Så var den dagen over: 5 desember.
Det er 4 år siden den dagen jeg var tvunget til å levere fra meg Kristoffer i fosterhjemmet. Fortsatt undrer jeg meg over hvordan jeg overlevde det. Jeg hadde forsøkt alle tenkelige (og noen utenkelige) måter å unngå det fryktelige, men til ingen nytte.
Og jeg var så naiv. Jeg hadde trodd at nemnda evnet å se hva som lå til grunn for bekymringsmeldingen som var sendt barnevernet. Det gjorde de slett ikke. Barnevernet gikk på bløffen og gjorde saken til sin - og nemnda fulgte på. Hele min familie er sterkt preget av det som skjedde. Skadet. Og Kristoffer stakkars, aller mest.
Ofte tenker jeg på hva det er som skjer i hodet på fosterforeldre, som er med på barneranet. De ser jo vår sorg og fortvilelse. Hva er det barnevernet gjør med folk som får dem til å bli iskalde fangevoktere uten fnugg av empati med fosterbarnets familie? Skjønt jeg har jo engang vært til stede ved et vervingsmøte, så jeg har sett det fylkeskommunale barnevernet i aksjon...
