Når frivilligheten står i veien

Utvidelse av barnevernets myndighetsutøvelse kan være det minste av to onder. Alternativet kan vise seg å være enda mer negativt for barnet.
Randi Saasen

INNLEGG I DAGBLADET 28.02.2008. v/RANDI SAASEN.

(Kommentarene jeg har til Saasens innlegg, står i rød tekst).

Slik staten og kirken hadde sine ideologi-leverandører for å legalisere sine overgrep mot taterbarna og deres familier, har vi i vår tid, flere enn Kari Killén som produserer overgreps-ideologi for å legitimere overgrep anno 2008:


Randi Saasen (sort tekst) sier:

Vi opplever ofte at media fremstiller barnevernet som en sterk maktutøvende myndighet. På bakgrunn av denne framstillingen kan det lett danne seg en oppfatning av at tjenesten har mulighet til langt mer bruk av makt enn den i realiteten har.

Hvis det hadde vært en slik oppfatning, ville den i så fall være helt sann.

Det fokuseres sjelden på den makt foreldrene besitter i kraft av at de har rett til å takke nei til alle hjelpetiltak fra barnevernstjenesten.

Den "makt" foreldrene har? Havner man i barnevernets søkelys, finnes kun avmakt. Man er rettsløs. Det er en løgn at man kan "takke" nei.

Det er riktig at barnevernstjenesteloven gir barnevernet adgang til å flytte et barn ut av familien under visse betingelser, men samtidig står beskyttelsen av den private sfære sterkt i den samme loven.

I loven ja, men ikke i virkeligheten.

Den sterke beskyttelsen av foreldrenes rettigheter kan noen ganger gjøre det vanskelig for det offentlige å beskytte barnet.

Så det offentlige beskytter barnet? Mot hvem da? Mot foreldrene? Og i så fall mot hva? Denne kvinnen er en ren løgner, jeg tror neppe hun ikke vet at foreldre er fullstendig rettsløse i sin kamp for å beskytte barna i den umulige kampen mot barnevernet

I henhold til loven omfatter barnevernets handlingsmuligheter iverksettelse av hjelpetiltak og gjennomføring av omsorgsovertakelser.

Forskning viser at lite har endret seg siden samfunnets redning overfor barna av taterslekt: Også i 2008 er det bedre å få lov å vokse opp i familien, selv om samfunnet definerer dem som dysfunksjonelle.

Hensikten med hjelpetiltak er at det skal gi det enkelte barn gode levekår og utviklingsmuligheter (jamfør barnevernloven § 4-4) samt forebygge omsorgsovertakelse.

Barnevernet gir ikke barn gode levekår, levekårene barnevernet utsetter barna for, inneholder så mye grusomhet, at barna står i overhengende fare for å miste sine utviklingsmuligheter helt: Barn som ellers ville hatt gode sjanser for å greie seg bra.

Dessuten forebygger ikke "hjelpetiltak" omsorgsovertakelse. Foreldre erfarer desverre at denne "hjelpen" består av tvang og press, de blir avsatt som foreldre lenge før omsorgsovertakelsen. Det er ikke godt for barn å ha foreldre som ikke har mulighet for å handle genuint utfra seg selv. Den tvangen barnevernet utøver mot foreldrene, skal foreldrene i neste rekke utøve mot barna.

Samtidig gis foreldrene full rett til å avstå fra hjelpetilbud, noe som vanskeliggjør realiseringen av lovens intensjon med hjelpetiltak. Foreldrene besitter således mye makt i og med at de har denne retten til å si nei til hjelpetiltak.

Den retten Saasen snakker om, har foreldre faktisk ikke, og det står i Barnevernsloven. Hun presenterer dermed en ren løgn. Ergo: Hun er i godt selskap med sine venner i barnevernet.

En sentral intensjon i barnevernloven er å beskytte familien mot unødige inngrep. Lovens vektlegging av samtykke fra foreldrene, er basert både på internasjonal lovgivning om beskyttelse av familiens integritet og på sannsynligheten for å oppnå gode resultat ved et eventuelt tiltaksarbeid.

