Så skjer det igjen. Det er min tur å være sammen med barnet mitt, men mor vil ikke.
Jeg ringer barnevernsvakten. Kvinnen jeg får snakke med, forteller at hun ikke kan hjelpe meg. De griper ikke inn i samværsspørsmål, sier hun, ikke så lenge barnet ellers har det bra.
Kvinnen på barnevernsvakten sier så at jeg kanskje kan ringe politiet.
Jeg forteller psykologen om hvordan jeg har det med barnet mitt.
Jeg har selv vært i kontakt med barnevernet, de henla bekymringsmeldingen etter å ha snakket med mor.
Foreldres rett til å oppdra barn etter egne verdier uten statlig innblanding er en sentral verdi i vår kultur. Men norsk praksis synes å innebære at når foreldrene ikke lever sammen, er det omsorgspersonen, som nesten alltid er mor, som får alle rettigheter og suvereniteten.
Kommentar: En av pådriverne for økt offentlig innblanding i barneoppdragelsen er denne faren, som kontakter både barnevernsvakt, politi, psykolog og familievernkontor samt sender bekymringsmeldinger for å presse moren til å la ham treffe barnet. Det konstante bombardementet av bekymringsmeldinger er kanskje ikke den beste metoden å oppnå god relasjon til barnets mor.
