Dette var fra barnevernerne selv, altså de med barnevernpedagogisk utdannelse. Barnevernpsykologen mente at min store "frustrasjon" over å ha kontakt med barnevernet måtte skyldes at jeg hadde større problemer, av mer kronisk mellommenneskelig art, som burde utredes nærmere av psykolog godkjent av barnevernet (min understrekning). Mine forsøk på å forklare at meldingen var ren sjikane fremsatt av en forstyrret person, ble ikke vektlagt. Man kan lure på hvorfor det var så viktig at psykologen måtte være godkjent av barnevernet. Det nærliggende svaret er at de kun var interessert i å få bekreftet sine fordommer, dvs, sin forhåndsdom over meg. Målet synes å være flest mulig barn på hjelpetiltak, for da trygger de sine egne arbeidsplasser. Dessuten muliggjør de senere tvangsfjerning ved å skaffe seg informasjon de ellers ikke ville fått tilgang til.

I de tilfellene de ikke finner noe galt med barnets situasjon, så prøver de visstnok å finne noe galt med moren. Kynismen som ligger bak denne tankegangen, synes jeg er ytterst skremmende. Jeg vil på det sterkeste advare foreldre mot å la seg utrede eller behandle av barneverngodkjente psykologer. Kvakksalvere er et mildt uttrykk. Skurker, passer bedre. De som avgir ondsinnete utredninger, som er rene bestillingsverk fra barneverntjenesten, burde fått lisensen sin inndratt. Dertil burde de fått sparken fra sine offentlige stillinger.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Men hvem vil nå egentlig ha den mafiaen hengende over seg i det hele tatt? Og kanskje spesielt ETTER at de har løyet og narret og til sist ranet til seg det kjæreste man har?

Selvsagt INGEN, men det viser bare så alt for tydelig at de ikke en gang følger opp hva loven pålegger dem! Har ikke sagt og mener ikke at de skal følge opp. Min beveggrunn var å sette søkelyset på en paragraf som tydelig viser at de ikke en gang er i stand til å følge selv de enkleste lover.
En annen lov de også bryter titt og ofte er tiden en undersøkelse er LOVBESTEMT at den skal ta. Flere her forteller om saker som undersøkes i månedsvis uten at familien får fred. En skriver at det nå går på 9.!!! måned og fremdeles "undersøker" de! Ikke rart at vi blir "dårlige" foreldre da!

Barnevernloven liger på www.barnevern.info Under lover dem må følge og der kommer flere etter hvert. Bare jeg får igjen min egen pc. fortiden låner jeg en laptop

_________________
jan thore

Hvis det er noen som trenger mer lesestoff, så har jeg noen dokumenter:

Rundskriv Q-24 fra Barne- og familiedepartementet
Studieplan_Barnevern_BVP0506.pdf
Stortingsmelding29-Familien.pdf
Rettferdighet-Som-Begrep.pdf
Nettverksarbeid-I-Barnevern.pdf
I et helhetlig barnevern i Oslo.pdf
Forvaltningen-Politisk-Ledelse.pdf
Det-Mangfoldige-Barnevern.pdf
Den fordomsfulle etikeren.pdf
Barnevern-Medmenneske.pdf
Barnevern-holdninger-politikere.pdf
Barnevernet-Vold.pdf
Samværsrett-Samlivsbrudd.pdf
Rapport_fase_1_NETTVERK_Barnevern.pdf
Kollektive Overgrep.pdf
Fylkesnemndene_Delinnstilling_I.pdf
Barneombudet-funksjon.pdf

(noen av disse dokumentene er hovedfagsoppgaver, fra universitetet i Oslo)

Send meg en PM med epost adresse, så kan jeg sende dokumentene.

Trenger vi forskning ”om barnets beste”? Trenger vi mer forskning om barnets beste for å bli klokere, eller trenger vi bare bedre forskning?


Barnets beste – forskningsmessige utfordringer.