Å du verden så pent det høres ut. Men det er langt mellom liv og lære i barnevernet.

Når foreldrene er positivt innstilt til samarbeid med barnevernet er sjansen for å lykkes med en intervensjon større.

"Når foreldre er villige til å adlyde barnevernet blindt, og slutte å tenke selv", heter det på norsk. Dessuten er fremmedordet intervensjon feil ordbruk hva angår barnevernets handlinger mot familier. Invasjon, heter det.

Vektleggingen av frivillighet fører imidlertid lett til at ressursene brukes på dem som ønsker hjelp, ikke nødvendigvis på dem som trenger det mest. Det kan således se ut som om intensjonen om frivillighet kan gå på bekostning av barnets behov for sikkerhet.

Nå finnes ingen vektlegging av frivillighet i barnevernet, men barnets behov for sikkerhet ivaretas best av foreldre med integritet. Foreldre som våger å forsøke av all sin makt å bekjempe disse såkalte "hjelpetiltakene", enhver innvirking eller påvirkning barnevernet måtte ha. Det som kalles "hjelpetiltak", er nemlig alt sammen ulike måter å fjerne barnet fra familien på: Barnehage, SFO, avlastningshjem osv.

Så har det seg slik, (selv om ikke Saasen har fått det med seg), at barna allrede befinner seg i "sikkerhet", - i familien. Det først når barnet leveres over i andres varetekt, at barnets sikkerhet kan befinne seg i fare. Eller verre, tvangsfjernes fra foreldrene. Barna står da helt alene, uten noen beskyttelse overhodet. (Unntatt her de få ekstreme tilfellene hvor foreldres medfødte, sterke beskyttelsesinstinker, har fått kuttet alle tråder.

Samarbeid og frivillighet står sentralt i barnevernstjenesteloven fra 1992.

Loven? Hverken barnevern, fylkesnemd eller rettssystemet følger loven. Da kan lovene være så himmelske de bare vil.

Når familien ikke er innstilt på samarbeid stiller situasjonene seg annerledes. I de tilfeller familien ikke vil ta imot hjelpetiltak, har barnevernet to valgmuligheter. Den ene er å henlegge saken, og den andre er å fremme sak for fylkesnemnda om omsorgsovertakelse. Ytterlighetene er store, og i henhold til norsk lovgivning finnes det i prinsippet ingen middelvei.

Løgn igjen. Foresten stiller situasjonen seg meget bra for barna, når familien ikke er innstilt på samarbeid.

Det er et stort sprang å gå til omsorgsovertakelse og det er veldig sjelden det foretas omsorgsovertakelser uten at hjelpetiltak har vært prøvd først. Når familien ikke ønsker å ta imot hjelp er henleggelse av saken eneste alternativ.

Gid det var så vel, barna ville bli spart for lidelser så vonde, at ingen ord kan dekke det.

I de tilfeller barnevernet må henlegge en sak, gir ikke loven det offentlige noen mulighet til videre oppfølging av barnet. Barnevernstjenesten vil være avhengig av at andre melder saken på nytt og at saksproblematikken gjerne har blitt mer alvorlig.

"Saksproblematikken" blir neppe mere alvorlig når barnevernet henlegger saken. Selv om de selvfølgelig sikler som hyener etter nye meldinger.

Det er en kjensgjerning at barnevernet har begrensete handlingsmuligheter når familien ikke ønsker hjelp.

Hjelp? Tvang? "Ønsker ikke"? Skjønner hun Saasen ingenting? Hvor i barneskolen datt hun og hennes medsammensvorne av lasset? Eller falt de av allerede før vognen gikk?

Selv om bekymringen for barnet kan være til dels stor, så må slike saker henlegges og håpet er at noen vil melde den på nytt.

Hva var det jeg sa? Var det noe om hyener som sikler?

I denne ventetiden kan barnets situasjon forverre seg, og barnet vil være den tapende part i denne prosessen. Det er heller ikke alltid at saker som henlegges kommer tilbake til barnevernstjenesten. Sjansen for at barn som trenger hjelp ikke får det, er absolutt til stede.

