Egen usikkerhet kompenseres med skitne metoder

Personkrenkelser av foreldre er vanlig hos de sakkyndige. Kanskje er den psykologiske forklaringen på denne tendensen at de sakkyndige på et eller annet bevissthetsnivå vet at de ikke holder mål faglig og menneskelig med tanke på å skulle vurdere foreldreskikkethet, barnas tilknytning og behov, hvorfor de må ty til skitne metoder for å kompensere for egen klinisk usikkerhet. Utredningskompetanse som kartlegger utsagn og feilkildenivåer skys som pesten. Mandatene legges gjerne slik til rette at det gradvis oppfyller forventningen til oppdragsgiver på sirkulært vis: 1. påvisning av særskilte behov hos barna tilpasses 2. behov for hjelpetiltak fra fagfolk/institusjoner utenfor hjemmet, sammenlignet med 3. foreldrenes evne og vilje til å se og dekke barnas spesielle omsorgsbehov tilpasset psykonomsystemets diagnostisering, herunder også foreldrenes ”samarbeidsevne” og mottakelighet for ”støtte”.

Slik legges det føringer på sakkyndigarbeidet: mandatpunktene er formulert med tanke på selvoppfyllelse. De færreste foreldre, uavhengig av tilnærmet normal intelligens, er klar over disse forutsetningene som er innarbeidet i sakkyndigarbeidet. Advokatene sover enten, eller er likegyldige, metodekrav er de lite trent til å følge, kvalitetssikring som forebygger uredelig selvoppfyllelse har jurister ikke begreper om. Det er små forhold og svært tette bånd i fagmiljøene. Knapt noen tør å gå i mot strømmen. Man biter ikke den hånden som gir mat. Kritikk av uredelige kolleger og systembetingelser kan bety utestengelse og arbeidsløshet.

Norges offentlige utredning (NOU) 2006:9 har tittelen: Kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernsaker.

Men allerede innledningsvis i NOUen viser svakhetene seg, bl.a. ved at behovet for sakkyndige ikke kan dokumenteres.

Hvor ofte har vi ikke hørt og lest myndigheter og politikere si: ”vi kan ikke gå inn i enkeltsaker”. Som om hensikten var å kreve at myndigheter og personer uten formell kompetanse og partsstatus skulle gripe direkte inn. Politikere og byråkrater som velger denne avvergestrategien signaliserer i realiteten at de ikke vil vite om visse saker. Dermed unngår de også å skaffe seg kunnskaper om hvordan systemet fungerer for foreldre og barn. I krav og forventninger om engasjement ligger også muligheten for at myndigheter og politikere som gir lovene kan lære av erfaring. Samtidig ser vi at politikere stadig vekk griper inn overfor rett og forvaltning når det passer deres populistiske hensikter. Konsekvente har de aldri vært.

Et strukturtrekk ved barnevernets behandling av sak og parter er den gjennomgående negative personfokuseringen hvor man på inkvisitorisk vis leter etter feil og stresser forelderen slik at lav frustrasjonstoleranse og andre psyko-dignostiserende beskrivelser kan underbygge barnevernets inngripen. Bruken av sakkyndige til disse formål er instituert, likeledes den systemlojalitet som er en mer grunnleggende kompetanse hos sakkyndige enn relevant utredningskompetanse og kunnskap om mennesker i pressede situasjoner. Et annet fellestrekk er advokatenes sviktende evne og vilje til å representere foreldrenes interesser. Juristen Herman Berge (2004) foretok en undersøkelse av psykolog Anne Poulsson og hennes engasjement som sakkyndig i ulike roller, og fant ut at i samtlige saker favoriserte hun barnevernet: http://www.barnasrett.no/Artikler/sakky ... tjenes.htm

