Det er ikke lite, bare det at en ansatt ved Høgskolen i Oslo uttaler seg såpass kritisk som det fremgår av artikkelen. Blant annet snakker han om barn som er tatt fra foreldrene på feilaktig grunnlag. Det er sjelden tale fra slike kretser.
Jeg kan ikke se at hans profesjon fremgår av artikkelen, men det er vel mest sannsynlig at han er jurist, ettersom han konsentrerer seg om de formelle ordningene og disputerer i juss. Spørsmålet er om slike endringer som han foreslår vil bli effektive, når hele grunnlaget for langt de fleste barnevernssaker er så løgnaktig som det er.
Familier som rammes, står overfor et system hvor nærmest
alle aktørene – barnevernere, psykologer, vitner og andre fra "barne"profesjoner, fylkesnevndsledere, de fleste dommere i domstolene, sakkyndige meddommere, og ofte den private parts egen advokat – er vevet inn i en spekulativ, forfeilet barnevernsideologi om hva som er godt for barn, en ideologi som uopphørlig utbasuneres av det offentlige. Mange av disse aktørene har deltatt i tvangsfjerninger av barn før. De kan vanskelig se i øynene at deres tidligere handlinger har vært gale, til og med kriminelle ødeleggelser av barn og foreldre. Det ville de måtte hvis de nå skulle begynne å oppføre seg på en ny måte bare fordi der var kommet nytt lovverk til. De ville nok gjøre sitt ytterste for å manøvrere
rundt lovverk som gjorde rettssakene reelle (slik de allerede gjør rundt det eksisterende lovverk, gir en tilsynelatende rettssikkerhet i barnevernssaker).
Også Oppedal tror troskyldig på iallfall en del av barnevernets forestillinger, jf hva han skriver om hvordan han mener et barn blir knyttet til "stedet" der barnevernet har satt det når det har vært der noen måneder, og derfor ikke kan få komme tilbake til sine foreldre igjen:
"– Noen ganger kan det gå opp til åtte til ni måneder, og når en tenker på at det kan dreie seg om små barn, så kan det da vise seg vanskelig å reversere beslutningen, fordi barnet jo utvikler en tilknytning til plasseringsstedet," (
kilde). Forestillingen om mekanisk tilknytning impliserer også at man naivt aksepterer barnevernets påstand om at et barn får det storartet så snart det føres til ett av barnevernets utvalgte oppholdssteder. Det er ikke få saker hvor fosterbarn og deres familier kan fortelle at nettopp
der er forholdene svært groteske (se f.eks
kilde).
Det er mulig at Oppedal også tror at det er virkelig fortvilelse hos barnevernet over totalt groteske forhold i familier som får barnevernet til å fatte akuttvedtak:
"... en dobling i bruken av akuttvedtak ... Oppedal forklarer at dette kan skyldes en rekke sammensatte faktorer. Han har stor forståelse for at slike vedtak må fattes...". Familiene som rammes vet noe annet om hvordan barna har det hjemme.
Tallrike familier har opplevet at uansett om de kan bevise, fullgodt, at sakene mot dem er rent oppspinn, så blir de dømt nord og ned i nevnden og retten. En god karakteristikk av dette fenomenet finner vi her:
"Barnevernet får lett tilgivelse i nemnda og hos domstolene: saken virker bare mer "alvorlig" når barnevernet har "måttet" handle på tvers av loven." (
kilde).
Men de forslag Oppedal kommer med, ville sannsynligvis hjelpe i noen av sakene. Det er ihvertfall meget positivt at noen ser at Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon går langt utenpå norsk lovverk i å se folks behov for rettigheter og beskyttelse mot sine myndigheter og sine medborgeres lettvinte støtte til myndighetene. Menneskerettighetene er
individenes rettigheter.
Board index » ''DEN FEMTE STATSMAKT'' - BLOGGSEKSJON » >> Alt mulig om barnevernsovergrep
