Mona Lygre wrote:
(...) Derfor mener jeg at vi sjøl er skyld i at så mange andre folk må lide. Det gjelder for de som har vært før oss, og de som kommer etter oss. Fordi at de fleste av oss signerer "anonym" og ikke "Ola Nordmann". Så, de får bare ha det "ont". Denne kommentaren er adressert til 16-åringens far.
Jeg er enig i at "vi" har fått det barnevernet vi fortjener. Når vi ikke passer bedre på og verner om våre friheter, så tenderer myndigheter til å innskrenke disse. Og fortsatt ser ikke den jevne nordmann og -kvinne at vi er blitt et slave-folk under sosialdiktaturet og velferdsstaten.
Men når det gjelder det å stå frem i full identitet med sin sak, så er det ikke like enkelt for alle. Spesielt kan det være vanskelig hvis det innebærer å eksponere andre enn seg selv. For
16-åringens far er nettopp det tilfellet. Det er hans datter det handler om. Det er datteren som er beskrevet som suicidal og som sexovergreps- og voldsoffer. Dersom han står frem i eget navn, så har han også identifisert datteren sin. Har han rett til det uten hennes samtykke? Og: vil hun tillate det? Likevel har han ønsket å fortelle sannheten; de andre har jo sagt sitt.
Det er langt enklere (men ikke nødvendigvis lett) å fortelle om hvordan barnevernet gikk løs på en selv som forelder, om hvordan de krenket og ydmyket. Det krever mot å fortelle om "diagnosen" man fikk. Verre er det å stå frem med sitt mer og mindre voksne barns "diagnose". Det krever i hvertfall at man er blitt enige om det.
Slik jeg ser det er all avsløring av barnevernet ønsket - tross at omstendighetene gjør at man ikke (på gjeldende tidspunkt) kan annet enn å være "anonym".