Regjeringa vil straffe netthets mot offentleg tilsettehttps://www.nrk.no/norge/regjeringa-vil ... 1.14319736Da har det kommet et utspill fra justisministeren. Det skal komme på plass et nytt lovverk.
"Men no sender regjeringa ut ei lovendring på høyring som skjerpar lovteksten, og skal gi offentleg tilsette eit særleg rettsvern."Nå er ikke jeg for at det skal være lovlig å true barnevernsansatte på ulike måter. Men jeg tenker dessverre at truslene ikke bare er et uttrykk for frustrerte foreldre, men også et symptom på et dysfunksjonelt barnevern.
Kanskje kan det også være nyttig med endringer i lovverket slik at det blir tydelig hva som faller innenfor, og hva som faller utenfor loven.
Det jeg imidlertid frykter, er at loven vil bli slik at vi som har vært utsatt for barnevernsovergrep, ikke lenger skal våge å kritisere barnevernet.
Personlig har jeg valgt å kritisere barnevernet anonymt her på forumet. Det er ikke fordi jeg vil skåne barnevernet, men det er fordi jeg er redd for eventuelle represalier fra barnevernet, i en eller annen form, på et eller annet tidspunkt, i en eller annen situasjon, dersom jeg skulle identifisere de offentlige tjenestefolkene som snudde vår tilværelse opp ned og gjorde barnevernsflyktninger av oss.
Barnevernsansatte er sikkert nok redde når de blir truet. Men rett skal være rett; truslene går begge veier. Det er svært mye frykt også på barnevernsofrenes side.
Mange foreldre er livredde for å kritisere barnevernet fordi barnevernet gjerne kan svare med å redusere samvær, ta bort samvær eller på annen måte straffe foreldrene.
Vi som har hatt med barnevernet å gjøre, vet at trusler faktisk er en del av arbeidskulturen deres. "Barnevernets bekymring vil øke dersom dere ikke går med på tiltakene" sto det gjerne i brev med kommunens logo på. Med andre ord: Om ikke dere gjør som vi sier tar vi barna fra dere!
Tvang. Makt. Trusler. Vi som har hatt med barnevernet å gjøre, vet hva de driver med.
Vi flytter ut av våre hjem på det minste vink fra barnevernet, om det er det barnevernet ønsker. Vi flytter tilbake når advokaten sier at det er det barnevernet nå vil. Vi går med på hva det skulle være, når barnevernet direkte eller underforstått truer med å legge våre liv i ruiner. Vi lar dem komme på besøk til alle døgnets tider, og vi sier ja og amen når de vil plage barna våre på skolen hver eneste uke. Vi lar inkompetente barnevernsfolk drive terapi og veiledning med oss, når det er det de mener vi har behov for.
Vi ligger også bokstavelig talt på gulvet og gråter og roper til Gud, og ber ham være nådig. For var vi ikke religiøse før, så blir vi det når barnevernet begynner å vandre i stuene våre. Mennesker kan i alle fall ikke hjelpe oss.
Vi lar dem komme inn i regntøy fra høstmørket for at de kan inspisere våre barn som ser på barne-tv, og vi inviterer dem på middag og har det anstrengt hyggelig sammen med dem.
Ikke fordi vi liker dem. Men fordi vi er vettskremte. Som livredde fanger ønsker vi å ha et godt forhold til våre voktere.
Vi er i barnevernets makt, både før omsorgsovertakelsen, og ikke minst etter at den er et faktum. Vi er redde. Vi føler oss truet. Barnevernet er våre mestere som vi lydig underkaster oss for å berge det kjæreste vi har. Vi tolker deres smil, deres ord og deres gester, mens vi frykter det verste. For frykten har vi med oss. Hele tiden. Dag og natt. Mens vi er på jobb. Mens vi er sykemeldt fordi vi ikke klarer å jobbe. Mens vi dusjer. Mens vi sover. Når vi drømmer.
Vi våkner av drømmene våre bare for å oppdage at marerittet er virkelighet.
Og når barna er tatt, er barna tvangsmidlene som gjør at vi fortsetter å underkaste oss og å akseptere alt som måtte komme. Inntil noen av oss sprekker og utøser sitt sinne og fortvilelse i all offentlighet på nettet.
Vi som har flyktet er også i barnevernets makt, selv om vi også er frie. Barnevernet har stengt oss ute fra det norske velferdssamfunnet inntil barna er 18 år gamle, og vi må finne andre måter å ordne tilværelsen på. Det er en pris vi villig betaler, når retur til Norge i seg selv er en trussel.
Barnevernet arbeider i en fryktkultur, og mye av motivasjonen for det såkalte samarbeidet med foreldre er basert på nettopp frykt.
En nedbygging og omlegging av fryktkulturen i barnevernet ville antakelig redusere trusler og hetsing på nett, uten at man hadde behøvet å endre lovverket. Dessverre tror jeg ikke at politikerne har ambisjoner om å få til slike endringer.
Til gjengjeld får vi denne typen utspill, som kanskje vil øke frykten blant barnevernsofre, og som kanskje vil dempe hets og trusler. Men som i det lange løp bare forverrer den krisen innenfor barnevernet som alle står og ser på, men som ingen klarer å få gjort noe med.