I en rapport fra kommunerevisjonen i Oslo blir det avdekket at barnevernet ikke iverksetter såkalte nødvendige hjelpetiltak. Dette blir så fremstilt, som sedvanlig, som at barn i nød ikke får den hjelpen de trenger. Den unge byråden for velferd og sosiale tjenester, Sylvi Listhaug (Frp), sier at hun "tar sjokkrapporten om barnevernet svært alvorlig, og vil sette i gang kartlegging". Kan vi håpe at en byråd fra Fr.p. vil kartlegge den faktiske årsaken til at "nødvendige hjelpetiltak" ikke blir iverksatt? Det hadde ikke vært så dumt å spørre foreldrene, men det er bare de barnevernansatte som har blitt spurt.
Mange foreldre opplever innblandingen fra barnevernet som en katastrofe, og hjelpetiltak fra barnevernet er det siste de ønsker. Barnevernet lytter ikke til foreldrenes ønsker men forsøker å tvinge dem til å akseptere hjelpetiltak de verken behøver eller ønsker. Det kan derfor være på sin plass å bruke uttrykket "unødvendige hjelpetiltak". Det er barnevernerne som hevder hjelpetiltakene er nødvendige.
Media fremstiller det alltid som om hjelpetiltak er et gode for familiene uten å nevne hvilken desperat kamp mange familier kjemper for å unngå "å bli satt under tiltak". Jeg vil påstå at det iverksettes for mange undersøkelsessaker, ikke for få. Barnevernet har en uke på seg til å vurdere om undersøkelse skal iverksette, men ofte blir denne uken rutinemessig plusset på undersøkelsestiden, som er fastsatt til maksimalt tre måneder, istedenfor å bli brukt slik som forutsatt. Selve undersøkelsen er tre måneders helvete for de fleste familier, og barnevernet foretrekker å bruke den maksimale tiden. Tiden kan utvides til seks måneder i spesielle tilfeller, men nye undersøkelsessaker kan åpnes konstant slik at den relle tiden familier blir undersøkt langt overskrider lovens øvre grenser.
Media unnlater også å nevne at mange familier havner i barnevernets søkelys på grunnlag av falske og sjikanøse meldinger. Også meldinger fremsatt i sjikanøs hensikt fører til undersøkelse, og dette er en ekstra stor belastning for familiene som berøres. Videre er ikke barnevernet nøye med å begrense undersøkelsen, slik de skal i henhold til loven, men går gjerne utover sitt mandat og driver ren sjikane mot familier som ikke er tilstrekkelig samarbeidsvillige ved å oppsøke dem i hjemmene uten varsel. Slik skal familiene tuktes til å samarbeide selv når det ikke er i familiens interesse. Formålet er å presse familien inn i barnevernets hjelpetiltak, som ofte kan bestå av ytterligere utredning av familien. Slik utredning har ofte bare ett formål: skaffe "bevis" som kan brukes i fylkesnemnda for å frata foreldrene omsorgen.
Artikkelen kan leses her:
http://www.dagsavisen.no/innenriks/article1944008.ece