Jeg havnet i alvorlig trøbbel på ungdomsskolen, jeg ble plassert i en annen klasse der det var en nedfelt mobbekultur. Da jeg prøvde å forsvare ofrene, endte jeg selv opp som yndlingsoffer.
Ingen, hverken klassekamerater eller lærere løftet en finger for å forsvare meg.
Jeg opplevde det etter hvert som så uutholdelig at jeg mistet interessen for skolearbeid og ble en systematisk skulker med et klart mål om å bli SÅ ille at de måtte gjøre noe.
Det tok sin tid, da hverken skulkinga, pillemisbruket ( som de visste om) eller sniffinga gjorde noe fra eller til. Det var først da jeg møtte dritings på skolen og kunngjorde at jeg hadde røyka hasj, det ble litt fart i sakene.

Allikevel ville de først og fremst ta meg ut av skolen, ved å tilby delvis arbeid (gratis) i stedet for undervisning. Jeg hadde ingen ønsker om dette, det ga meg hverken beskyttelse mot mobbingen, undervisningen som jeg egentlig ønsket eller mulighet til å forfølge den alternative karrieren - å bli narkoman.

Til slutt sendte de meg til et ungdomshjem i regi av nåværende "kirkens Bymisjon". Det førte til at jeg fullførte grunnskolen - i det minste på papiret.
Ellers var det en blandet fornøyelse. Jeg rømte flere ganger og det var jo alment kjent at vi jentene var til fri benyttelse. Slik fikk jeg også erfare hva seksuelle overgrep var for noe.
Det eneste positive var solidariteten jentene i mellom. Det er et av mine kjæreste minner.

Siden mine foreldre hadde gått med på at jeg bodde der og barnevernet bare hadde makt til fylte seksten år den gang, flyttet jeg -mot institusjonens ønske - hjem etter fullført grunnskole.

Jeg sluttet ikke å teste ut den alternative karrieren, som jeg hadde på si, før jeg var godt over tjue (mange vil påstå at jeg aldri har sluttet helt).

I midlertid blir jeg stadig mer sikker på at en av grunnene til at jeg ikke har endt i rennesteinen er at jeg holdt meg unna sosialen og uteseksjonene og alt som smakte av "hjelpeapparat". Jeg så tidlig hva det gjorde med folk og deres mentalitet og selvbilde.

Det røynet alvorlig på foreldrene mine og tilslutt røk ekteskapet - hovedsakelig på grunn av meg. Allikevel var det hos dem - særlig min mor-, og mange andre små og store hjelpere (utenfor "det sociala") jeg fikk innsikten og motet til å starte på livet som voksent menneske.

Det som plager meg fortsatt er at det var foreldrene mine som ble sittende med "skylden" for mine problemer. I mine øyne var de bare skyldige i å prøve å gjøre så godt de kunne - hva mer kan en forlange?

_________________
Don't hate the media, become the media!