Førsteamanuensis dr juris Trude Haugli, Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø

1. Innledning

Jeg skal altså ikke snakke om forskningsprosjekt som er gjennomført, men om noen forskningsmessige utfordringer – slik jeg ser det som jurist og barnerettsforsker. Vil starte med et lite dikt av Annie Riis

Da vi lette.
Da vi lette etter hunden
fant vi den ikke
verken ute eller inne.
Da vi lette etter lykken
fant vi hunden
under trappen.

Det er et ordtak som heter at ”Den som leter, han finner”, men det er ikke alltid vi finner det vi leter etter. Og noen ganger er det kanskje nettopp det å finne ut hva vi leter etter, eller bør lete etter, som er selve problemet.


Et av barnerettens viktigste grunnprinsipper er at det først og fremst skal tas hensyn til hva som er best for barnet, eller gavner barnet best, når det treffes avgjørelser om barn. Dette er nedfelt som et grunnleggende prinsipp i FNs barnekonvensjon artikkel 3.

Her i Norge, er prinsippet bare nedfelt i barneloven og barnevernloven og adopsjonsloven. Men vi må vel kunne si at det er et uttalt velferdspolitisk mål å ivareta hensynet til barnets beste i alle sammenhenger hvor barns interesser er berørt.

Barnets beste er et begrep som gjennomsyrer barneforskningen som helhet, og i særdeleshet barneretten som forskningsfelt, både nasjonalt og internasjonalt. Det sier seg selv at et prinsipp som skal gjelder for alle barn over hele verden, i alle mulige sammenhenger, neppe kan ha noe særlig entydig innhold. Slik jeg ser det, dreier spørsmålet om hva som er best for barn seg om verdispørsmål av allmennmenneskelig karakter, som på ulike måter omdannes til et politisk, faglig eller juridisk spørsmål, og ikles en felles språkdrakt, men likevel med et ulikt meningsinnhold.

Konferansens tittel er Det mangfoldige barnevernet, det samme kan man si om barnet beste – det mangfoldige barnets beste. Barnets beste er et begrep i bestemt form entall. I sin natur spør det etter en individuell vurdering av et konkret barn. På gruppenivå der forskerne gjerne befinner seg, blir dette straks mer problematisk.

Kan vi finne svar på hva som er best for barnet hvis vi bare er gode nok som forskere? Hva som er best for flertallet barn, for bestemte barnegrupper, for det individuelle barn? Kan vi noen gang få fram eksakt viten om hva som er bra for barn, generell viten og viten som er av en så vidt lovmessig karakter at det er mulig å slutte fra det generelle til enkeltsaker? Jeg tror ikke det, jeg håper ikke det.

Også i forskningsprosjekt vil de konklusjonene vi trekker være basert på verdier, og de vil befinne seg på gruppenivå. Forskerne må synliggjøre og praktikerne må se i øynene at barnevern dreier seg om viktige og vanskelige verdivalg, som krever mot, og som medfører stort ansvar for aktørene. Det er nok i erkjennelse av dette at våre lovgivning har lagt så stor vekt på å gjøre prosessen så betryggende som mulig.

Barnets beste er altså en underlig størrelse og det lar seg bare til en viss grad analyseres på generelt grunnlag. Hvis man skal få tak i noe av substans, må man i hvert fall definere hvilken kontekst man befinner seg innenfor. Men selv om vi avgrenser oss til barnevernet, og til det norske barnevernet, og kanskje til de rettslige aspektene ved barnevernet, vil vi se at uttrykket brukes med varierende meningsinnhold og vanskelig lar seg definere. Barnevernsforskningen er imidlertid ikke bare juss, mange faggrupper deltar, og hver med sine til dels innbyrdes varierende forståelser av barnets beste. La oss si at en forsker spør om etablering av fylkesnemndene er til barnets beste. Forskeren vil ha sin forståelse av barnets beste, de som spørres vil kanskje legge noe helt annet i begrepet, og leseren har kanskje igjen sin forståelse av begrepet.

En tydelig forskningsmessig utfordring blinker mot oss – hvordan skal vi på tvers av faggrensene kunne kommunisere, hvordan skal vi forstå hverandres forskning, når vi bruker de samme ordene, men mener forskjellige ting??