Ja, selvsagt, de "saker" som hyenene aldri mer får se, der er det likevel barn som lider grusomt. Uten det fantasiske barnevernet til å "sikre" barna "gode" levekår" Finnes det overhodet noen barn i Norge, som er i "sikkerhet" - utenom de tvangstatte som kan få nyte godt av barnevernets kyniske kulde?

Den mest alvorlige konsekvensen av at foreldrene sier nei takk til hjelpetiltak er at forebygging av mer alvorlig problematikk vanskeliggjøres.

Den mest alvorlige konsekvensen er at hennes kontor ville bli stående tomt. Hvor mange tusener lever av barnevernsindustrien?

Iverksetting av hjelpetiltak er ikke utelukkende en umiddelbar hjelp til barnet. Slike tiltak vil også gi barnevernet en mulighet til innblikk i familien. Familier er ofte en lukket arena og gjennom hjelpetiltakene får barnevernet anledning til å følge med i barnets omsorgssituasjon. De vil således ha mulighet til å framskaffe dokumentasjon i tilfeller der det kan være aktuelt med en omsorgsovertakelse.

Når familien sier nei til bruk av hjelpetiltak reduseres også muligheten for en senere omsorgsovertakelse selv om forutsetningene er til stede.

Her kom sannheten for en dag, ja. Var det nevnt noe om å sikre gode levekår lengre opp her? En ser hvor lenge denne damen henger sammen. Det begynte med hjelpetiltak og endte med omsorgsovertakelse. Det har hun i hvertfall fått med seg.

Barnet kan dermed hensettes i en langvarig negativ omsorgssituasjon i de tilfeller foreldrene ikke ønsker å samarbeide med barnevernet.

Barnet kan bli reddet for livet dersom foreldrene ikke ønsker (les:nekter)å samarbeide med barnevernet.

Bør så barnevernets myndighet utvides? En mulig måte å redusere den usikkerheten som knytter seg til saker som i dag henlegges med bekymring er at barnevernet gis muligheter til å gjenoppta en undersøkelse i bekymringssaker uten at det foreligger en ny melding og til å pålegge familien hjelpetiltak.

Så kan alle vi sosionomer, som sitter arbeidsledige i våre kontorer og sikler etter, neii unnskyld: tenker på, alle barna vi ikke fikk tatt - nei unnskyld: REDDET - bare få sette inn noen "hjelpetiltak". Da kan vi fortsette som kikkere, hvilket vi elsker. Det er bare det, at jeg Saasen har så vanskelig for skille mellom min maktsyke, tvangstrang og kikkertrang, - og barnas behov... Er visst litt vanskelig for meg Saasen, å skille mellom egne behov og barnets. Kanskje hun kan gå til barnevernet og få "hjelp"? Så slipper hun å lide under projisering som forsvarsmekanisme? Som det så fint heter på psykologspråket...

Et pålagt hjelpetiltak vil tross alt være langt mindre alvorlig enn en omsorgsovertakelse.

Sant nok, familien ødelegges uansett, bare at skaden blir mindre for barna i den tiden de får være hos foreldrene. -Inntil de likevel blir tvangsfjernet.

En slik utvidelse av barnevernets myndighet vil tydeliggjøre interessemotsetningene mellom foreldre og barn. Foreldrenes integritet vil bli krenket med en endring av denne type, mens den vil ha en beskyttende funksjon overfor barna og styrke deres stilling som rettssubjekt.

I barnevernet eksisterer ingen stilling som "rettsubjekt" for barna de har tvangsfjernet. Og selvfølgelig eksisterer barnet i sitt eget univers, og det blir ikke påvirket av foreldrenes maktesløshet og fortvilelse. Selv om de bor i samme hus. Selv om barn fanger opp de fleste sinnstemninger og følelser hos de de er glade i og avhengige av.

