For første gang i norsk rett er noen dømt for å ha unnlatt å melde fra om barnemishandling.
Gutten hadde ennå ikke hatt sin første fødselsdag da han til legevakten med brukket overarm. Gutten hadde et spiralbrudd, som tydet på kraftig vridvold. Toåringen hadde både ferske og eldre sår på den lille kroppen.
Mishandlingen av lillesøsteren skal ha vært enda mer alvorlig. På barneavdelingen på Ullevål Universitetssykehus oppdages en blødning under den harde hjernehinnen, betydelig hevelse av hjernen og blødninger i øyebunnen på begge sider, som til sammen tyder på et tilfelle av kraftig risting (shaken baby-syndrom).
Nå blir barnevernet koblet inn.
Oslo tingrett dømte Imrans far til tre og et halvt års fengsel i januar i år. Moren fikk to og et halvt år.
Barna bor i dag hos hver sine fosterforeldre på ukjente adresser i Norge.
Kommentar: Barnemishandling er en straffbar handling, og i denne meget alvorlige saken er begge foreldrene dømt til fengselsstraffer. Barna har blitt undersøkt av medisinsk personell, og det er konstatert tildels betydelige fysiske skader på barna. Begge barna er plassert i fosterhjem på sperret adresse, men det tok lang tid før barnet ble fjernet fra foreldrene. Mishandlingen fikk fortsette lenge, og det yngste barnet er idag hjerneskadet.
Det er "barnevernet" i Oslo som har hatt denne saken. Jevnfør denne saken med andre saker hvor barna blir tatt, ikke på grunnlag av medisinske rapporter, men på grunnlag av tilrådinger fra psykologer og psykiatere i vage utredningsrapporter hvor den alvorligste anklagen mot moren skal være at hun bor alene med barnet. Barnet kan angivelig ta skade av "tosomheten". Samme virkemidler brukes. Barnet blir tatt av "barnevernet" på akuttvedtak og plassert i fosterhjem på sperret adresse. Den eneste forskjellen er at den stakkars moren aldri har gjort seg skyldig i noe straffbart. Hun har ikke ønsket "barnevernets" involvering i familiens liv, det er vel hennes verste forbrytelse. Likevel blir barnet tvangsfjernet og behandlet som om de skulle vært offer for de mest grusomme forbrytelser. Det sitter vel en ond kjerring på et barnevernskontor et sted i Oslo og ønsker at også hennes kontor hadde noen alvorlige saker å komme med. Det må være forsmedelig at det ikke foregår like mye barnemishandling overalt i byen. Slikt skal jo være matematisk likt fordelt mellom de ulike samfunnsklasser, blir vi fortalt. Derfor blir det maktpåliggende for den gamle skjøgen å fabrikkere en alvorlig "barnevernssak". Resultatet er at et harmonisk og lykkelig barn blir tvangsfjernet fra sin kjærlige mor og plassert i fosterhjem på sperret adresse. Moren blir nektet å se henne, for det skal angivelig være veldig skadelige for barnet, som savner sin mor noe voldsomt og gjentatte ganger har gitt uttrykk for at hun vil hjem. Men kvinnnen på "barnevernskontoret" har ikke til hensikt å snu i denne prestisjesaken. Også hun vil være med på å avdekke alvorlig omsorgssvikt, om hun så skal fabrikkere sakene selv. Og det er akkurat det som gjøres.
Barnemishandling er en alvorlig forbrytelse. Det som er tankevekkende er at det såkalte "barnevernet" virker mer opptatt av å ha saker som kan blåse opp statistikken enn det er av å avdekke reelle tilfeller av barnemishandling. "Alvorlig omsorgssvikt" kalles det når en mor ikke ønsker såkalt "samarbeid" med "barnevernet". Det er tilstrekkelig til at barnet blir tvangsfjernet og frastjålet sin barndom. I motsetning til de to mishandlede barna Imran og Aisha har dette barnet aldri blitt utsatt for noen form for fysisk mishanding, ei heller psykisk mishandling. Likevel blir moren fradømt omsorgsretten av den samme tingretten som dømte Imran og Aishas foreldre til fengsel. Det hører med til saken at mens faren til Imran og Aisha får treffe barna sine, selv etter at han er dømt til fengselsstraff for å ha skadet dem, er moren som ikke ønsket involvering av "barnevernet" fradømt kontakt med barnet sitt.
Alvorligere enn mishandling av barn er avvisning av "barnevernet". Den som avviser "barnevernet" vil nemlig garantert bli fratatt sitt barn og nektet samvær. Så får heller voldelige foreldre fortsette å mishandle barna sine helt til barna er så skadet er de enten er døde, som i Christoffer Kihles tilfelle, eller varig hjerneskadet, som i Aishas tilfelle. I mellomtiden vansmekter et tidligere lykkelige barn i fosterhjem på sperret adresse fordi moren motsatte seg "barnevernet".
De foreldrene som klarer å unngå konflikt med "barnevernet" vil gjerne få beholde sine barna, selv i tilfeller der barna blir grovt mishandlet. De foreldrene derimot som havner i konflikt med "barnevernet" vil uansett bli fratatt barna selv om anklagene mot dem er absurde.
Så hvis du er en forelder (steforelder) som mishandler barna, bare sørg for å være på godfot med saksbehandler i "barnevernet". Da kan du fritt mishandle barna til døde. Ingen vil bry seg så lenge du klarer å smile søtt til saksbehandler.
|