La oss holde barnets beste i fokus:

hvordan skal loven tolkes, forstås, hvordan blir den praktisert av våre besluttende organer, hvordan ser det juridiske barnets beste prisnippet ut på et gitt område - dette er typisk arbeide for en rettsforsker

hvordan virker loven i samfunnet, hva er konsekvensene av de beslutninger for eksempel domstolene treffer, med intensjon å være til barnets beste, her kommer sosiologien inn med sine metoder,

hvordan harmonerer lovgivers og domstolenes kunnskapsfundament, verdigrunnlag med det man innenfor psykologien tror og vet om hva som fremmer barns utvikling og hva som er skadelig, hvilke teorier eller retninger innen psykologien er det som er fremherskende i våre domstoler og hvorfor, her kan kanskje både psykologene og juristene bidra.

og siste, men kanskje viktigst – trenger vi forskning om det normative, om hva som bør være, ikke bare hva som er. Det lar seg vanskelig gjøre å trekke logiske slutninger fra er til bør. Normative standpunkt kan bygge på faglige argumenter, på verdisyn, ideologier, fordommer, uvitenhet eller totalt usaklige argumenter. Det normative kan utforskes ved at man spør, man går ut og kartlegger ulike gruppers oppfatninger om hva som er bra for barn, eller man kan nærme seg det teorietisk, i jussen for eksempel ved å gå veien om grunnrettigheter.

Det må det skje en vekselvirkning, vi må prøve å forstå hverandres premisser, og bruke hverandres resultater på edruelig vis, hvis vi skal klare å lage et mer fullverdig bilde enn vi gjør i dag. Det kan lett komme galt av sted hvis rettighetsforskere, forskeren som intenderer å utrede barns rettsstilling, ikke har grunnleggende kunnskaper om rettigheter og det nyanserte normbildet man må forholde seg til. Når sosiologer evaluerer lovgivningen, uten juridiske kunnskaper, mangler tolkningsbiten. Man vurderer en lovgivning som man kanskje feiltolker, og dermed kan resultatene lide av svakheter, eller påstås å lide av svakheter, som gjør at i hver fall jurister flest viser liten interesse for resultatene. Det er ikke særlig bedre med rettsforskere som opererer med skrivebordsforutsetninger om lovgivningens virkninger, fordi vi ikke behersker de metoder som skal til for å foreta faktiske undersøkelser, og fordi vi ikke er gode nok til å orientere oss innefor andre samfunnsvitenskapelige prosjekter.

Det ligger store forskningsmessige utfordringer i å formidle forskningsresultatene på en måte som når fram til viktige adressater. Fortsatt er tverrfaglighet et nøkkelord. Som jurist vet jeg at juristene i barnevernet leser juridiske tidsskrifter og bøker. De leser lite sosialfaglig eller psykologisk litteratur. Det er i hvert fall min uerbødige påstand. Da opplever jeg at det er min forpliktelse som rettsforsker å forsøke å integrere forskningsresultater fra andre fag, i de barnerettslige arbeidene mine, selv om det kan være vanskelig å orienter seg godt nok. Og likedan bør forskere i andre fag forsøke å formidle noe av rettsforskernes resultater til sine fagfeller, i og utenfor forskningsverdenen.

Det er f eks noe jeg som jurist ikke skjønner, som jeg vil illustrere med fare for en viss overforenkling:
Jeg har lest at et stort flertall barnevernsarbeidere mener at fylkesnemnda treffer juridisk gode beslutninger, mens samtidig mener mange av de samme at beslutningene ikke er til barnets beste. Da er det noe som skurrer i mitt juristhode. Lovens krav er at beslutningen skal være til barnets beste. Dersom en beslutning ikke er til barnets beste, oppfylles ikke lovens krav, og man kan dermed heller ikke si at det foreligger en juridisk god beslutning. En juridisk god beslutning, må altså være en beslutning hvor det har vært lagt avgjørende vekt på hensynet til barnet beste. En forklaring kan være at beslutningene tilfredsstiller det man i rettslig sammenheng forstår med barnets beste, men at barnevernsarbeiderne har en annen verdioppfatning, en annen forståelse av begrepet. Den juridiske barnets bestevurdering er ikke en fri vurdering, men en vurdering som må foretas innenfor lovens rammer, innenfor de øvrige kriteriene loven stiller opp for inngrep i familien.
En annen mulig forklaring er at noen vil definerer en juridisk god beslutning dit hen at det har vært en god prosess, at saksbehandlingsreglene er fulgt. Men dette blir for snevert etter min vurdering. Realitetene er tross alt det viktigste, også for jurister.

