Barne- og familidepartementet ønsker å skape tillit til barnevernet, men er dette mulig slik systemet ”fungerer” i dag?

«Barnevernsarbeidere er offentlige tjenestemenn. De avgjør ikke selv hvordan de skal drive barnevern. Det er det Stortinget som gjør. Det er derfor ikke opp til saksbehandlerne å forstå loven på noen annen måte enn den som følger av loven selv, dens forarbeider, komitéinnstilling, stortingsmeldinger eller andre departementale skriv, men dette bryr ikke saksbehandlerne seg om»

- Jeg skriver ikke om min erfaring med barnevernet for å hevne meg, men for å kreve rettferdighet på vegne av mine barn, min familie, og alle de som ikke selv er i stand til å ta opp ”kampen” mot det offentlige.

I barnevernssaker bygges det ofte på annen -, tredje - og fjerdehånds opplysninger, og ikke sjelden på anonyme meldinger. Det er kjent at enkelte bruker oppdiktede historier og falske anklager mot tidligere ektefeller, samboere og partnere. Andre melder sin ”bekymring” fordi de har hørt rykter, eller fordi de feiltololker egne observasjoner. Rettsikerheten er derfor svært viktig. Men når barnevernet garanterer kilden anonymitet, blir rettsikkerheten til barn og foreldre sterkt svekket. Alle håp om objektivitet, din lovbestemte rett til å forsvare deg og din rettsikkerhet forsvinner umiddelbart. Barnevernet bryter i denne type saker forvaltningsloven, og nedprioriterer rettsikkerheten til barn og foreldre til fordel for anonyme kilder. - De bryr seg heller ikke om loven, eller departementets retningslinjer om innsynsrett. Klare føringer om at de skal holde seg langt unna saker som dreier seg om foreldrerettstvister og lignende, er heller ikke noe saksbehandlerne synes å være opptatt av.

Falske anklager går naturligvis uavhengig av graden, sterkt inn på alle mennesker. Det er det ingen tvil om. Men rettferdighet er dessverre ikke utgangspunktet for barnevernet, det er nemlig noen som har fortalt dem en historie. Skulle saksbehandleren hevde at barnevernet i utgangspunktet er objektiv, er dette bare tull. Det er rett og slett ikke mulig. Alle lar seg mer eller mindre ”farge” av det negative man hører om andre mennesker. Mitt råd til dere som skulle komme i kontakt med barnevernet, er derfor følgende; Ikke si noe som helst før du har snakket med advokat. Alt du sier kommer til å bli brukt mot deg, og vinklet til fordel for den historien som er fortalt. I etterpåklokskapens navn, har min erfaring bekreftet det mange påstår. Barnevernet har utviklet seg til et ”maktapparat” som ikke bryr seg om familiens rettsikkerhet. Uansett hvor fornuftig det du sier virker for deg, vil barnevernet alltid skjule seg bak taushetsplikten, og hevde at de tenker på barna.

Anonyme meldinger er det umulig å forsvare seg mot. Man vet ikke hvem kilden er, man vet ikke om barnevernet oppfatter personen som troverdig, eller hvor opplysningene kommer fra. Og desverre kan både økonomi og ditt gode humør blir ødelagt lenge før barnevernet forhåpentligvis konkluderer med at anklagene ikke stemmer med virkeligheten. Men dette synes ikke å affisere saksbehandlerne i barnevernet noe særlig. Man kan, heter det, "selvfølgelig ... ta feil eller treffe uriktige avgjørelser". Dette er en skremmende bagatellisering, men er dessverre uttrykk for noe man møter i det praktiske barnevern. Mine tanker går derfor også til de som ikke er i stand til å fortelle sin historie, selvmordsraten hos dem det gjelder er svært høy. Andre er kanskje inne på en eller annen psykiatrisk institusjon, eller neddopet på medisin. Disse menneskene har vært utsatt for maktsyke saksbehandlere i barnevernet, som har missforstått sin oppgave. Når barnevernet foretar uriktige inngrep i privatlivet, er dette et overgrep ikke bare mot foreldre, men også mot barn. Det er derfor med vantro jeg registrerer at barnevernet alltid rettferdiggjør sine feil med følgende kommentar; "vi handlet ut fra det vi mente var til barnets beste”. Fremskrittspartiet og barneombudet deler mitt syn, og har i denne sammenheng foreslått å skille ”maktaparatet” fra hjelpeaparatet, men skjer det noe av den grunn? Nei da, man vil bare ha mer penger til barnevernet. Det er derfor på høy tid at flere politiske partier engasjerer seg.

