Det hardner til med straffesaker mot familiemedlemmer

Det er liten tvil om at myndighetene kommer til å gå stadig sterkere ut mot mennesker – både foreldre og andre – som er rammet av barnevernet og som i sin desperasjon kommer med mer eller mindre klare trusler mot de barnevernsarbeiderne som har skadet familien.

Når det gjelder at barnevernsofre fremsetter direkte trusler, må man regne med at myndighetene kommer med sanksjoner, både fengselsstraff og annet.

Det nytter knapt å henvise til ytringsfrihet i sånne tilfeller. Ytringsfriheten omfatter ikke ulovlige handlinger, trusler om slike, eller oppfordringer til det.


Nordlys, 10 desember 2017

"Ei kvinne i 50-årene i Troms er tiltalt for trusler etter at hun i sommer la ut ei melding på facebook der hun angriper barnevernet."
*
"«Er dere ikke ferdig med løgn og atter løgn. Tenk og ødelegge. Tenk å være så forbanna sleip», lyder det i meldinga."
*
"«Fra idag bør du passe på din egne barn veldig godt. Du bør se deg veldig godt rundt hvor enn du er. Nå har ikke jeg noe og tape men du har», heter det i meldinga som kvinnen la ut på sin åpne facebook-profil.
    I meldinga blir også ei jordmor beskyldt for å være korrupt."

Forbudet mot trusler gjelder naturligvis ikke bare i barnevernsspørsmål, det er generelt. Og når truslene fremsettes mot offentlige tjenestemenn, mobiliseres det offentlige systemet for å beskytte de ansatte. At barnevernet eventuelt selv har brutt loven, for eksempel lyver, hjelper ikke for ofrene for barnevernstiltak, enda så tragiske barnevernets tiltak måtte være for familiens barn.

Det er liten tvil om at norske myndigheter kommer til å være mer og mer omhyggelig med å prøve å stoppe alvorlig opposisjon og kritikk mot barnevernet gjennom å bruke straffeloven. Det virker også som om det over tid har vært en økning i barnevernsansattes bruk av anmeldelse av familier som uttaler/skriver ting som "er egnet til å framkalle alvorlig frykt".

Jeg tror det er nødvendig at barnevernsofre tar inn over seg at konflikter med barnevernet ikke kan bedømmes som en vanlig, ufarlig uenighet mellom mennesker – mellom to velmenende parter som begge kjemper med fornuft og vennlighet for sitt syn på hva som er til beste for et barn. Barnevernet og alle deres allierte, ymse eksperter og hjelpere som er ansatt eller hyret inn av systemet, er av staten gitt en overveldende fortrinnsrett i å "definere virkeligheten". Så lenge det norske folk lar politikere og andre fortsette å forsvare og bygge videre ut det nåværende systemet, er resultatet slik som øyensynlig i denne saken.

*


Helgeledingen, 11 desember 2017

  
  
  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Akkurat nå går det flere saker der barnevernsofre må møte i retten tiltalt for hets, trusler, ærekrenkelser o.l. mot barnevernsansatte.

Det er vanskelig for utenforstående å ha noen klar mening om det eksakte innholdet i disse sakene. Det dreier seg om opphetede uttalelser på facebook og denslags.

Men det er lett å ha noen mening om hva et økende antall slike saker betyr. Slik jeg ser det tyder utviklingen på at myndighetene har få ambisjoner om reelle og dyptgripende endringer av barnevernet. De griper derfor an problemet fra motsatt side: De skjerper ambisjonene om å få redusert kritikken mot barnevernet.

Dette betyr blant annet at de slår hardere ned på kritikk og utsagn som kan tolkes å være lovstridig. Utsagnene må avveies opp mot ytringsfriheten og den rett og plikt vi som brukere og ofre av systemet har til å varsle og opplyse befolkningen om det som foregår. Endel saker vil befinne seg i en gråsone. Etterhvert blir vi alle likevel mer redde for hva vi skriver, også her på forumet.

Det uttales mye fra myndighetene som kan gi håp om fremvekst av et nytt og bedre vern av barn.

Den faktiske og reelle utviklingen er imidlertid enn så lenge entydig. Barnevernet får utvidet sitt mandat. Familiene har mindre adgang til å stoppe barnevernets inntog i privatlivet. Barnevernet får tilført mer ressurser. Det slås hardere ned på det man oppfatter som krenkende og truende uttalelser fra ofrene i dette systemet. Familienes rettigheter er svekket.

Tvang og straff forsøkes for å dempe uttrykkene på økende frustrasjon og misnøye med barnevernets arbeid.

Ingen bør derfor la seg lure av søtsnakk fra politikere. Ingen bør tro på positive endringer før endringene kommer. Vi bør være som tvileren Thomas, og ikke tro noe før vi kan se det, kjenne og ta på det.

Enkelte bekjente av oss sier at barnevernet nå får så mye kritikk at det snart må være trygt å vende tilbake til Norge. Spørsmålet er imidlertid om den massive kritikken fører til forbedringer. Endrer barnevernet sin praksis som følge av den omfattende kritikken?

Selv om der kan være enkelte lyspunkter her og der, er svaret et rungende "nei!".

Situasjonen innenfor barnevern blir faktisk bare verre og verre, selv om politikerne bruker en retorikk hvor man stadig sender ut signaler som til forveksling kan gi forhåpninger om at betydningsfulle reformer er like rundt hjørnet.