Nå kan en selvfølgelig stille spørsmål ved om det er mulig å få en positiv effekt ved bruk av tvangspålagte hjelpetiltak. Vil det være mulig å oppnå gode resultat når familien i utgangspunktet er negativ til hjelp fra barnevernet? Å pålegge en familie et hjelpetiltak vil neppe føre til samme resultat som om familien hadde vært positivt innstilt, men det kan likevel ha en bedre effekt enn å ikke foreta seg noe overhodet.

Ja, det vil nokså sannsynlig få effekt: Enten må foreldre gi opp seg selv, som følende, tenkende, handlende mennesker, eller de må flykte landet for å redde sin familie og sine barn.

Hvis sjansene for omsorgsovertakelse kan reduseres kan det være lettere å akseptere bruk av pålagte hjelpetiltak.

Det er da voldsomt som den damen snakker mot seg selv. Var ikke lettere å få til en omsorgsovertakelse med hjelpetiltak?

Pålegging av hjelpetiltak vil formodentlig kunne bedre barnets situasjon i dagliglivet samtidig som det kan forhindre en eventuell omsorgsovertakelse senere.

Og gjentar.

Således kan bruk av pålagte hjelpetiltak betraktes som en styrking av barnets rettstilling. Pålagte hjelpetiltak vil også være et mildere inngrep enn omsorgsovertakelse og således vil de være i tråd med lovens prinsipp om mildes mulig inngrep.

Vil du ødelegges bit for bit, og pines sakte? Eller skal vi ta livet av deg med en gang? I tråd med loven selvsagt.

Bruk av pålagte tiltak vil på ingen måte være uproblematisk. Spørsmålet er om en utvidelse av barnevernets myndighetsutøvelse kan likevel være det minste av to onder. Alternativet kan vise seg å være enda mer negativt for barnet.

(Artikkel slutt).

Ja slik går det, når barnevernets overgreps-metoder blir mer og mer kjent i allmennheten. Og særlig blant de som selv har fått smake barnevernets pisk. Flere og flere gjennomskuer barnevernet fra første stund. Noen heldige vet det allerede fra første stund de banker på døren.

Mennesker begynner å reagere, og takke nei til den ødeleggende hjelpen barnevernet "tilbyr". Reaksjon skaper motreaksjon. Vi kan vente flere tvangsyke, maktsyke familieødeleggere som produserer tvangspropaganda. Just som ved de spede protester mot behandlingen av taterfamiliene.

Bra kommentarer!

Jeg synes det er lite belyst hva det gjør med barn som har foreldre som blir presset av "barnevernet" til å akseptere "hjelpetiltak". Plagede og mobbede foreldre vil kunne påvirke barna. Ved å krenke foreldrenes integritet, krenker "barnevernet" barna som det er ment å skulle beskytte. Barn trenger ikke redde, maktesløse og terroriserte foreldre som lever på nåde fra "barnevern", barnehager og anonyme angivere.

Jeg tror du har rett i at dersom hjelpetiltak kan pålegges i enda større utstrekning enn idag, vil det føre til at flere familier ikke ser annen utvei enn å flykte fra landet.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

At jeg - så vidt over 40 - måtte blokke ut en åre i hjertet, for et par-tre uker siden, vittner en del om hva man gjør mot barna.

Å drepe foreldrene langsomt gjennom ekstremt stress, er sikkert ikke bra for barna. Selv om barna trives mer med syke foreldre enn barnefjernsgalninger, så hadde det nok vert trivligere med friske foreldre.

Men det er flott vi har gode sykehus. En tur på Norges beste sykehus - Feiringklinikken - og hjertet var i orden.

Men presset som forårsaker slike "livstilsykdommer" har nok ikke det overformynderiske pakket tenkt å la meg slippe. Derfor har jeg godt stadig mer inn for å leve sundt. F.eks har jeg lagt om hele kostholdet de siste to årene.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Takk Agrippa. Det er godt å få slike tilbakemeldinger.

Jeg vil gjerne fortelle hvordan våre jenter reagerte, da vi foreldre opplevde barnevernets råkjør på det verste: Vi levde i en situasjon hvor barna var milevidt unna noe som kunne være i nærheten av, å ligne en omsorgssviktsituasjon. Samtidig bombarderte barnevernet oss med brev, telefoner, møteinnkallinger, møter. Hvor alt ble sinnsvakt, situasjonen ble helt fullstendig sinnsyk. "Barnevernstjenesten er alvorlig bekymret for xx og yy`s omsorgssituasjon". Osv.

