Hva har jeg lov å føle som barnevernsoffer?
Spørsmålet er aktuelt, etter at Bufdir har klaget advokat Olav Sylte inn for advokatforeningens disiplinærutvalg:
http://www.advokatsylte.no/barn/bufdir- ... ot-advokatBufdir mener at Sylte bidrar til å svekke tilliten til landets barneverntjenester:
"Videre trekkes det paralleller til nazistenes forfolgelse av den jødiske befolkningen under andre verdenskrig:
Den som ikke ser at familier som utsenttes for slikt, får samme opplevelse som det jøder fikk under krigen da NS plukket opp deres familiemedlemmer, mangler gangsyn.
(...)
Etter direktoratets syn er den siterte påstanden grovt usaklig, og egnet til å skape mistillit til landets barneverntjenester."Det at barnevernet nå slåss for sin ære, er kanskje et godt tegn. Det er også nokså beskrivende for hele etaten at den kun ser utover, og ikke innover, når den funderer på hvordan den har blitt så beryktet.
Selv flyktet vi en søndags morgen. Vi fryktet at skolen ville melde oss om vi reiste en hverdag, og at vi kunne bli innhentet om det skulle skje noe uforutsett. Skolen sendte da også folk hjem til boligen vår da barna ikke møtte mandags morgen, og i løpet av kort tid var det gått meldinger til barnevernet. Vi sa det til få på forhånd. Barna fikk vite det kvelden før vi dro. Vi fikk beskjed av advokaten at det kunne være farlig å bli sett av folk fra barnevernet på vei ut av landet. Vi pakket noen kofferter og ryddet litt, men lot resten være. Vi ble fortalt at det kanskje var uklokt å reise fra nærmeste flyplass, og at vi kanskje skulle ha valgt å forlate landet på annen måte.
Kanskje det tryggeste hadde vært å gå til fots over svenskegrensen, som i riktig gamle dager? Eller reise i liten båt over Nordsjøen?
Var vi forbrytere? Nei, enda verre: Vi var foreldre mistenkt for dårlig omsorgsevne.
Jeg har sett intervju med den nå avdøde jøden og politikeren Jo Benkow som brister i gråt når han forteller at moren ikke trodde at det kunne være så ille, og derfor ble igjen når Jo og faren dro over grensen til Sverige.
I vår situasjon følte jeg meg ikke trygg, selv da vi mellomandet på Arlanda. Det var først da et flyselskap fra et land vi ikke liker å sammenligne oss med, tok oss til et land vi ikke liker å sammenligne oss med, at jeg igjen følte friheten for første gang på flere år.
Jeg har kanskje ikke lov å føle det jeg føler. Barna våre skulle jo "bare" inngå i statistikken over ødelagte, rotløse sjeler, og vi selv skulle knuses på livstid. Men rett skal være rett: De skulle ikke drepes, og vi skulle ikke gasses ihjel.
Ifølge Mari Trommald har jeg lov å føle meg krenket, fordi jeg er veiet og funnet for lett med hensyn til "det vanskelige foreldreskapet". Men de andre følelsene som jeg antyder, er antagelig upassende, og kanskje blir slike følelser etterhvert også forbudt i Norge.
Min far forteller at Gestapo dundret på døren en grytidlig morgen under krigen. Min farfar gikk likblek og åpnet opp, men de hadde kommet til feil adresse - det var naboen de skulle ha tak i.
Når norske familier får slått dørene sine inn av norsk politi, fulgt av barnevernet som tar spedbarn fra mors bryst, eller tar gråtende barn med seg ut i ventende biler, har foreldrene ifølge Bufdir lov å føle seg krenket.
Og takk for det.
Forbudte følelser bør de imidlertid, slik jeg nå forstår det, antagelig holde for seg selv.