Min analyse er at nødvendige forbedringer ikke er like rundt hjørnet. Barnevernet kan ikke endres uten tvang anvendt utenfra, fra de ansvarlige myndigheter. Og foreløpig finnes ikke politisk vilje til å gripe inn mot barnevernet.

Kampen mot barnevernet bør føres med denne vissheten i bunn.

Regjeringa vil straffe netthets mot offentleg tilsette
https://www.nrk.no/norge/regjeringa-vil ... 1.14319736

Da har det kommet et utspill fra justisministeren. Det skal komme på plass et nytt lovverk.

"Men no sender regjeringa ut ei lovendring på høyring som skjerpar lovteksten, og skal gi offentleg tilsette eit særleg rettsvern."

Nå er ikke jeg for at det skal være lovlig å true barnevernsansatte på ulike måter. Men jeg tenker dessverre at truslene ikke bare er et uttrykk for frustrerte foreldre, men også et symptom på et dysfunksjonelt barnevern.

Kanskje kan det også være nyttig med endringer i lovverket slik at det blir tydelig hva som faller innenfor, og hva som faller utenfor loven.

Det jeg imidlertid frykter, er at loven vil bli slik at vi som har vært utsatt for barnevernsovergrep, ikke lenger skal våge å kritisere barnevernet.

Personlig har jeg valgt å kritisere barnevernet anonymt her på forumet. Det er ikke fordi jeg vil skåne barnevernet, men det er fordi jeg er redd for eventuelle represalier fra barnevernet, i en eller annen form, på et eller annet tidspunkt, i en eller annen situasjon, dersom jeg skulle identifisere de offentlige tjenestefolkene som snudde vår tilværelse opp ned og gjorde barnevernsflyktninger av oss.

Barnevernsansatte er sikkert nok redde når de blir truet. Men rett skal være rett; truslene går begge veier. Det er svært mye frykt også på barnevernsofrenes side.

Mange foreldre er livredde for å kritisere barnevernet fordi barnevernet gjerne kan svare med å redusere samvær, ta bort samvær eller på annen måte straffe foreldrene.

Vi som har hatt med barnevernet å gjøre, vet at trusler faktisk er en del av arbeidskulturen deres. "Barnevernets bekymring vil øke dersom dere ikke går med på tiltakene" sto det gjerne i brev med kommunens logo på. Med andre ord: Om ikke dere gjør som vi sier tar vi barna fra dere!

Tvang. Makt. Trusler. Vi som har hatt med barnevernet å gjøre, vet hva de driver med.

Vi flytter ut av våre hjem på det minste vink fra barnevernet, om det er det barnevernet ønsker. Vi flytter tilbake når advokaten sier at det er det barnevernet nå vil. Vi går med på hva det skulle være, når barnevernet direkte eller underforstått truer med å legge våre liv i ruiner. Vi lar dem komme på besøk til alle døgnets tider, og vi sier ja og amen når de vil plage barna våre på skolen hver eneste uke. Vi lar inkompetente barnevernsfolk drive terapi og veiledning med oss, når det er det de mener vi har behov for.

Vi ligger også bokstavelig talt på gulvet og gråter og roper til Gud, og ber ham være nådig. For var vi ikke religiøse før, så blir vi det når barnevernet begynner å vandre i stuene våre. Mennesker kan i alle fall ikke hjelpe oss.

Vi lar dem komme inn i regntøy fra høstmørket for at de kan inspisere våre barn som ser på barne-tv, og vi inviterer dem på middag og har det anstrengt hyggelig sammen med dem.

Ikke fordi vi liker dem. Men fordi vi er vettskremte. Som livredde fanger ønsker vi å ha et godt forhold til våre voktere.

Vi er i barnevernets makt, både før omsorgsovertakelsen, og ikke minst etter at den er et faktum. Vi er redde. Vi føler oss truet. Barnevernet er våre mestere som vi lydig underkaster oss for å berge det kjæreste vi har. Vi tolker deres smil, deres ord og deres gester, mens vi frykter det verste. For frykten har vi med oss. Hele tiden. Dag og natt. Mens vi er på jobb. Mens vi er sykemeldt fordi vi ikke klarer å jobbe. Mens vi dusjer. Mens vi sover. Når vi drømmer.

Vi våkner av drømmene våre bare for å oppdage at marerittet er virkelighet.

Og når barna er tatt, er barna tvangsmidlene som gjør at vi fortsetter å underkaste oss og å akseptere alt som måtte komme. Inntil noen av oss sprekker og utøser sitt sinne og fortvilelse i all offentlighet på nettet.

Vi som har flyktet er også i barnevernets makt, selv om vi også er frie. Barnevernet har stengt oss ute fra det norske velferdssamfunnet inntil barna er 18 år gamle, og vi må finne andre måter å ordne tilværelsen på. Det er en pris vi villig betaler, når retur til Norge i seg selv er en trussel.

Barnevernet arbeider i en fryktkultur, og mye av motivasjonen for det såkalte samarbeidet med foreldre er basert på nettopp frykt.

En nedbygging og omlegging av fryktkulturen i barnevernet ville antakelig redusere trusler og hetsing på nett, uten at man hadde behøvet å endre lovverket. Dessverre tror jeg ikke at politikerne har ambisjoner om å få til slike endringer.

Til gjengjeld får vi denne typen utspill, som kanskje vil øke frykten blant barnevernsofre, og som kanskje vil dempe hets og trusler. Men som i det lange løp bare forverrer den krisen innenfor barnevernet som alle står og ser på, men som ingen klarer å få gjort noe med.