Hever seg glatt over politiet

Sammen med psykologer som Knut Rønbeck, Fredrikke Lynum, Karen Hassel, Inger Lise Kvaale, Kjell Hagen, Berte-Lise Trygstad m.fl., brukes Anne Poulsson ikke sjelden når barnevern og rettsapparat ønsker et bestemt saksutfall i systemets favør. I en konkret barnevernsak som er til behandling for tiden ble Anne Poulsson oppnevnt for å bearbeide en mor av utenlandsk opprinnelse med tanke på at denne moren, som det ellers ikke var noe å utsette på, skulle ta avstand fra sin norske mann som psykolog Kjell Hagen i en tidligere barnefordelingssak hadde stemplet som ”asosial pedofil psykopat” og seksualovergriper. Politiet hadde henlagt beskyldingene som ”intet straffbart forhold bevist”, men slikt hever barnevernet og deres lakeier seg glatt over.

Anne Poulssons oppgave var ikke bare å løpe barnevernets ærende, med et oppdrag hvor hun gjennomgående vekslet mellom ulike roller til stor frustrasjon for moren. Psykolog Anne Poulssons oppgave var også å legitimere kollega Kjell Hagens påstander, om enn fordekt som et forsøk på å få moren til å ”innse” at hun måtte verne om seg selv og sitt barn. Morens advokat Geir Hovland har ikke vært på høyden. Han har verken villet gjennomskue barnevernets strategier, eller representere sin klients interesser i opprettholde sitt ekteskap. Til slutt måtte moren motvillig resignere, og etter press fra barnevern, sakkyndig Anne Poulsson og advokat Geir Hovland gå med på å skille seg. Ingen har vært interessert i å finne ut om påstandene om de seksuelle overgrepene er sanne eller falske. Verken moren eller hennes mann (fra nå av eks-mann) kan diskrediteres for manglende omsorgsevne.

Mangel på faglige ferdigheter hos jurister og psykologer genererer feiloppfatninger hos psykonomene. Juristenes rettskildelære som er deres ”metode” gir ingen anvisninger på hvordan vedtak og rettsavgjørelser kan etterprøves mot erfaring. Psykologene på sin side bygger på selverklærte myter om at læring kommer med en ikke nærmere definert erfaring. Begge fagene har stor tro på egen dømmekraft, men mangler begreper for både å kunne stille opp metoderegler som kan sjekke om vedtak og rettsavgjørelser oppfyller intensjoner i lov og dom. Beslutninger er viktige former for utøvelse av makt og myndighet, men mulighet for å kontrollere ivaretakelse av omsorgsbehov undergraves. Fordi man mangler metodisk verktøy som tilfredsstiller vitenskapelige krav. Rettferdiggjøring er viktigere enn begrunnelseskrav.

Jurister og psykologer kommer sjelden i profesjonskamp. Deres samforstand skriver seg fra en felles interesse i å tilpasse behovet for immunitet i forhold til barnevernets vedtak og avgjørelser. Eller som en av barnevernets mest lojale fagpersoner, psykolog Elisabeth Bache-Hansen uttrykker: ”konstruere en virkelighet som rettferdiggjør det valgte beslutningsalternativet”. Kart og terreng snus på hodet. Jurister er eksperter på å tilrettelegge og administrere forskyvninger og omforeninger. Det er ingen tilfeldighet at ”status quo” er den mest virksomme faktor i mange saker. Psykologenes tilknytningsteorier er tøyelige. Hva som skjer under tiden; hvordan saker og ting utvikler seg, fanges ikke opp. Minst av alt hvordan ulike faktorer virker inn på beslutningene. Kunnskap og omsorg er underordnet.

Mystifiserende psycho-babble

Zygmunt Baumann hevdet at moderne teknologi og logistikk var en viktig forutsetning for gjennomføring av Holocaust. For at det administrative apparatet skulle fungere måtte avstanden til ofrene opprettholdes med avanserte byråkratier. Vi trenger ikke trekke sammenligningen lengre. Parallellen er klar nok. Nazismen anlitet seg på psykiatere for å legitimere sin rasisme. I vårt samfunn har vi psykologer som villig uttaler seg om påståtte arvelige defekter som gjør foreldre uskikket til å ta seg av sine barn. ”Den sosiale arven” er blitt et begrep som opprettholder myter som nødvendiggjør barnevernets inngripen i generasjon etter generasjon. Samtidig usynliggjøres det paradoksale i at behandling og utredning som sysselsetter mengder av psykonomer, egentlig ikke er ment å ha noen virkning.

