MH Skånland wrote:
athene wrote:
Men jeg har sett at noen barn, rett og slett for å overleve kobler helt ut.
Ja, det har jeg også konstatert i noen saker. I én sak var det en gutt, i 12-års alder, tror jeg, som sa til moren at han ikke ønsket at hun skulle komme til samværene mere, for det var så fryktelig for ham når hun måtte gå igjen.
Det er vel av samme grunn at mange barnevernsbarn ikke utleverer sine følelser og tanker til barnevern og fosterforeldre. Hvis de skulle gjøre det, ville de stille seg ekstra sårbart til, og hvis de heller ikke da endelig fikk komme hjem – som de ofte kretser om og tenker på hele tiden – så ville det bli enda verre for dem å holde ut adskillelsen.
Disse helt naturlige følelsene har barnevernets aktører altså intet kjennskap til. Isteden spekulerer de vilt om "tilknytning" og "reaktiv tilknytningsforstyrrelse" og jeg vet ikke hva.
Vi har det også som den gutten. Savnet er større enn gleden ved å møte hverandre. Å møte savnet tar lengere tid enn samværet varer.
