En del forslag til ting jeg tror du bør ta i betraktning:
Den svenske psykologen Lars Billing har gjort en studie av amfetaminbrukende mødre og deres barn. Han fant, som flere andre undersøkelser også gjør, at samholdet og kjærligheten mellom mor og barn er der i fullt monn allikevel, og at de skal være sammen i rikt monn, og at det går langt bedre enn barnevernet later som det gjør.
Slik er det i realiteten: Alt som kalles rusmisbruk av barnevernet og blir brukt til å begrunne avkutting av familiebånd, er slett ikke slik som det beskrives.
For det første har vi de tallrike tilfellene der barnevernet overdriver eller spinner opp "rusmisbruk". Blant annet bruker barnevernet villig vekk f.eks et helt normalt omfang pils-drikking som "bevis" på rusmisbruk. Hvis enhver som i ungdommen hadde røkt hasj et par ganger skulle betegnes som farlige narkomane, ble det svært mange. Allikevel er det dette barnevernet gjør; til og med folk som har fått hasj inn gjennom passiv røyking i et selskap, blir klassifisert som uegnet til å være foreldre og hindret totalt i å treffe sine barn (jeg kjenner en konkret sak om dette). Også mennesker som er forlengst er sluttet med rus og har vært avholdende i flere år, forkastes av barnevernet – de skal ikke "få lov" til å være foreldre. (At barnevernet her grovt krenker definerte menneskerettigheter gir de naturligvis nøkken i; de vil og skal "vurdere" folk.)
Barnevernet la for et år eller to siden opp en uttalt strategi: De fikk sånn medfart i offentligheten med psykobabbel-sakene sine (syntes de, men vi på vår side vet at de snarere burde stilles for strafferett) at nå skulle de slutte å snakke om de "vanskelige" sakene og gå over til å påstå barnemishandling og rus i langt høyere grad. Og det har de da også gjort. Mange av sakene er falske.
Og for det andre: Samtidig (og dette har kanskje en viss relevans i ditt tilfelle) har barnevernet intensivert propagandaen om at alle rusmisbrukere er totalt uberegnelige og livsfarlige
i alle situasjoner, på alle tidspunkter, og til alle tider, og at de derfor skal utraderes som foreldre. Mere vettig ville det være å sørge for at foreldrene i nyktre perioder fikk være sammen med sine barn så mye de ville, og å sørge for at barna ble oppmuntret og støttet i å ha aktelse og ømhet for foreldrene, uansett hvor uperfekte. Isteden driver barnevernet i dag sjikane av foreldre. Dette er ikke klok oppdragelse, og resultatet når barna vokser opp, er høyst uheldig.
Også rusmisbrukende foreldre elsker barna sine og barna elsker dem. Disse båndene
skapes ikke ved konstruksjon, de er der fra naturens side og intet kan erstatte dem. Hvis jeg var den amfetaminbrukende moren, kan jeg godt tenke meg at jeg ville oppføre meg på måter som omgivelsene ikke forsto, hvis mine barn var tatt ifra meg. Også mange foreldre som slett ikke ruser seg, blir fullstendig invalidisert når de får sine liv ødelagt når barna tas fra dem – noe som skjer regelmessig i barnevernets regi. Deres oppførsel fra da av er naturligvis preget av den torturen de er utsatt for. Hva tror du selv du ville vært i stand til å vise av oppførsel hvis du ble umyndiggjort og pint på det groveste, og ble holdt fast i en skruestikke fordi de hadde makten over ditt barn? Jeg tror ikke det er mange av oss som ikke har opplevet barnevernet på kroppen selv, som har lett for å sette oss inn i situasjonen til dem som er under barnevernets makt.
Jeg tror det eneste du kan gjøre, er å hjelpe mor og barn så godt som mulig. Det vil si å IKKE være lakei for barnevernets skadeverk, men å gjøre noe sånt som fostermoren i en kjent svensk sak (hvor Sverige ble dømt ved Menneskerettsdomstolen for å ha krenket moren og barnas menneskerettigheter): Fostermoren forsto at det var galskap å holde barna borte fra moren. Hun tok derfor bak myndighetenes rygg kontakt med moren, og de avtalte å treffes ute i naturen. Fostermoren tok altså barna med på turer i skog og mark, meget meget ofte, og der traff de moren. Dette var det klokeste opplegget blant annet fordi mor og barn hele tiden hadde vært glade i nettopp friluftsliv. Anklagene om "omsorgssvikt" gikk nettopp ut på at familien levet bohemliv: Moren brød seg katten om å tørke støv og rydde og vaske, isteden dro hun og barna stadig ut i naturen. Dette ble altså brukt av barnevernet til å påføre dem den hårdeste straff som kan ramme barn: å bli skilt fra foreldrene (anskaff gjerne Kvilhaugs bok, den kan du ha behov for å lese i din situasjon – se annonsen på forsiden av
www.barnasrett.no). Det hører med til historien at da familien endelig (og fortsatt meget imot myndighetenes vilje) ble kvitt barnevernet og barna kunne vende hjem, så opprettholdt de og moren fortsatt vennskapet med denne fostermoren. – Det er det ikke så ofte familier orker, for de fleste fosterforeldre behandler dem slik som barnevernet behandler dem og har ikke begrep om deres fortvilete lengsel.
Hjelp og støtt mor og barns samhørighet og kjærlighet, istedenfor å prøve å ødelegge den slik barnevernet gjør.
Med hilsen
Marianne Haslev Skånland
Board index » BARN BORTE FRA FORELDRE » >> Bortplasseringer av barn » >> Plasseringer - "fosterhjem"/"fosterfamilier"