Hva betyr barnets beste innenfor en barnevernfaglige behovsvurdering, til forskjell fra den barnets beste vurderingen som foretas av fylkesnemnda og domstolene – den rettslige barnets beste vurderingen - og til forskjell fra den psykologfaglige barnets beste vurderingen som sakkyndige foretar? Finnes det et spesifikt barnevernfaglig barnets beste-prinsipp?
Det er vel heller ikke innen barneverntjenesten enighet om hva som er et faglig godt barnevern, til det beste for barn, hva som er idealene, hvordan barns behov skal defineres. Men hvis opplevelsen for mange er den at fylkesnemnda ikke ivaretar barns behov, hvilket idealer er det dette måles opp i mot?

Vi får på bordet undersøkelser som viser at mange barnevernarbeidere mener at terskelen for å gripe inn med tvungen omsorgsovertakelse er for høy, samtidig får kommunene medhold i nesten samtlige saker som fremmes for nemnda. Hvordan kan saksbehandlerne i barnevernet vite noe om hvor terskelen ligger, og dermed mene noe om at en ligger for høyt, dersom det bare er de alvorligste sakene som legges fram for nemnda? Lovens kriterier for å gripe inn er skjønnsmessige, og det er gjennom praksis terskelen for inngrep vil utkrystallisere seg.

Barnets beste kan tilsynelatende karakteriseres som et åpent begrep. Dette kan både ha sine fordeler og ulemper. Styrken ligger i at det er stort rom for individuelle vurderinger. Svakheten ligger i at det oppstår en manglende forutsigbarhet og likebehandling, og dermed en svekkelse av rettssikkerhetsidealer som ellers anses som verdifulle.
Spørsmålet er likevel om barnets beste er en åpen avveiningsnorm, et åpent uttykk og umulig å definere? Skjer det i praksis en helhetsbedømmelse av det individuelle barnets situasjon, slik at hele virkeligheten vil være rettslig relevant. Eller er det slik at rettsreglene og rettspraksis har skilt ut spesielle typer faktum som rettslig relevant? At det åpne skjønnet i praksis standardiseres og lukkes?

4. De underliggende verdier, få fram i lyset.

En forskningsmessig utfordring når det gjelder begrepet barnets beste, er å få fram de underliggende verdier.

Det er viktig at forskerne avslører og synliggjøre alle de kolliderende interessene som kan skjules bak begrepet barnets beste. Alle mulige oppfatninger om hva som er bra for barn, kan skjules bak en generell henvisning til barnets beste. Hensikten med å synliggjøre verdiene, er at det vil kunne åpen for dypere refleksjon og mer åpenhet. Ved å henvise til at en avgjørelse er truffet i samsvar med prinsippet om barnets beste, gis avgjørelsen en legitimitet, en legitimitet som det kanskje faktisk ikke alltid er grunnlag for.

Et lite utforsket spørsmål er hvilke verdier, holdninger har våre ansatt i barneverntjenesten, hva bygger de på, i sin vurdering av hva som er bra for barn? Hva med våre sakkyndige, hva med dommerne? Når og hvordan skjer verdidannelsen og hvordan og hvorfor endres verdioppfatningene over tid? Hvem og hva er viktige påvirkningskilder? Ligger det f eks verdier innebygget i utdannelsene våre, holdninger, fordommer som ikke kommer åpent fram. Hva påvirker barnevernet og domstolene, eller hvilken vei skjer påvirkningen, kommer endringer først i folkedypet, i litteraturen, i politiske debatter, i andre land, eller skjer det en vekselvirkning? Jeg skulle altså gjerne vite mer om selve djupstrukturen.

