En ufattelig tragedie har skjedd, mammaen til en liten baby på ett år er drept. Og en mormor har mistet datteren sin. Pappaen er etterlyst for drapet, han blir arrestert i Polen og fengslet, ett-åringen blir plassert på et polsk sykehus, inntil mormor reiste til Polen for å hente ham.

Dagbladet:

I samme artikkel, Dagbladet:

I neste artikkel kommer den lykkelige meldingen, midt i tragedien er ettåringen gjenforent med sin mormor. I Polen ville de ikke utlevere ham, de krevde at et familiemedlem møtte opp for å ta ham med seg. Det gjorde mormor. Men hva skjer etter at Polen utleverte ham til familien? Straks de kommer til Norge plasseres ettåringen i avlastningshjem.

Dagbladet:

Jeg tillater meg tross den ufattelige tragedien som har rammet både mormor og babyen på ett år, å stille spørsmål ved Dagbladets dekning av hva som har skjedd:

Ord som "inntil videre" og "samtykket til" gjør meg livredd. Jeg kjenner meg iskald innvendig, ved å lese ordet "sannsynligvis". Dette føles som å bevege seg på en knivsegg, men hva har skjedd? Har mormor fått det beste rådet av alle, at all hjelp hun vil ønske seg hjemme kan hun få, for å kunne ha barnebarnet sitt hos seg? Han trenger henne jo så til de grader nå, og uansett hvor hardt rammet hun er av smerte, sjokk og sorg, det finnes ingen i verden som er bedre i stand til å ha omsorgen for den lille babyen som har mistet sin mamma, og opplevd så altfor mye for en baby på ett år. Hvis mormor føler hun ikke makter, forstår jeg det fullt ut og vil beklage overfor henne. Jeg er overbevist om at hun har alles respekt og omtanke for de valg hun gjør. Bare å reise til Polen for å hente sitt barnebarn, vitner om en ufattelig styrke.

Hvis det er slik at hun føler seg presset, at det er dem som forteller henne at det er barnets beste å ikke bo hos henne. Da er det en forbrytelse.

Det lover ikke godt at hun bruker Mette Yvonne Larsen som bistandsadvokat. Hun har i flere saker gjort seg kjent for å forsvare bv og gå hardt ut mot familier.