Juristenes ufølsomhet kan forklares med at menneskelige spørsmål strengt tatt ikke er juristenes bord. Men hva med jussen selv? Hvor er juristenes behov for å etterprøve sine egne beslutninger forankret? Behovet for å lære av erfaring. Psykologi kan være så mangt. Vi har mange ulike retninger. Kognitiv psykologi som vesentlig dreier seg om sansning, hukommelse og påvirkning er interessant for å etablere utredningskompetanse. Vitnepsykologer som kan kartlegge utsagns oppkomst og utviklingshistorie burde være etterspurt. Men rett og forvaltning sverger til klinikernes mystifiserende psycho-babble. Lukket rett skal angivelig beskytte barna, men dekker til systemovergrepene ingen skal få vite om. Unntatt ofrene påført skyld og skam. Barnevernet rekrutterer sine avhengige.

I sin iver etter å rette opp et særdeles dårlig inntrykk, image og rykte, så farer dagens barnevern i stedet fram på en måte som kan sammenliknes med Hirdens arbeidsmetoder i årene 1940 - 1945.

Oslo – sfm.no. Publisert 4.1.2008.
Av frilansjournalist Jan Hansen (NJ)

Den pågående undersøkelsen i regi av sfm.no om kommuner hvor barnevernstjenesten er innrapportert for makt- og myndighetsmisbruk m.m., har også avslørt forhold som er svært graverende og meget alvorlig. Så langt har sfm.no fått inn navn på hele 78 av landets kommuner. Mange av e-postmeldingene inneholder som tidligere opplyst detaljerte opplysninger om ulike tragedier som enkelte berørte er blitt rammet av på grunn av barnevernet.

De prostituerte ”ekspertene”

I hovedsak er det etniske norske borgere ansatt i det offentlige som står bak det meste. Med seg har de også et utvalg ”eksperter”, også de lønnet av det offentlige, ”eksperter” som prostituerer seg for enhver som kan betale for seg. Sannhetsgehalten og konsekvensene i ettertid for de som rammes er av helt underordnet betydning.

La meg kort nevne litt av det som så langt har kommet fram i de mange meldingene fra innsendere. Det er snakk om noe så horribelt og tragisk som selvmord blant foreldre, besteforeldre, barn og unge, dype familiesplittelser, økonomisk ruinering, narkomani og psykiske nervevrak m.m.

I mange tilfeller har barnevernet bevisst skapt alvorlige konflikter mellom skilte foreldre, og hvor etaten har tatt parti for bare den ene av partene, dvs den av partene som var villig nok til å la seg kjøpe eller rettere sagt misbruke av barnevernet. Barnevernet har ikke brydd seg det minste om barna som ble skyteskiver og kasteballer.

Barnevernet i Sveio ledes som kjent av en person ved navn Anne Beth Tofte. Hvordan er det mulig at en person som henne synes å kunne få opptre som enehersker over hele kommunen ved å tråkke over andre ansatte i sosial sektor som ønsket å hjelpe både barna og familien som i dag er på flukt, og mildt sagt har det både grusomt og særdeles vanskelig.

Barnas foresatte er også i dag på randen av å bli stemplet og dømt som kriminelle og ansvarsløse på grunn av at de brukte sin fulle nødrett og forlot Norge med sine biologiske barn for å unnslippe ytterligere plager og ren fascistisk forfølgelse fra barnevernet i Sveio med Anne Beth Tofte i spissen. En dag kommer sannheten fram. Jeg skal mer enn villig hjelpe til at så skjer med tiden.

