"Dissosiativ lidelse" er ikke bare suspekt, det er en kvakksalverdiagnose. Som naturligvis fortsetter og fortsetter å bli brukt av barnevernet, og som jurist-lakeiene fortsetter å ha respekt for.
Jeg skrev noe om det i forbindelse med Quick- og Tengs-sakene helt tilbake i 1998. Det var ikke vanskelig å få kunnskap hos de få skikkelige psykologene som prøver å gå imot systemet. Det gir en underlig følelse å konstatere at så pass enkle ting å sette seg inn i blir innbitt lukket øynene for ikke bare av barnevernet, men også av alle de psyko-bablerne som styrer dem. Jaja, de har vel annet å gjøre, alle bablerne i diverse kommisjoner, enn å sette seg betryggende inn i skikkelig faglitteratur i sitt eget fag og stoppe vanviddet.
Jeg skrev: "There, too, Kripos (the criminal police), the public prosecutor and a psychiatrist (Ulf Åsgård) claim that the accused has repressed the memory of the killing. Sixty years of research, however, have not been able to show that repression exists (cf.
D.S. Holmes (1990): "The Evidence for Repression: An Examination of Sixty Years of Research", in J. L. Singer: Repression and Dissociation, the University of Chicago Press)."
Our judicial system is heading - where?