Mitt intrykk er at saksbehandlere i barnevernet undervurderer vanlige menneskers innlevelsesevne, og tror at rettferdig harme er forbeholdt barnevernet, men dette er vel egentlig uttrykk for manglende verdisyn og for en hardbarket faglig arroganse. Er du en av disse saksbehandlerne?. - Finn deg noe annet å gjøre!. Barnevernet trenger saksbehandlere som respekterer andre mennesker, og er oppriktig opptatt av barnas beste!

Jeg håper de saksbehandlerne dette gjelder ikke lar seg støte - Mine intensjoner er bare gode, ærlige og kjærlige. Og ansvaret for det min familie og andre har gjennomgått hittil hviler ikke på barnevernet alene.


Hilsen en far, anonym av hensyn til kone og fem barn.

God jul!

Det var mange kloke ord

Barnevernet er uten tvil en overgriper.
Lovtolkningene er veldig vide og ikke går de av veien for å bryte loven heller.

Det er på høy tid at man stikker hull på ballongen.
Barnevernet er noe helt annet enn det gir seg ut for å være.

Barnevernet er samtidens verste forsvarer av familiefientlige holdninger.

Ellers har du vert ønsket på dette forum en tid.


OBS: Her er plass hvor du kan reklamere for din barnevernsblogg her i forumet.

Stor honnør til tre-barns far fra Troms!

Det er trist at man må oppleve barnevernets herjinger på kroppen før man vet hvilket avskyelig maktapparat barnevernet er. Det er ingen som fatter hva barnevernet er, før de selv har opplevd overgrepene deres. Det er heller ingen som fatter hva de utsetter andre for når de melder sin "bekymring", ofte basert på hva de i sin egen lille verden har mistolket og overdrevet. Rene hevnmotiver kan også være motivasjon god nok. Mennesker med manglende selvrespekt søker å heve seg over andre ved å påpeke "mangler" ved deres barneoppdragelse. Barnevernet har blitt et verktøy for maktsyke mennesker, som ofte kan være en smule forstyrret. Men det bryr saksbehandlerne i barnevernet seg lite om. De tenker og vurderer og feller sin knusende dom over medmennesker. Hjelpetiltakene deres er krenkende og motbydelig kontroll og overvåking av frie mennesker. Rådene og veiledningen deres er kun personlig synsing.

Måtte det nye året bringe en forandring. Anklager fra et forstyrret menneske ødela dette året for meg.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Mye tyder på at så ikke vil skje i det nye året:

"Skal ta barna tidligere"
"Barnevernet har blitt instruert til å ta barn tidligere fra foreldrene enn det som har vært praksis." TV2 Nettavisen 17.12.05

Det er blitt et råere klima mot familiens rettigheter med den nye regjeringens ekstra 150 millioner til bv, ekstrem-feministiske statsråd, overgreps-ideologen Giske, skoleknuseren etc.

Jeg har en kommentar til det oppslaget. Min første tanke var at dette er jo forferdelig. Skal de komme inn ennå tidligere med de tullete og unødvendige tiltakene sine. Skal de ta barna mine med en gang det kommer inn en ny falsk melding? Kommer de til å fatte akuttvedtak når jeg ringer og avlyser "møte"?