5. Verdioppfatninger om barnets beste har også noe med normalitet og avvik å gjøre.

En utfordring er å få til en enda bedre integrering av forskning om barn med særlige problemer og barn i sin alminnelighet. En prosess som kan gi bedre kunnskap om variasjoner og likheter mellom ulike grupper med barn. Vi kan fokusere på normalitet og avvik. Hva er det som representerer det normale, hva er så sterkt avvik at samfunnet må reagere med særtiltak? Hvis vi sammenligne lovverk som gjelder for barn generelt med barnevernloven. Ser store forskjeller, ikke alltid like vel begrunnet. For eksempel når det gjelder samværsreguleringer er det tydelige forskjeller, utover hva som kan begrunnes rasjonelt. Dette må ha noe med verdioppfatninger eller fordommer å gjøre.
Hva hvis vi overskrider sektorgrensene og for eksempel spør hvordan barnets beste skal forstås for barn med funksjonshemminger? Barnevernloven gir anvisning på at man skal søke å oppnå stabilitet, kontinuitet for barnevernets barn. Hvorfor har vi ikke en tilsvarende regel for barn med funksjonshemninger? Hvorfor må disse barna, som kanskje er ekstra sårbare for endringer, i barnebolig, avlastningsinstitusjon, forholde seg til turnusordninger, en rekke ansatte og vikarer. Hvor blir det av disse barnas beste? Hvorfor finner vi ikke en barnets beste paragraf i sosialtjenesteloven, lov om kommunehelsetjenesten og grunnskoleloven? Er det andre interesser som går foran? Hvilke? Noe å ta tak i for forskerne.

Når barnevernet og fylkesnemnda og retten refererer til 'barnets beste', så er det ikke etter nøye vurdering av det enkelte barns beste, men referanse til en juridisk standard.

Det er egentlig viktig å være klar over.

Hei, alle sammen.

Det er muligheter for chat på msn-gruppen jeg har opprettet..

Er det noen som kunne tenke seg en samtale (Chat) om barnevernet søndag kl 20.00 ?? Kunne kanskje vært greit med slike samtaler noen ganger, kunne anonsere dem, og la de som har mest "peiling" svare andre på spørsmål. Vet ikke, var bare en tanke??

http://groups.msn.com/Barnevernet

Chat er den nye generasjons medie nr 1.

Forsøkte legge inn chat på dette forumet i begynnelsen. Samme system som på BloggXplotion. Det fungerte ikke. Forumet hadde problem med script? Kunne lagt det inn i en frame, men det blir ikke helt bra.

Idéen din er god. Så det er bare å slutte seg til.

God ide jeg skal prøve å få det til

_________________
jan thore

Jeg har i dag snakket med en av våre saksbehandlere. Jeg spurte om det hadde vært en samtale med kilden etter at barnevernet opprettet sak. Dette bekreftes, men selvfølgelig var de heller ikke denne gangen villig til å utlevere dokumentasjon helt uten videre. Defor har jeg skrevet dette brevet. Kanskje det er noen andre som kan bruke noe av informasjonen.. Derfor legger jeg det ut her. (har med lover og regler å gjøre, så..)


****

Ola Norman
Barnevernsveien 99
9999 Barnevernsofferstaden


Min kommune
v/ Barnevernstjenesten


For å ivareta våre interesser, krever vi utlevert all dokumentasjon som foreligger i saken.

I forbindelse med den pågående barnevernssaken har jeg i dag spurt saksbehandler om man har hatt samtale med den anonyme kilden. Saksbehandler forteller at man har hatt en slik samtale, men ønsker ikke å utlevere den dokumentasjon som foreligger.

