Når en er ute i det ærende å provosere, bør en også tenke over hvem som vil applaudere. Anniken Huitfeldt vil elske slike utspill. "Vi er klar over at dette er en gruppe barn som også trenger vår oppmerksomhet". FO vil juble, og kan skrike om flere ressurser. "Dette er spesielt vanskelige saker som stiller oss overfor en annen type problematikk, og det krever metoder vi foreløpig ikke har ressurser til". Er det noen som hører ordene fra Huitfeldt og FO ringe i ørene, som djevelens bjeller?
Nå er det ikke riktig, at "velstående" familier ikke utsettes for barnevernets overgrep. I barnevernet er "ressurssterke familier" lekkerbiskener, de elskes høyere enn noe annet. Det gir høy prestisje og beundring innad, å "jobbe med slike saker". Sagt på en annen måte: Greie å drive en "ressurssterk" familie til vannvidd og sammenbrudd.
Der hvor barnevernet greier å få sprengt sin fot innforbi døren, vil de starte sine observasjoner, og til slutt ende ut med konklusjoner, om såkalte hjelpebehov. Dermed har de greid å starte den destruktive prossessen, gjennom "frivillige" tiltak familiene "mottar". Men, ofte er angrepene mot "velstående" familier voldsomme og barnevernet gjør hurtig prosess: Familiene beskyldes for straffbar vold eller/og seksuelle overgrep. Før de kanskje har greid å fri seg fra beskyldingene, har barnevernet rukket å påføre foreldrene og barna store skader, og stemple dem. Brennemerke de, slik man gjør med kveg i U.S.A.
Barnevernsarbeidere har ingen interesse av å bistå familier med det de kunne trenge for å ha et godt liv. De er destruktive forfølgere, og de som ikke er det, forsvinner til andre jobber etter kort tid. Gode mennesker overlever ikke i barnevernssystemet, selv ikke de som lar seg lamme. I dette systemet er det en beinhard indre justis.
Ved å provosere, får en ikke folk til å tenke. Provokasjoner gir følelsesmessige reaksjoner; redsel, eller sinne og frustrasjon. Nytten av å bevisst provosere og frustrere folk som har avslørt barnevernet, som ser skadene "barnevern" påfører enkeltmennesker og samfunnet, kan diskuteres.
Provokasjoner for å få frem reaksjoner, er jo noe barnevernet benytter seg av i stor grad. Spådamen Kari Killen skriver sågar i bøker at "det er nødvendig å provosere foreldre for å få frem reaksjoner".
Heldigvis merker mange raskt, at de utsettes for en provokasjon, og i stedet for å reagere eller utagere, tenker de før de handler. En kan velge å ikke si eller vise hva en føler, eller vise det, til og med bruke det bevisst for å manipulere som f.eks. en Buf-arbeider som sier "jeg blir trist".
Mange mennesker liker å provosere, og de som greier å provosere makten gjør en konstruktiv innsats for medmennesker og samfunn. Når det gjelder arbeidet fram mot nedleggelse av fostersystemet, barnevernet, og alle deres medløpere, der har dyktige provokatører en alvorlig, viktig jobb å gjøre.
|