De kjørte over oss med så mange trusler og hatefulle utspill nærmest hver dag, at det ble umulig å følge med i deres tempo. Det dominerte til slutt hele vårt liv på den måten at forrige samtale skapte konstante indre jordskjelv. Lenge før vi falt på plass, begynte de med neste, og neste, og neste.

Barnevernet okkuperte oss; vår tid, våre tanker, de skremte oss nær til døde. Det mest skremmende av alt, var at en etat i hele tatt kunne holde på slik, skriftlig, -og dermed synlig også. Det er da en forstår at de vet hva de kan tillate seg.

"Dette skal ikke gå utover .... og ....", det var det eneste vi tenkte på. Alle våre krefter gikk med til å overleve, og særlig ikke vise/røpe for barna, hva vi tenkte, følte og var redde for. Ekstremt å gå fra et møte med barnevernets hatefulle, foraktfulle, grusomme trusler mot barna våre. Til å virke glade og rolige som vanlig, når vi hentet dem i barnehagen 20 minutter senere. Vi fikk ikke mye tid til å få traumet på avstand.

Det ble mange sene netter for å forsøke å få sortert og bearbeidet alt det ufattelige barnevernet utsatte oss for. Spørsmålet vi aldri fant noe svar på i oss selv, var "hvorfor gjør de dette"? Hvorfor holder de på å drive oss til vannvidd med vitende vilje? Hva er det? Det er ekstremt å bli satt i en slik surrealististisk situasjon: Ungene våre hadde det godt. Og det barnevernet gjorde ble fullstendig ubegripelig!

Likevel. Ungene våre vet ikke hva "barnevern" er, de har aldri hørt ordet. De visste heller aldri noenting av det vi ble utsatt for, - i den forstand at vi aldri nevnte noe som helst med ett ord. Det ble lagt til lenge etter barnas sengetid, og dørene ble lukket. Vi er nokså dyktige på "act as if" - handle som om (vi ikke er bekymret, utsatte, redde, fortvilte, føler en ekstrem smerte og redsel).

En dag kommer den eldste på syv år og setter seg på fanget mitt. Hun setter seg og ser meg rett i øynene på litt avstand. Og legger armen rundt skulderen min. Jeg blir oppmerksom, for til vanlig krøller hun seg litt inni armkroken.

Hun sier: Mamma, bare så du vet, så vil jeg bo hos deg. Hun sier dette klart og tydelig, som om hun vil få slått dette fast. Jeg ble rystet i grunnvollene, det prikket gjennom kroppen, jeg fikk sjokk. Hvorfor sa hun dette?! Jeg greide først ikke svare, jeg klemte henne inntil meg og sa "ja, du er min største trollungegullklump".

Det ble så ekstremt. Dersom barnevernet fikk det som de ville... Jeg kunne jo ikke si "ja du skal alltid bo hos oss", jeg ville lyve for et barn, mitt eget barn, og det er verre enn noe. "Mamma, hvis noen tar meg vekk fra deg, da dør jeg", sa hun så. Jeg kunne da si at "nei, du kan tenke, og du er sterk, da ville du savnet meg og pappa veldig, veldig hver eneste dag, men du dødde nok ikke". "Og vit det, at tar noen deg vekk fra meg og pappa, kommer vi alltid til å lete etter deg. Vi kommer aldri til å gi opp før du er hos oss igjen. Aldri, aldri, aldri, vi vil lete dag og natt, helt til du er tilbake. Vi kommer til skrike helt til himmelen, at du skal komme hjem".

Den siste dialogen mellom oss, ble en skatt i mitt hjerte. Det var som hun gav meg anledning til å "vaksinere" henne mot den "døden" et barn opplever, hvis barnevernet får sin vilje. Da ville hun gjennom alle påkjenninger, gjennom all sorg og lidelse vite, at vi aldri, aldri ville gi opp, at vi ville "lete" etter henne, og at vi elsket henne for bestandig.