”Barnevernstjenestens saksbehandlere er offentlige tjenestemenn. Dere avgjør ikke selv hvordan dere skal drive barnevern. Det er det Stortinget som gjør. Det er derfor ikke opp til barnevernstjenesten å forstå loven på noen annen måte enn den som følger av loven selv, dens forarbeider, komitéinnstilling, stortingsmeldinger eller andre departementale skriv.”

Det er i denne sammenheng viktig å huske på at den klagebehandling som pågår hos fylkesmannen ikke direkte angår det innsyn partsoffentligheten alltid har i barnevernssaker.

Fylkesmannen skal avgjøre hvor vidt det konkrete forvaltningsvedtaket vedr kildens anonymitet skal omgjøres. Det er ikke dermed sagt at barnevernstjenesten kan holde tilbake annen dokumentasjon inntil dette skjer. Vi har som part i saken, rett til innsyn i alle saksdokumentene (unntatt interne notater i forbindelse med saksforberedelser). Dette gjelder også referat fra samtale med kilden. Men barnevernstjenesten kan selvfølgelig sensurere denne dokumentasjonen (stryke navnet) inntil fylkesmannens uttalelse foreligger.

Viser til rundskriv (Q-24) og saksbehandlingsregler gitt av Barne- og familiedepartementet.
Dersom barneverntjenesten har satt i gang en undersøkelsessak etter § 4-3 vil det som regel være en viss mulighet for at saken vil bli tatt opp til avgjørelse av barneverntjenesten eller fylkesnemnda, og partenes rett til innsyn i saken vil derfor i alminnelighet foreligge på dette stadiet i saken. Reglene om partsoffentlighet inntrer når saken er kommet så langt at det er en viss mulighet for at det vil bli fattet et vedtak som kan komme til å berøre han/ henne. Er dette på det rene, må parten få rimelig tid til å sette seg inn i saken og få tid til å planlegge hvordan han best skal ivareta sine interesser i saken.

Dersom en part får kjennskap til at det foreligger dokumenter og opplysninger som han ikke får anledning til å se, kan usikkerhet med hensyn til hva slags opplysninger det gjelder, kunne gjøre større skade enn om parten ble gjort kjent med opplysningene. "Åpenhet danner grunnlag for trygghet og tillit til barnevernstjenesten.”

Fvl. § 17 annet ledd gjelder opplysninger som forvaltningen mottar om en part (eller den virksomhet han driver eller planlegger). Barneverntjenesten skal forelegge slike opplysninger for parten av eget tiltak, dvs. uavhengig av om parten ber om det.

Selv om enkelte typer dokumenter etter dette kan unntas fra partsoffentlighet, vil partene etter forvaltningsloven § 18 tredje ledd ha rett til å gjøre seg kjent med det som disse dokumentene inneholder av faktiske opplysninger, med mindre disse opplysningene er uten betydning for avgjørelsen eller når opplysningene finnes i et annet dokument som parten har adgang til. Parten har altså krav på å få alle faktiske opplysninger som gjengis i rapporten, f.eks. opplysninger om familiens arbeids- og inntektsforhold, forholdene i hjemmet; renhold, utstyr, helseopplysninger, rusmiddelmisbruk o.l.

Barnevernstjenesten har ikke imøtekommet våre henstillinger om informasjon i saken. Med dette mener jeg at dere ikke har svart på spørsmål vedr sakens status, og at dere ikke på eget initiativ har gitt informasjon om at det foreligger dokumentasjon fra samtale med kilden. Det har fremkommet at det er vanlig å ha en slik samtale. Men vi har selv vært nødt til å lese rundskriv og forskrifter som omhandler saksgangen i barnevernet, for å finne ut at vi har krav på hele, eller deler av rapporten fra samtale med kilden.

Det er bekymringsfullt at dere ikke er villig til å gi oss fortløpende informasjon og dokumentasjon i saken. Denne fremgangsmåten er i strid med departementets retningslinjer.


Vi krever derfor at dere oversender det som måtte finnes av dokumenter i saken snarest.


Barnevernsofferstaden, 6.januar 2005


Med hilsen


Ola Norman