Takk Agrippa. Det er godt å få slike tilbakemeldinger.
Jeg vil gjerne fortelle hvordan våre jenter reagerte, da vi foreldre opplevde barnevernets råkjør på det verste: Vi levde i en situasjon hvor barna var milevidt unna noe som kunne være i nærheten av, å ligne en omsorgssviktsituasjon. Samtidig bombarderte barnevernet oss med brev, telefoner, møteinnkallinger, møter. Hvor alt ble sinnsvakt, situasjonen ble helt fullstendig sinnsyk. "Barnevernstjenesten er alvorlig bekymret for xx og yy`s omsorgssituasjon". Osv.
De kjørte over oss med så mange trusler og hatefulle utspill nærmest hver dag, at det ble umulig å følge med i deres tempo. Det dominerte til slutt hele vårt liv på den måten at forrige samtale skapte konstante indre jordskjelv. Lenge før vi falt på plass, begynte de med neste, og neste, og neste.
Barnevernet okkuperte oss; vår tid, våre tanker, de skremte oss nær til døde. Det mest skremmende av alt, var at en etat i hele tatt kunne holde på slik, skriftlig, -og dermed synlig også. Det er da en forstår at de vet hva de kan tillate seg.
"Dette skal ikke gå utover .... og ....", det var det eneste vi tenkte på. Alle våre krefter gikk med til å overleve, og særlig ikke vise/røpe for barna, hva vi tenkte, følte og var redde for. Ekstremt å gå fra et møte med barnevernets hatefulle, foraktfulle, grusomme trusler mot barna våre. Til å virke glade og rolige som vanlig, når vi hentet dem i barnehagen 20 minutter senere. Vi fikk ikke mye tid til å få traumet på avstand.
Det ble mange sene netter for å forsøke å få sortert og bearbeidet alt det ufattelige barnevernet utsatte oss for. Spørsmålet vi aldri fant noe svar på i oss selv, var "hvorfor gjør de dette"? Hvorfor holder de på å drive oss til vannvidd med vitende vilje? Hva er det? Det er ekstremt å bli satt i en slik surrealististisk situasjon: Ungene våre hadde det godt. Og det barnevernet gjorde ble fullstendig ubegripelig!
Likevel. Ungene våre vet ikke hva "barnevern" er, de har aldri hørt ordet. De visste heller aldri noenting av det vi ble utsatt for, - i den forstand at vi aldri nevnte noe som helst med ett ord. Det ble lagt til lenge etter barnas sengetid, og dørene ble lukket. Vi er nokså dyktige på "act as if" - handle som om (vi ikke er bekymret, utsatte, redde, fortvilte, føler en ekstrem smerte og redsel).
En dag kommer den eldste på syv år og setter seg på fanget mitt. Hun setter seg og ser meg rett i øynene på litt avstand. Og legger armen rundt skulderen min. Jeg blir oppmerksom, for til vanlig krøller hun seg litt inni armkroken.
Hun sier: Mamma, bare så du vet, så vil jeg bo hos deg. Hun sier dette klart og tydelig, som om hun vil få slått dette fast. Jeg ble rystet i grunnvollene, det prikket gjennom kroppen, jeg fikk sjokk. Hvorfor sa hun dette?! Jeg greide først ikke svare, jeg klemte henne inntil meg og sa "ja, du er min største trollungegullklump".
Det ble så ekstremt. Dersom barnevernet fikk det som de ville... Jeg kunne jo ikke si "ja du skal alltid bo hos oss", jeg ville lyve for et barn, mitt eget barn, og det er verre enn noe. "Mamma, hvis noen tar meg vekk fra deg, da dør jeg", sa hun så. Jeg kunne da si at "nei, du kan tenke, og du er sterk, da ville du savnet meg og pappa veldig, veldig hver eneste dag, men du dødde nok ikke". "Og vit det, at tar noen deg vekk fra meg og pappa, kommer vi alltid til å lete etter deg. Vi kommer aldri til å gi opp før du er hos oss igjen. Aldri, aldri, aldri, vi vil lete dag og natt, helt til du er tilbake. Vi kommer til skrike helt til himmelen, at du skal komme hjem".
Den siste dialogen mellom oss, ble en skatt i mitt hjerte. Det var som hun gav meg anledning til å "vaksinere" henne mot den "døden" et barn opplever, hvis barnevernet får sin vilje. Da ville hun gjennom alle påkjenninger, gjennom all sorg og lidelse vite, at vi aldri, aldri ville gi opp, at vi ville "lete" etter henne, og at vi elsket henne for bestandig.
Hvor fikk hun det fra? Hvorfor kommer hun og setter seg på fanget og gir meg en slik direkte beskjed? Hva foregår i hennes sinn? Det var ikke til å unngå at hun fikk med seg den ufattelige tragedien at to barn mistet livet i Kristiansand, men annet enn at de døde og ble drept visste hun ikke. Men hun snakket ikke om å bli drept - hennes fokus var heller aldri der, men "hvorfor gjør noen slikt", den gangen det skjedde. Hun brukte ordet "hvis noen kommer og tar meg fra deg"...., da hun satte seg på fanget for å presentere sitt viktige budskap.
Det er kanskje på sin plass å ta med, at dette utsagnet fra henne kom midt i den perioden, hvor vi følte overhengende fare for at politiet kunne stå på døren når som helst, med to barnevernsarbeidere i sitt påheng. Grunnen til at vi var redde for det, var brevene barnevernet på denne tiden drev å produserte: En oppsamling av "akutt bekymring for barnas situasjon" (vi hadde sagt opp et besøkshjem - hvor barna forøvrig ble utsatt for en rekke overgrep).
Den minste er fem år. En kveld jeg ligger ved siden av henne i sengen spør hun med tårer i øynene: Mamma, skal du gi meg bort? Hun fikk det for seg på denne tiden, at hun ønsket pappa stort sett skulle være hjemme hele tiden, "hvis noen kommer for å ta meg og ...." (pappa er jo ofte den sterkeste beskytteren i kraft av sin størrelse og maskuline tyngde).
Det var som om tusen kniver vridde seg i hjertet, jeg sprengtes nesten av smerte, jeg følte at jeg gikk i stykker og tenkte, "hun; hun kommer ikke overleve det". Det blir henne som dør. Og da tenkte jeg at hun virkelig ville ta sin død av det, før eller senere.
Hun så dødsens ensom ut, der hun lå tett inntil meg og spurte. Jeg kunne se, at likevel om jeg var så nær, sær, så var hun dødsens alene. Det var da jeg forstod, at jeg måtte, med livet som innsats, gjøre alt som stod i vår makt, for å forhindre barnevernet fra å ta henne. Jeg kjenner mitt eget barn, jeg ser og jeg føler hva hun føler. De hadde brakt henne i døden.
|