Så litt angående løgn eller gale opplysninger i Tyrkia/stavanger-saken.
De eksempler som angis, er, som Arild Holta og Rinna sier ovenfor, til dels trivielle, dels kjent. At det yngste barnet først ble oppgitt å være en pike, var noen avisartikler kilden til. At barnas far har vært i fengsel visste vi fra før.
Foreldre har ingen plikt til sannhet for å ha rett til å ha sine barn hos seg. Derimot har barnevernet som offentlig etat en udiskutabel, absolutt plikt til sannhet. Denne bryter de stadig vekk. Barnevernets gjennomførte løgner har stått sentralt i de saker jeg har vært sakkyndig vitne i, og løgnaktigheten glir i ett med deres ideologi. I tillegg til saker hvor jeg gjennom saksdokumentene har sett at barnevernet beviselig lyver, melder foreldre i
de fleste barnevernssaker at det står likedan til med barnevernerne i deres saker også. Kikk gjerne på et par nyere innlegg i
gjesteboken på BarnasRett, f.eks Hugo Olsens av 6. januar 2007.
Samme løgnaktighet finner man hos de aller, aller fleste fosterforeldre når det oppstår noen som helst konflikt. At fosterforeldre står i retten som vitner og lyver til barnevernets fordel, går igjen. Jeg har sett det selv, og sett det dokumentert i andre saker.
Foreldre kan nok lyve i barnevernssaker for å forsvare sine barn og sin samhørighet med barna. Men sannsynligheten for at barnevernet og fosterforeldre lyver, er langt høyere.
Når det gjelder fosterforeldrene Flo/Rugland, er det slik at to nå voksne unge kvinner, før saken om de tyrkiske barna kom opp, har meldt Flo for sex-overgrep mot dem mens de var plassert der som fosterbarn. Hvorfor det norske barnevernet da ikke flyttet dem vekk, men har fortsatt å bruke Flo som fosterperson, ble barnevernet spurt om i tyrkisk rett. De begrunnet det, så langt min informasjon går, med at Flo hadde sagt at det ikke var sant. For et bevis. For et barnevern å forlite seg på mht noe som helst.
At forekomsten av mishandling og overgrep er høy i fosterhjem så vel som på institusjoner, er ganske godt kjent, fra samtlige land som bringer artikler og rapporter om slikt, trass i at barnevernet og myndighetene alltid skjuler sånt så godt de kan. Et annet nytt innlegg i BarnasRetts gjestebok, fra Monica 11. januar 2007, beskriver et tilfelle, men det finnes også dokumenterte tilfeller. Generelt er det solid basis for å si at mishandling, vanskjøtsel og overgrep er langt mere omfattende i alle
andre miljøer enn i hjem hvor barn barn bor hos sine egne to biologiske foreldre.
Hva angår påstander om at fosterforeldrene ble overfalt, er det å si at det hevder fosterforeldre, og barnevern, også jevnlig at de blir i mange andre saker. I noen tilfeller er den biologiske familien drevet til desperasjon av disse, og truer eller angriper dem virkelig. (Også andre forfulgte har forsøkt å gjøre revolt og angripe sine forfølgere og undertrykkere – det er vanskelig å holde det mot dem moralsk når forfølgelsen de er blitt utsatt for er alvorlig.) I andre tilfeller (jeg kjenner til en del) er det direkte usant. Men norsk rettsapparat biter jo på disse vedvarende angrepene mot foreldre og foranstalter sjelden reelle undersøkelser eller stiller reelle beviskrav. Så barnevernet har god grunn til å regne med suksess i Norge, men har altså støtt på en mer sober og tenkende dommer i Tyrkia. I Tyrkia/Stavanger-saken har barnevernet og fosterforeldrene dertil nektet å bøye seg for tyrkisk rett, som i dette tilfellet ser ut til å ha opptrådt langt mere ansvarlig enn Norge.
Det er derfor ingen grunn til å
tro på fosterpersonenes eller barnevernets versjon av hendelsene i Manavgat. Har de ikke bevis, kan man rolig gå ut fra at deres utsagn er upålitelige. Slik barnevernet har stilt seg med sin generelle fremferd i årevis, kan man absolutt
aldri være sikker på at noe som helst de sier er sant.
Spørsmålet om hvem som kan uttale seg om hva som er sant, kaster imidlertid et nyttig lys over hvordan barnevernere resonnerer. Når man kan hevde at man ikke vet, da har man tiltro at at etatens engasjerte, godt betalte fosterpersoner er de man skal hevde taler sant. I resonnementet innrømmes det at
barnevernet ikke har noen metode for å bedømme sannhet og løgn, skjønt de i min erfaring alltid hevder å vite det. Jeg vet jo at de tvert imot er de dårligst egnede i omtrent hele befolkningen, grunnet sin ideologiske opplæring. De står også hjelpeløse til å vurdere hva som burde gjøres når påstand står mot påstand. Igjen har deres opplæring ført dem på avveier. Deres eget virke i disse sakene fremstår som så sammenhengende løgnaktig at det nok sløver evnen til å gå saklig og åpent til verks. I sak etter sak har jeg sett dem skifte påstander og standpunkter i hver fase av sakene, kun opptatt av å finne på noe som de håper blir tatt for god fisk. Jeg vil henlede oppmerksomheten på en god formulering i en av Ole Texmos siste artikler: "Manglende fokus på metode tilrettelegger for ideologi." (Serie om justismord, del 3:
Sedelighetssakene)