Barne-"kidnapping"sak opp for svensk tingrett
Barnevernet i Sveio krever at et norsk-svensk ektepar skal idømmes 50 000,- kroner hver i bøter, samt bli dømt til å overlevere sine egne og biologiske barn i etatens ”varetekt”

Stockholm - sfm.no. Publisert 11.01.2008. Oppdatert.

Leder:

Skandalesaken fra Sveio kommune raser videre. Den har nå krysset den norske riksgrensen. Den havner innom kort tid på bordet i nabolandet, nærmere bestemt i Stockholms Tingsrätt. Saken utvikler seg nå, og som sfm.no ganske tidlig forutså, til en politisk/internasjonal skandale. Bak skandalen står barnevernet i Sveio kommune som hittil har brukt mange titalls tusen norske kroner av skattebetalernes penger for å plage en familie med to handikappede barn som nå er på flukt.

Å snakke om menneskelige hensyn, respekten for norsk lov, EMK, FNs barnekonvensjon og Haag konvensjonen, er åpenbart gresk for etaten i Sveio som ikke akter å gi seg, før de har klart å knuse hele familien sønder og sammen. Sverige ble brukt som oppholdsland for mange nordmenn under krigen på flukt fra okkupasjon og nazisme. I dag har flere nordmenn søkt tilflukt i nabolandet på flukt fra en etat som kan mistenkes for å arbeide etter samme metoder.

En bærende ide i denne artikkelserien er at problemene barnevernets virksomhet fører med seg ikke nødvendigvis skyldes udugelige foreldre, men heller kan identifiseres som produkter av barnevernets egen sviktende kompetanse, vurderingsevne og holdninger. Manglende respekt for den biologiske kjernefamilie gjenfinnes på alle plan, likeledes mangelfull evne og vilje til å dokumentere hvordan og hvorfor barnevernets prioriteringer er til barnets beste. Mediene er systemvennlige og stiller ikke spørsmål ved rett og forvaltningspraksis, langt mindre systembetingelser som saksadgang og prøvelsesrett. Det mangler metodisk etterprøvbar kunnskap. Ankemulighetene i rettsapparatet er begrenset i nyrevidert lov.

Opplysninger uten gjenstand for innsyn

Det finnes nok av enkeltskjebner blant foreldre og barn som tyder på at barnevernets inngrep og overgrep ikke har vært til deres beste. Summerer vi opp denne erfaringen kan vi i kombinasjon med nærlesning av barnevernernes egen faglitteratur identifisere en del holdninger og respektløshet blant toneangivende fagfolk. I denne artikkelen tar vi for oss sider ved prosessene i Fy-nemnd og rettsapparat. For oversiktens skyld gjentar vi noen enkle forhold om hva slike saker dreier seg om. Tvistegjenstander er som regel spørsmål om omsorgsovertakelse eller tilbakeføring av omsorg (bvl §§ 4-12 eller 4-21), samværsrett for foreldre og besteforeldre (bvl § 4-19) og fratakelse av restkompetansen under foreldreansvaret (bvl § 4-20) i tilfeller av ønske om adopsjon fra myndighetenes side.

Tvistetemaer er oftest omsorgsevne i vid forstand og mer spesifikt evne til å se barnas behov. Måten slike temaer, f. eks også samarbeidsevne med barnevernet, blir formulert på, gir oftest uttrykk for store forskjeller i styrkeforholdet mellom partene. Det er barnevernet som bestemmer om en sak skal reises for Fy-nemnda i førsteinstans og hvilke tvistegjenstander som skal prøves. Saksforberedelse og prioritert utredning i forkant av sak for Fy-nemnda viser store forskjeller i styrkeforholdet. Barnevernet kan sitte på ”opplysninger” slik de hevder, uten at disse blir gjenstand for innsyn. Forvaltningsloven og sosialtjenesteloven regulerer barnevernets arbeid før det eventuelt blir sak. Når en sak kommer til Fy-nemnda kan mange av premissene være lagt, også plasseringen av barn i henhold til akuttvedtak.