Men så leser jeg at tanken er å hindre barna i å bo lenge sammen med foreldre som har en "alvorlig rusproblematikk". Nå vet jeg jo at beskyldningene om ulike problemer, gjerne alvorlige problemer i stil med den alvorlige bekymringen, flagrer om ørene når barnevernet skriver sine dokumenter. På den annen side, hva med de barna som blir født inn i narkohelvete? Jeg aner ikke hvor mange barn dette eventuelt dreier seg om, men i min tidligere uvitende og muligens naive tilstand, trodde jeg at det var dette barnevernet drev med...

Jeg tror at hadde barnevernet konsentrert seg om alvorlige, og da mener jeg alvorlige, tilfeller av mishandling og neglekt, så ville vi andre kunnet leve livene våre i trygghet.

Jeg leste et sted at definisjonen på alvorlige adferdsvansker var vagabonderi og prostitusjon. Selv har jeg ikke vært i nærheten av disse adferdsformene, men i bekymringsmeldingen ble det likevel fremhevet hvor alvorlig bekymringen var. (Det synes å ha gått inflasjon i begrepet "alvorlig"). Poenget mitt er at hadde barnevernet konsentrert seg om alvorlige tilfeller av adferdsvansker og neglekt så ville de for det første hatt tilstrekkelig med ressurser og de barna, som virkelig kunne trengt å bytte miljø, ville fått hjelp til å komme ut av et livsfarlig miljø.

Dessverre, så blir det resultatet av den nye satsningen at barnevernet kommer til å fjerne barna fra alle som har rusproblematikk eller psykiske problemer. Med den vide definisjonen for rusproblemer og psykiske problemer, som brukes av barnevernet er, over 90 % av Norges befolkning i målgruppen, vil jeg anta.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

*
"Vagabonderi" oppfatter de fleste som å flakke ubestemt omkring, uten bosted, sove ute eller på høyloft hvor man sniker seg inn, leve "på landeveien".

Men hos barnevernet er "vagabonderi" det å flytte mye. Det har i mange år vært regnet som en betydelig "belastningsfaktor", som de mener fører til dårligere og dårligere omsorgsevne for hver gang man flytter.

Også vanlig pendling faller inn under begrepet "vagabonderi".

Man kan selv tenke seg:

Det å flytte for å skaffe seg nytt arbeid, er "vagabonderi".

I en sak ble det anført mot en mor at hun blant annet hadde flyttet fra en leilighet i kjelleretasje til en noen etasjer lenger opp, hvor det var mere sol og varme.

Den saken i Danmark som fikk Annelise Rasmussen til å starte Borgerdebat.dk til støtte særlig for barnevernsofre, dreiet seg om en familie som var blitt husløse i en orkan. Da ville barnevernet ta barna, under henvisning til at de var bostedsløse - foreldrene skulle henvises til å bo på vandrerhjem, som vagabonder, og det var naturligvis utelukket at de skulle få lov til å ha sine barn der.

Har man for dårlig råd og må finne seg et billigere bosted, er det "vagabonderi".

Å bryte med sin samboer, og så senere flytte sammen med en ny, er "vagabonderi".

Å få leie seg inn hos venner eller dele leilighet med dem en stund i en vanskelig situasjon, er "vagabonderi".

Og ikke minst: Barnevernet går beinhardt på med trusler, utmatting, plaging. I håpet om at det bare er en særlig gæern saksbehandler ved det lokale barnevernskontor som er slik, flytter en god del foreldre til en annen kommune for å få en bedre tilværelse for sine barn og seg selv. Barnevernet oppsporer en og det nye barnevernskontoret fortsetter. Ny flytting. I ganske mange saker skyldes gjentatte flyttinger nettopp at foreldrene er gode foreldre som vil beskytte sine barn mot å oppleve barnevernets inngripen og tvang. Det klassifiseres naturligvis som "vagabonderi". Den alvorligste "omsorgssvikten" er den som består i ikke å ville gi sine barn i barnevernets klør.
*

Vagabonderi er på vanlig norsk det samme som "løsgjengeri". Det er bekymringsfullt når lovgivers intensjon om å beskytte barn mot vagabonderi, av den enkelte saksbehandler i barnevernet blir tolket dithen at utstrakt flytting faller inn under definisjonen.

