Svane wrote:
Rimelig balansert ung dame, nå i FRP:
http://www.frp.no/Plutselig%20stod%20barnevernet%20på%20døra.d25-TMJbO48.ips
"I dag konkluderer Christina med at hun hadde hatt det best hjemme hos moren sin og tror hun hadde vært seg selv da også. Ganske så like ens."
Hele artikkelen:
Oppdatert 17.03.12 02:28
Plutselig sto barnevernet på døra. Vilt fremmede folk ba meg pakke det viktigste, og bli med dem. Jeg var redd og kvalm på en gang. Vi har møtt leder av Troms FpU og barnehjemsbarnet Christina Skarheim.
TEKST OG FOTO: LISE MARIE LIENG
Christina Skarheim - leder Troms FpU. Foto: Lise Marie Lieng
- Mamma skreik og var helt fortvilet. Ba på sine knær om at barnevernet ikke måtte gjøre det. Vi hadde ikke noe valg. Hardt og brutalt måtte jeg forlate hjemmet mitt med det lille jeg rakk å pakke i bagen. Det var helt jævlig. Jeg var 12 år, og skulle på mitt første barnehjem. Det hadde jeg ikke forventet da jeg sto opp den morgenen. De kjørte meg til Brinkveien barnehjem i Tromsø.
Christina holder begge hendene rundt glasset med kaffe latte, og ser på skummet som ligger på toppen. Vi sitter på Pastafabrikken i Tromsø, og klokka har så vidt rundet 11 på formiddagen. Christina Skarheim er 20 år, og kan fortelle en historie som de færreste av oss har opplevd.
- Jeg ble så overrasket den dagen jeg gikk for å hente fødselsattesten min. Du skjønner, faren min har en elendig stedsans. Den dagen jeg ble født, hadde mamma så store smerter at hun ikke enset hvor han kjørte. Hun trodde de var på vei til Gjøvik. Men faren min kjørte nemlig feil, og de havnet i Lillehammer. Så der ble jeg født, på Lillehammer sykehus.
Den dag i dag har jeg har god kontakt med foreldrene mine.
Christina forteller at hun at hun var tre år da foreldrene skilte lag. Hun vokste opp sammen med storebroren, moren og hennes nye kjæreste.
Alene
Moren hadde selv rusproblemer. En dag ramlet mamma full på byen. Det ble fullt oppstyr med ambulanse og legevakta. Jeg var alene hjemme. Det hadde jeg vært noen dager. For meg var det helt vanlig å være alene noen dager. Det var den dagen barnevernet hentet meg, og min historie innen barnevernet begynte, minnes hun.
- Jeg har en spesiell tatovering her.
Christina drar håret vekk fra nakken og viser oss noen bokstaver på kinesisk. De betyr mamma.
- De skal minne meg om at hun aldri vil bli glemt. Jeg vokste opp i noe jeg trodde var en helt vanlig familie, men som ikke var det overhodet.
Selv synes Christina at det var den beste oppveksten hun kunne få.
- Jeg lærte så mye om verden gjennom den oppveksten jeg fikk.
Christina smiler og legger det lange mørke håret pent tilbake nedover skuldrene sine. Hun var en uke på Brinkveien. Deretter ble hun flyttet til Ungdomsbasen. Det var ingen særlig hyggelig plass. Det var en korttidsinstitusjon med masse problemer, blant annet rus.
- Jeg var 12 år og opplevde ungdommer som knuste stoler rundt meg. Kniver ble låst inne i skap, fordi det var farlige gjenstander. Politiet invaderte rommene, også mitt, enda jeg ikke hadde gjort noe. Jeg følte at jeg ikke hadde mitt eget. Jeg ønsket heller å snakke om gutter, slik de andre jentene i klassen gjorde. Men slike samtaler ble ikke noe av. Jeg hadde nok med å grue meg til å komme «hjem». Jeg ble på Ungdomsbasen i to måneder.
Igjen ble det nytt bostedsskifte for henne. Neste stopp ble Breivangveien Ungdomshjem. Hun trivdes ikke der heller, men ble boende der i nesten tre måneder. Nå var det gått fem måneder siden hun flyttet fra moren sin. For henne virket det mye lenger.