Hvor fikk hun det fra? Hvorfor kommer hun og setter seg på fanget og gir meg en slik direkte beskjed? Hva foregår i hennes sinn? Det var ikke til å unngå at hun fikk med seg den ufattelige tragedien at to barn mistet livet i Kristiansand, men annet enn at de døde og ble drept visste hun ikke. Men hun snakket ikke om å bli drept - hennes fokus var heller aldri der, men "hvorfor gjør noen slikt", den gangen det skjedde. Hun brukte ordet "hvis noen kommer og tar meg fra deg"...., da hun satte seg på fanget for å presentere sitt viktige budskap.

Det er kanskje på sin plass å ta med, at dette utsagnet fra henne kom midt i den perioden, hvor vi følte overhengende fare for at politiet kunne stå på døren når som helst, med to barnevernsarbeidere i sitt påheng. Grunnen til at vi var redde for det, var brevene barnevernet på denne tiden drev å produserte: En oppsamling av "akutt bekymring for barnas situasjon" (vi hadde sagt opp et besøkshjem - hvor barna forøvrig ble utsatt for en rekke overgrep).

Den minste er fem år. En kveld jeg ligger ved siden av henne i sengen spør hun med tårer i øynene: Mamma, skal du gi meg bort? Hun fikk det for seg på denne tiden, at hun ønsket pappa stort sett skulle være hjemme hele tiden, "hvis noen kommer for å ta meg og ...." (pappa er jo ofte den sterkeste beskytteren i kraft av sin størrelse og maskuline tyngde).

Det var som om tusen kniver vridde seg i hjertet, jeg sprengtes nesten av smerte, jeg følte at jeg gikk i stykker og tenkte, "hun; hun kommer ikke overleve det". Det blir henne som dør. Og da tenkte jeg at hun virkelig ville ta sin død av det, før eller senere.

Hun så dødsens ensom ut, der hun lå tett inntil meg og spurte. Jeg kunne se, at likevel om jeg var så nær, sær, så var hun dødsens alene. Det var da jeg forstod, at jeg måtte, med livet som innsats, gjøre alt som stod i vår makt, for å forhindre barnevernet fra å ta henne. Jeg kjenner mitt eget barn, jeg ser og jeg føler hva hun føler. De hadde brakt henne i døden.

  
Hvorfor gjør barnevernet dette? Naturligvis for å drive foreldrene til å BLI "dårlige omsorgspersoner". Ellers kan barnevernet ikke få tak i barn, og deres kontorer blir da stående tomme.
  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

"Barnevernet" er ikke avhengig av at det foreligger faktisk "omsorgssvikt" for å få tak i barna. Det holder lenge å påstå at det er det. Her kommer de såkalte sakkyndiges vurderinger inn med full tyngde.

Dessuten hevder "barnevernerne" at foreldre bør tåle en viss frustrasjon. Såkalt lav frustrasjonsterskel er i seg selv en indikator på dårlig omsorgsevne.

Athene beskriver det godt når hun bruker metaforen "indre jordskjelv" om prøvelsene foreldre blir utsatt for av "barnevernet". Hver eneste kontakt med "barnevernet" oppleves som traumatiserende, og foreldrene rekker knapt å komme seg før neste "jordskjelv" rammer dem.

Jeg er også helt enig i beskrivelsen hun gir av "barnevernets" forslag om såkalt "omsorgovertagelse". Det er grusomt for foreldre å lese at kommunen krever "omsorgsovertagelse" av deres barn. Enda verre er det å måtte høre på det, slik foreldre er nødt til i Fylkesnemnden.

Alle disse giftpilene som sendes ut av "barnevernet" hensetter foreldre i en permanent stresstilstand. Prosessen kan pågå over år. Da er det ikke rart at resultatet blir innsnevrede blodårer som i Arild Holtas tilfelle.

Desto viktigere er det at foreldre som lever under "barnevernets" konstante terror, tar vare på sin egen helse.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)