappa. Definisjonen for ungen blir da: de gadd ikke ha meg mer....

Det fatale er at de har svært få eller ingen mulighet til å komme tilbake verken til biofamilien eller barnevernets "omsorg". Bache-Hansen peker jo også på det og når ungen i tillegg føler skam over en eventuell kontakt med barnevern eller sosialkontor, hvor finnes det da hjelp for disse
Barnevernet har jo heller ikke gjort noe aktivt for å legge forholdene til rette for en tilbakeføring til biofamilien. De skaffer knapt ungen et sted å bo og om det gjøres, er det som oftest i boliger hvor majoriteten er sosialklienter og rusmisbrukere. I stobyene er også husværet ofte svært nedslitt. Dermed dras ungdommenes selvtillit fort ned i søla. Ikke rart de har dårlig prognose når det ikke finnes fallskjerm