I denne artikkelen fra 2016 ser vi litt om barnevern i ulike europeiske land, og sammenligninger:
Både store og små forskjeller mellom barnevernhttps://www.forskningsradet.no/prognett ... 4017697786Det er professor ved Universitetet i Bergen, Marit Skivenes, som har ledet et internasjonalt forskningsprosjekt, som uttaler seg i denne artikkelen.
Det står mye interessant i artikkelen, men jeg vil nøye meg med å kommentere noen få utdrag.
Det er lett for at man har mer tiltro til en professor ved et universitet, enn til forskere ved ulike høyskoler som kontinuerlig driver forutsigbar forskning på oppdrag fra Bufdir. Men jeg stusser litt etter å ha lest noen av Marit Skivenes sine uttalelser.
"De fleste tror nok at det er barnevernet som bestemmer om et barn skal tas fra foreldrene.
Men både i Norge, Finland, USA og England er det domstoler som tar beslutninger om omsorgsovertakelser. I Norge har vi 12 fylkesnemnder for barnevern og sosialsaker som avgjør."– Selv om det både i Norge og de fleste andre land er domstoler lik våre fylkesnemnder som tar disse alvorlige avgjørelsene, så er det de barnevernsansatte som må tåle all kritikken gjennom mediene, minner Marit Skivenes om.Vi ser at Marit Skivenes uttaler seg som en hvilken som helst barnevernssjef i en hvilken som helst kommune kunne gjort. Det er nokså frustrerende å se at en godt utdannet forsker likestiller en domstol med et forvaltningsorgan.
Det er kanskje ikke så nøye at Norge lar den utøvende makt ta beslutninger som i andre land er tillagt den dømmende makt? Maktfordelingsprinsippene i en rettsstat; er det bare staffasje som vi kan kaste overbord? Og er det virkelig fylkesnemnda som bestemmer, når barnevernet får gjennom 90 % av sakene de fremmer for dette beslutningsorganet, som overhodet ikke er en domstol?
Logikken i dette er at bonden som kjører kua til slaktebenken, kan peke på slakteren og frasi seg ethvert ansvar for at kua havner på middagsbordet.
Når det gjelder den internasjonale kritikken mot Norge, uttaler Skivenes dette:
"– Den internasjonale oppmerksomheten mot norsk barnevern har mange ulike sider. Det er vanskelig å forklare dette på en god måte. Men jeg tror at Norge har fått et dårlig rykte som gjør det lett å henge seg på med mer internasjonal kritikk, slik vi ser at enkelte utenlandske politikere har gjort.
– Vi ser også at i enkelte saker har religiøse bevegelser med forgreininger over mange land vært villige til å mobilisere. De har organisert demonstrasjoner og aksjoner på sosiale medier, påpeker Skivenes."Vanskelig å forstå? Religiøse bevegelser? Det er altså ikke noe med selve barnevernet, og måten barnevernet jobber på, som er noe av årsaken til den massive kritikken?
Jeg hadde kanskje forventet en mer analytisk tilnærming til dette spørsmålet fra Skivenes.
Til slutt nok et herlig sitat som kunne kommet fra en hvilken som helst norsk barneminister, Bufdir-direktør, BUFETAT-regionsleder eller barnevernssjef:
"– Vårt system, som mange andre lands systemer, er svært nøye på at rettssikkerheten for foreldre og barn blir ivaretatt i omsorgsovertagelsessaker."
Men her er det er altså en anerkjent forsker ved et universitet som uttaler seg. Er det mulig å drive med barnevernsforskning på heltid, og samtidig vite så lite om realitetene i barnevernsprosessene?
Det er alltid godt når vi får vite hvor forskerne står, og denne artikkelen sier mye om nettopp det.
Om ikke forskerne er kritiske, så må i alle fall vi som leser deres rapporter være det.
Dessverre.