Det kan synes som om dette er tilfellet. Formålet med lovene var å beskytte barn mot alvorlig omsorgssvikt men fordi barnevernerne tolker lovene slik de selv lyster så brukes lovene til å gripe inn i familier det aldri var lovgivernes intensjon at loven skulle brukes mot.

På barnevernkontorene blir lovens maksimumsgrense på tre måneder for undersøkelsessak tolket til at de SKAL bruke tre måneder pluss 1 uke. Uken skal ifølge lovgivernes intensjon brukes til å vurdere hvorvidt det i det hele tatt skal iverksettes undersøkelse. Denne uken blir isteden automatisk lagt til undersøkelsesperioden, og undersøkelser blir iverksatt i så godt som alle meldte tilfeller. Dette var jo aldri intensjonen til lovgiverne. Hadde barnevernerne i mitt tilfelle brukt den ene uken de hadde til rådighet til en grundig vurdering av hvorvidt saken fortjente å bli undersøkt, så hadde de konkludert med at det ikke ble iverksatt undersøkelse. Allerede ved første hjemmebesøk konstaterte de at de grove beskyldningene ikke stemte. Dette har de selv sagt. Istedenfor å berolige meg med å si med det samme at vi ser at meldingen ikke medfører riktighet, fikk jeg signaler om opptrapping. Dette knuste meg - ikke selve meldingen, men det at de likevel eskalerte når de kunne se med egne øyne at det som stod der ikke stemte med virkeligheten. Deretter ble min fortvilelse på at de ikke ville avslutte saken umiddelbart, tatt til inntekt for at jeg var i en så elendig situasjon at her måtte det gripes inn fra det offentlige, selv om det var selve tanken på offentlig inngripen som gjorde meg fortvilet!

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

"Barnevernet" er ute etter kontroll og innsyn. De leter etter alle mulige tåpelige undskyldninger for å trenge seg inn.

_________________
"Dem som aldri har gjort en feil har aldri prøvd noe nytt." (Einstein)
Fyrifora er stadig pappa i nye situasjoner.
Fariseiske "barnevernere" har glemt sine feil.

Hvorfor gjør de sånt når de samtidig påstår at de har knappe ressurser? Var det lite å gjøre for dem i mitt "distrikt"? En ungjente med kvisete hud stemplet meg som hjelpetrengende etter at hun hadde fått fullt innsyn i mitt privatliv. Jeg gikk rundt og var fortvilet og raste ned i vekt. Endatil fortalte de meg at de forstod at det var "ubehagelig" men likevel gjorde de det de gjorde. Alt for å snuse i hva jeg tenkte og følte mens jeg fortvilet tryglet dem om å la meg være i fred. En venn av meg sa: Du kan ikke be de som torturerer deg om å holde opp. Likevel gjorde jeg akkurat det. Det hjalp selvfølgelig ikke. Jo mer man trygler om å få slippe jo mer øker de trykket. Jeg lurer på hvordan det ser ut inne i hodet på disse menneskene. Koser de seg i julen etter å ha forfulgt aleneforeldre gjennom hele året? Nå må folk våkne opp og slutte å samarbeide med disse offentlige torturistene.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

De misbruker fullmaktene sine på det groveste.

"Tortur" er et veldig presist begrep om det å stille i tvil foreldres duglighet og rett til egne barn. Dette mens de gjør de groveste overtramp i privatlivets fred.

Det er jo skremmende hvordan man kan ramme mennesker man har noe uoppgjort med ved å bruke barnevernet.
Det er ikke få meldinger til barnevernet som bygger på hevngjerrighet. Og det er ikke få saker som jeg har kommet borti som hadde en slik begynnelse: en nabo, en tidligere kjæreste osv. som føler de har noe å hevne og som melder sin "bekymring". Og barnevernerne elsker det: De kan meske seg med dritt og møkk om folk, og det liker de. Sannhetsgehalten interesserer dem ikke, og de vet at nemnda (og retten) heller ikke avkrever beviser.

