MH Skånland wrote:
Barnevernets språkblomster har intet innhold, men de har en hensikt: å kamuflere at barnevernets aksjoner mangler grunnlag, å imponere indolente dommere og godtfolk til å tro at dette er dyp vitenskap, at barnevernet har solid kunnskap om barns utvikling og om hele familien, slik at barnevernet får kloa i barna.
"mentaliseringsevne"
"adekvat stimulering"
"sosialisering"
Dette er uttrykk som er hentet fra psykologien, og man kan gjenfinne uttrykkene i dommer om såkalt "omsorgsovertagelse" og nullsamvær.
I dommene vil det stå at mor, for eksempel, mangler "mentaliseringsevne", som betyr ganske enkelt evne til innlevelse i andres følelser, det vil si, empati. Manglende empati er et av de fremste kjennetegnene på psykopati, og psykopater er kanskje ikke de med best foreldrekompetanse.
Adekvat er et uttrykk som også brukes i jussen, og det betyr "faktisk" eller "være lik" (latin: adequere). Det kan ofte være vanskelig å fastslå hva som er adekvat årsakssammenheng, som er et av kravene for erstatning. Stimuli er alt som vekker til handling, for eksempel, lyden av en vekkerklokke som får deg til å våkne om morgenen.
Sosialisering betyr ganske enkelt kjennskap til samfunnets regler og normer. Foreldre med dårlig sosialisering, vil ha vanskeligheter med å sosialisere barna sine, som ikke læres opp til å ta hensyn til andre.
Innholdsmessig er disse begrepene relativt greie, men problemene oppstår når de skal vanvendes klinisk, altså på pasienter, som i "barnevernet" er barna og foreldrene. Her skal altså lavutdannete sosionomkvinner, sitte og avgjøre om foreldrenes mentaliseringsevne er god nok og vurdere om barna har blitt adekvat stimulert. Og dette skal de gjøre på bakgrunn av relativt korte observasjoner hvor både barn og foreldre er rimelig stresset fordi er skremte av "barnevernet".
Psykologene som skal vurdere barna og foreldrene får sin bakgrunnsinformasjon fra tantene i "barnevernet", som etter beste evne har sittet og knotet ned sine såkalte "observasjoner". Det blir som om leger skal basere kirurgiske inngrep og behandling på pleieassistenes nedtegnelser i pleiejournalen.
I tillegg hentes det inn opplysninger fra blant annet barnehagepersonell og lærere, som ofte kan ha et horn i siden til en av foreldrene. Det skrives at man ikke vet hvordan barnet har det i hjemmet, og ut fra dette konkluderes det med at barnet høyst sannsynlig utsettes for omsorgssvikt når det er sammen med sine foreldre. Vi vet ikke hvordan barnet har det, derfor velger vi å tro at barnet har det dårlig sammen med foreldrene.
Den slags synsing er grunnlaget for de meget inngripende tiltakene mot barn og foreldrene, som utsettes for tvang i form av adskillelser og total samværsnekt.
Domstolene anser det for bevist når de ansatte i barnevernet påstår at mor har dårlig mentaliseringsevne. Da trengs det ikke mer spørsmål, saken er grei. Man trenger ikke kryssforhøre den ansatte om hvilke hendelser som ligger til grunn for denne konklusjonen. Hva har "mor" egentlig gjort for at den barnevernsansatte har fått seg til å tro at hun er uskikket? Så viser det seg kanskje at den ansatte baserer seg på meldinger fra andre, som påstår at de er bekymret for barna. Denne personen hevder at mor skal ha forgrepet seg seksuelt på barna, og det er dette som danner grunnlaget for den barnevernsansatte konklusjon om dårlig mentaliseringsevne. At de påståtte overgrepene aldri har funnet sted, blir da mindre viktig, for den barnevernsansatte konklusjon om mors mentaliseringsevne blir betraktet som et bevis i seg selv.
I vårt moderne samfunn hvor alle skal utdanne seg, tror man at bare folk sitter på skolebenken i et visst antall år, så blir alle like velutdannete og dyktige. Man visker vekk forskjellene på folk. Men alle har ikke samme forutsetning for å ta til seg faglig kunnskap. Det eneste de ansatte i "barnevernet" har lært seg er ordlyden av fine begreper, som adekvat stimulering, sosialisering og mentaliseringsevne, og rapportene deres krydres med disse faguttrykkene for et gi et skinn av faglighet. Kanskje har "barnevernsstudentene" ganske enkelt pugget disse tre uttrykkene, og det er tilstrekkelig til å få en A på eksamen i barnevernspedagogikk.
Drøftelser av hvorfor foreldrene skal ha dårlig mentaliseringsevne glimrer med sitt fravær. Det virker som man velger denne tolkningen hovedsakelig ut magefølelse. Kommuneadvokaten og dommeren sitter og hånler dersom motparten drister seg til å hevde at mors mentaliseringsevne er tilfredsstillende. Hvordan kan en mor som er fratatt sitt barn med tvang av det eiegode "barnevernet", ha god mentaliseringsevne. Nei, den var god, virker det som de tenker. Årets spøk, ha, ha, ha.
Når retten overhode ikke er opptatt av bevis men betrakter de "barnevernsansattes" betraktninger som bevis i seg selv, så blir det hele veldig tilfeldig og vilkårlig. I Alvdal-saken hadde den psykopatiske moren rundlurt "barnevernet" i mange år. En slu psykopat kan snakke "barnevernet" trill rundt og fremstå for retten som stabil og trygg mens den gode moren, som er livredd for å miste barnet sitt, vil fremstå som aggressiv og vettskremt.
Det er ikke gjort å finne ut av disse begrepene i en fei slik det gjøres idag. Det settes av tre dager i retten til kompliserte og vanskelige psykologiske saker mens saker om økonomisk kriminalitet blir gitt ukesvis med behandling. Tror man virkelig at psykologi er så mye enklere enn finansielle produkter eller arverett?
"Barnevern" blir enkelt av én grunn, og det er de ansattes skråsikkerhet og dommernes henfallenhet til å ta dem på ordet.