Jeg har selv opplevd å være i søkelyset av barnevernet. Og det var ikke hyggelig. Det verste var alle tankene som raserte i hodet mitt mens behandlingstiden på tre måneder fant sted. Jeg lette etter feil jeg gjorde og jeg skal innrømme at mange ganger så bare følte jeg at dette kommer jeg aldri til å overvinne. Men det fantes heldigvis håp. Vi hadde hjemmebesøk, og oppfølging, og barnevernet fant ingen grunn til å fortsette sitt arbeid. Og det tar jeg som en stor tillittserklæring. Jeg vet med meg selv at jeg er i stand til å ta vare på mine egne barn, og de får god oppfølging her hjemme. De får den maten de behøver, nye klær, og ikke minst masse kjærlighet. Men dette møtet med barnevernet, som ble satt i gang av en litt ustabil tante, har medført at jeg ofte tenker på det som har hendt. Det er som om jeg måler alt i hvordan barnevernet ville ha godtatt dette eller ei. Jeg er blitt veldig aktsom på ulike områder. For eksempel hvis det er flekker på klærne som ikke vil gå bort så kaster jeg klærne. Og jeg er blitt enda mer bevisst på hvordan jeg forholder meg til mine egne barn. Jeg sørger for å aldri være direkte sint, men heller få til en bra kommunikasjon. Og det fungerer utrolig bra. Mange tror at barn lærer med disiplin og kjefting, men min erfaring er at barn lærer best dersom du setter deg ned på deres nivå og forklarer dem ting. En annen ting jeg er blitt redd for er selve barnehagen. Vi har en ordning i hjemmet vårt hvor jeg tar meg av det meste hjemme, av husarbeid og barn -mens mannen henter og bringer. Jeg er blitt redd for hvordan barnehagen reagerer på dette. Jeg har fått tilbakemelding et par ganger om at det er lenge siden sist jeg hentet eller leverte. Er det barnehagens oppgave å følge med på slikt? Burde ikke ansvarsfordelingen hjemme være forbeholdt enhver enkelt?