Min familie ble utsatt for en melder. Det var min eks-mann - da vi lå i separasjons- og skiftekonflikt. Det var ingen i barnevernet som satte spørsmålstegn ved melderens agenda. Tvertimot behandlet de ham med aller største respekt, og holdt ham fortløpende informert. Mens bekymringsmeldingene ble tilbakeholdt for meg, var han fullt informert om sakens utvikling. Det var derfor HAN som informerte meg om hvem de involverte var (f.eks. at Vigdis Bunkholdt var rådgiver for det aktuelle kontoret), og at det ble fremmet sak om omsorgsovertakelse. Videre var det HAN som kunne informere om hvilken dato saken skulle behandles i fylkesnemnda for sosiale saker.
Det var HAN som vitnet for barnevernet, og han har fulgt saken som deres vitne mot meg gjennom disse årene.

En av hans påstander var at Kristoffer da han bodde sammen med oss hadde nevrologiske utfall som en følge av fysisk understimulering. Man kunne jo tenke seg at nemndsmedlemmene spurte ham (min eks') om hvorfor han ikke hadde sørget for å stimulere gutten (de bodde jo sammen i årevis). Et annet spørsmål kunne kanskje være om han hadde henvist Kristoffer til nevrolog eller annen legeutredning (min eks' er lege) for de påståtte nevrologiske utfallene.
Men ingen spurte. Og derfor ble ikke hans løgner avslørt i tide.

Jeg føler ganske sterkt at ingen VILLE ha frem sannheten. Man ØNSKET IKKE å se saken i sitt rette lys. Hvorfor?

*

Videre er jo saken vår et grelt eksempel på massive brudd på taushetsplikten. Men det er en annen skål.

I en av våre saker arbeidet jeg hardt for å stoppe en lærerinne som mobbet vår eldste gutt.

I tillegg til å ha vert mobbeoffer selv i skolen, har jeg en bror - foreldrene mine sa at de stod hjelpeløse og så på at den utadvendte gutten ble ødelagt.

- Da skal ikke skje oss! var mitt argument. Så gikk jeg til angrep, med klager og brev i fleng. Det var selvsagt som å stange hodet i en vegg. Jeg gav bekjed om at før jeg var ferdig med dem ville de se på meg som en psykopat.

Uten å si noe til oss bestemte skolen seg for å omrokkere på lærerne.

Da hevnet læreren til eldstegutten seg med barnevernsmeldinger. Helt uten å gå om ledelsen på skolen.

Jeg gikk da til rektor og bad henne ordne opp. Hun var imidlertid ikke interessert. Da tente jeg og banket i bordet så damas hake falt ned på magen.

Rektor hevnet seg øyeblikkelig med å meldte alle de tre barna vi hadde på den skolen, til barnevernet. Et og et halt døgn etter fikk vi kopi barnevernsmeldingen i posten. Haken var bare at lærerne kun hadde hatt godt å si om de to yngste...

Vel, vi fikk proff Kirsten Rasmussen på besøk - spesialist på assosiale personligheter og ekspert på diagnosering. Hun fattet problemstillingene med det samme.

Psyk. Bente Jansen forsøkte senere å svekke rapporten til Kirsten Rasmussen. Dette ved å grundig intervjue bl.a heksa som mobbet vår eldste gutt. Både den lærerinnen og etterforskningslederen i politiet kom med regelrette fantasihistorier. Saken mot politimannen er til behandling i SEFO's etterfølgere - uten at det gir grunn til forhåpninger - selv om det finnes hvor mange vittner som helst på at røverhistorien han serverte ikke har noen sammenhang med virklighetens verden. Læreren har jeg ikke fått tid til å ta enda...

Muligens tester jeg en smal sak med sikte på mulig menneskerettighetsdom mot kommunen... Er veldig fristet til å teste dette...