- Men jeg synes det var fint at jeg fikk gå på samme skole. Da hadde jeg fortsatt vennene mine rundt meg, og de samme voksne på skolen.
Vekk fra Tromsø
- En dag jeg kom fra skolen, ble jeg bedt om å pakke alle sakene mine. Jeg skulle ut av byen. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle til Trondheim. Jeg ville ikke til Trondheim. Jeg ville være i klassen min, med vennene mine, med de samme voksne. Trondheim var stort og skummelt. Der var det en institusjon som hadde plass til meg, sa de. Plass til meg! Jeg ville ikke flytte, jeg nektet. Fra da av satte jeg en standard. Skulle jeg flyttes på, fikk de pakke og bære tingene mine selv. Jeg gråt på flyet da Tromsø forsvant under meg. Nå hadde de tatt fra meg alt. Hva mer kunne de gjøre?
Christina kjente ingen i Trondheim. Så barnevernet satte henne like så godt i karantene. Det betydde at hun bare måtte være sammen med personalet, og kun innendørs.
- Jeg var sint. Veldig sint for alt de hadde tatt fra meg. I et av rommene lyste sprayboksene mot meg. Jeg så mitt snitt til endelig å ta hevn. Med spraybokser i hendene klatret jeg ut vinduet og strakte meg så lang jeg var og sprayet i vei på veggen. Det var umulig å få bort taggingen etterpå. Det var ingen som klarte komme seg dit å fjerne det. Og meg spurte de ikke. Taggingen var der i flere år, vet jeg. Det er det verste jeg har gjort, egentlig.
Da hun var 13 år begynte hun faktisk å bli fornøyd med å være Trondheim. Hun fikk kjæreste, og mange gode venner som hun har kontakt med i dag. Derfor var tre-dagers- varselet forferdelig. Det bar tilbake til Tromsø og Ungplan på Sommerøya. Ny karantene, ny skole, nye venner.
- Jeg ble fotfulgt en hel måned. Jeg fikk ikke gå noen plasser alene. Gikk jeg på do, ventet de utenfor. Gikk jeg turer, gikk de hele tiden bak meg. Akkurat som bodygarder. Det var flaut å begynne på ny skole på denne måten.
Christina forteller at foreldre kan være noe herk av og til.
- Er du et problembarn, får du ikke være sammen med barna deres. Det var veldig sårt at disse foreldrene tenkte så stygt om meg. Det ble ikke lett på skolen. Jeg fikk en rolle, og det var ikke godt å være i den. Det jeg hadde gjort galt var den taggingen på huset. Ellers var jeg som alle andre. Masse er foreldrenes feil. De dømmer uten å vite.
Motvillig fortsatte hun på skolen. Hver dag. Hun lærte fort at skal noe gjøres, måtte hun gjøre det selv. Ingenting ble servert på sølvfat.
- Læreren min på Steinerskolen, Bodil Winter, er noe av det råeste som går på denne jord. Hun hadde tro på meg. Hun gikk til rettsak for å få meg. Tenk, jeg kunne få bo hos henne. Kanskje det var fordi hun var alenemor at hun tapte saken.? Jeg visste ikke en gang at hun stilte opp for meg. Jeg var først 18 år da jeg fikk vite det. Jeg leste papirene ord for ord. Det var sterkt. Hun er en sterk person for meg, og en kul dame. Det er veldig trist at jeg ikke fikk takket henne der og da.
Hun beskriver sine fem måneder på Sommerøya som et rent helvete.
- Det var mange drittsekker som jobbet der. Jeg ønsket meg begge kjønn på jobb, men ble ikke hørt. Jeg følte meg ikke trygg med to menn på vakt.
Skjermet fra alt
Christina beskriver skjermingsturene som verst. Da ble hun sendt ut til en gudsforlatt plass for å bli kjent eller skjermet fra andre.
- Du sitter på en plass i flere uker med sigarettpakker som de kjøper til deg, hvis du har fortjent det. For meg ble det tre uker med menn. Tre helt jævlige uker. De gjorde meg aldri noe, men det var ubehagelig.