Jeg tror kanskje sånne innlegg som særlig disse, som tar for seg helt konkret hvem som gjør hva, er spesielt nyttige. De som får sine handlinger og holdninger presentert, misliker det sikkert, men hvis bare mange nok går ut på denne konkrete måten, vil det hjelpe oss til å få flyttet godtfolks oppfatning av barnevernssaker vekk fra det evindelige tåkete, udokumenterte, ukonkrete (sånt som "det skal veldig mye til", og "barnets beste"), og få tyngdepunktet der hvor det skal være: hvem sa og gjorde nøyaktig hva og når, hva skjedde så videre og hva ble resultatet. Vi bør etter hvert få frem hvem som lukker øynene i rettslig sammenheng også – altså rettsapparatets manglende holdning; de gjøkene bør ikke evig få slippe fra sitt ansvar ved å tvinge familiene til hele tiden å slåss med barnevernet på egen hånd, uten rettsapparatets hjelp.

Det konkrete er bra.

Marianne (så vidt tilbake og kikker på forumet etter en ukes fravær)

Hei, alle sammen.

Tro det eller ei.. Vår sak er fortsatt ikke avsluttet. Og dette på tross av at barnevernet har sagt at de mest sannsynlig vil henlegge saken. De sier nå at barnevernet ikke ønsker å henlegge saker ”for fort”. Dette på tross av at de allerede har hatt hjemmebesøk, og fått positive tilbakemeldinger fra lege og skole.

Barna har lite fravær (1-2 dager), de har hele og rene klær, god oppførsel, de gjør lekser osv. Barna er med på fritidsaktiviteter, og alt er greit hjemme hos oss. Barnevernet vet også at jeg har hatt samme arbeidsgiver i nesten 10 år, og at vi siden meldingen kom har vært totalt avholdende til alkohol. Hvordan kan vi da være alkoholikere, og trenge avrusing, som fremstilt i den ”anonyme” meldingen?

Jeg skjønner heller ikke at barnevernet gidder å klage over resursmangel, og samtidig trekke ut saker som er opplagt sjikane, fra en eller annen som vil lage kvalme..

Man skulle vel kunne forvente at barnevernet ”analyserer” innholdet i meldingene de får inn, og gjør seg opp en mening om hvor vidt det er mulig at det er slik som fremstilt. Hadde de gjort dette, ville saken for lengst vært avsluttet.

Jeg har vært sykemeldt siden meldingen kom (tidlig i november), og har brukt mye tid på å sette meg inn i diverse lover og forskrifter. (barneloven, barnevernsloven, forvaltningsloven, arkivloven, forskrifter, rundskriv fra Barne- og familiedepartementet osv.) Og hvis fremgangsmåten i vår sak er vanlig saksgang i barnevernet, da er det virkelig på tide med en debatt om kunnskapsnivå og utdannelse for barnevernsansatte.

Barnevernet har i vår sak ikke svart på noen av våre spørsmål vedr den anonyme kilden. De har heller ikke svart på direkte spørsmål om hvordan de vurderer innholdet i meldingen.

Den andre av foreldrene (våre tidligere samboere) er ikke part i saken før det eventuelt er snakk om omsorgsovertakelse, eller at et hjelpetiltak direkte berører samværet. Men barnevernet utrykte at de ikke hadde bestemt om våre tidligere samboere skulle informeres, eller om de skulle sende saken til barnevernet der min tidligere samboer bor.
Dette har de ikke anledning til, og dette burde de vite.. (rundskriv vedr hvem som er part i barnevernssaker)

Saksbehandlingen skal i saker som dette utføres på følgende måte; Når man får en melding innkalles partene og melder til samtale for å snakke om innholdet i meldingen. Når dette er gjort vurderer barnevernet om det er grunnlag for å gå videre med saken. Vi har ikke fått noe dokumentasjon eller redegjørelse for samtale med melder

Anonyme kilder skal oppgis hvis partene krever dette. Partenes behov for innsyn veier tyngre enn melders behov for anonymitet. Personarkivloven gir ikke anledning til å holde tilbake informasjon fra partene i en sak. (dette er også nedfelt i forvaltningsloven)
Men vi får altså ikke oppgitt kilden..

Hvordan kan man samarbeide med noen som ikke er villig til å svare på noe som helst. Jeg tror ikke barnevernet forstår at det er de selv som er problemet..


Godt nytt år!