Etter dette var Christina alltid på vakt. For henne kunne småting bli uvanlig. Hun forteller at en dag merket hun at noe var på gang. Hun hoppet ut av vinduet, løp i sokkelesten bortover i snøen og gjemte seg. Det ble for kaldt, og hun lusket inn igjen. Da ble hun lempet inn i en bil, og kjørt rett til Ungplan Movika.
- Jeg var møkk lei. Sommerøya hadde gått konkurs, sa de til meg. Så det var liksom greit å lempe meg på en ny møkkaplass?
Midt oppe i hennes rotløse ungdomstid forteller Christina at hun fikk kjæreste. Hun var hos han hver dag etter skolen, og hun følte seg komfortabel og trygg. Men de ansatte synes hun var der for mye. Hun fikk beskjed om ikke å besøke kjæresten sin, og ble truet med ny skjermingstur. Etter dette ble alt bare verre og verre.
- Jeg så aldri på TV med de andre. Jeg var frustrert og raseriet gikk utover de andre. Skolen gikk heldigvis bra. Det hadde jeg bestemt meg for. Jeg fikk meget gode karakterer. Fra null til seks i mattematikk på rekordtid, takket være min fantastiske mattelærer.
Så skjedde det store. Det var ekstra mange ansatte på jobb. Ingen matvarer i gangen. Begge bilene var der. Jeg ble redd. Jeg skjønte noe var på gang.
- Vi må prate med deg.
- Si hva du vil.
- Du har fått et fosterhjem.
Det blir stille. Christina som sitter foran oss har fått tårer i øynene.
- Jeg fikk tusen tanker på en gang, fortsetter hun.
Hos hvem? Hadde de barn? Ville de i så fall godta meg? Hvorfor tok det så lang tid å få fosterhjem?
Livet hennes forandret seg den dagen hun flyttet inn til Vibeke og familien hennes. Plutselig hadde hun fått en fostermor, fosterfar og to fosterbrødre som var eldre enn henne.
- De var snille og greie og alltid stolt av meg. Her er vår nye søster, sa de til nye mennesker som dukket opp i livet mitt. De kunne hatet meg.
Hun sluttet etter hvert å være sint. Hun var mer hjemme av fri vilje, og ble rolig og avslappet. Alt var så normalt. Vinflasken som sto fremme, vitnet om det. Og for ikke å snakke om knivene som lå fremme på brødfjøla.
- Ikke det at jeg bruker disse knivene, for jeg kan ikke skjære brød.
Christina smiler, og tar opp telefonen og viser oss en filmsnutt:
- Se her, jeg skal være med i et TV-program nå i mars. Det store spillet. Det er en helt ny realityserie. Hva det konkret går ut på er en hemmelighet ennå, men det dreier seg om gambling, spill og moro, røper hun.
Postpakke
Hun bærer ingen nag til barnevernet. Men hun tror at mange liv hadde vært forandret om ”slike som henne” hadde vært i fosterhjem og ikke sendt som postpakke til ulike institusjoner rundt omkring i landet.
- Tja, hvor har jeg fått styrken min fra? Jeg knakk jo sammen til slutt. Var temmelig langt nede. Skal jeg ende opp sånn, sa jeg til meg selv. Det var da jeg tok tak. Jeg ville gjøre ting selv, ikke lene meg til andre resten av livet.
I dag konkluderer Christina med at hun hadde hatt det best hjemme hos moren sin og tror hun hadde vært seg selv da også. Ganske så like ens.
Klokken nærmer seg to, og Christina skal videre på jobb. Hun er utdannet hudpleier og elsker jobben sin på Bryggen Spa. Hun er fylkesformann i Troms FpU og første vararepresentant til både kommunestyret og fylkestinget.
- Jeg har akkurat nok å gjøre, svarer hun når vi påpeker at hun er ganske opptatt.
- Oj, jeg har glemt å nevne at jeg har nok en oppgave. Mine to små undulater Pippa og Terkel, krever sitt oppe i alt dette, smiler hun.
Board index » M E D I A » >> Barnevernsovergrep belyst i media
