Nina wrote:
Jeg mener at psykologer ikke har noe å gjøre i barnevernssaker. Enten har foreldrene utsatt barna for vanskjøtsel og/eller mishandling, eller ikke. Dette må nemnda/retten kreve beviser for: hva skjedde og når. Dersom slike forhold ikke kan dokumenteres, så må foreldre frikjennes og barna få bo hjemme. Spesielt fordi barnevernet ikke har bedre omsorgstilbud å komme med er det ingen grunn for å følge føre-var-prinsippet. Det er jo også lovstridig, men likefullt alment akseptert i barnevernets og rettens lukkede rom.
Ren mishandling utgjør bare 2-3 % av barnevernssakene, har jeg lest. Den store mengden omhandler såkalt "omsorgssvikt", som kan bestå av alt fra manglende blikkontakt mellom barn og foreldre (=dårlig samspill) til feil ernæring (far smører Nugatti på brødskiven). Alt blir selvfølgelig fremstilt som
veldig alvorlige forhold som fremkaller
stor bekymring hos de barnevernfaglige. Klarer man å klistre etiketten "psykisk syk" på en av foreldrene, om grunnlaget er aldri så tynt, så har man et klart tilfelle av alvorlig omsorggsvikt. Det sårbare barnet blir "ikke sett" av den psykisk syke forelderen. Slike "case" presenteres for offentligheten for å rettferdiggjøre barnevernets snoking og urettmessige inngrep i privatsfæren. Realitetene kan være noe annerledes. Far oppsøkte psykolog for å lære mer om seg selv i den hensikt å drive "selv-utvikling", som jo er veldig på moten blant såkalte "moderne" mennesker". Det er riktig at far skjærer noe tykke brødskiver - noe svigermor misbilliger - men det er uansett litt drøyt å konkludere at kombinasjonen "tykke brødskiver" og "psykologbesøk" utgjør "omsorgssvikt". Lille Kari bør slippe å komme i fosterhjem fordi fars brødskiver er for tykke, ifølge svigermors strenge blikk.
Dette er et tenkt tilfelle, men slike tilfeller florerer i det såkalte barnevernet. Dersom far hadde blitt meldt til barnevernet på et slikt grunnlag, så ville barnevernpsykologene konkludert med at Kari høyst sannsynlig er skadet, som følge av at far ikke "ser hennes behov" (altfor tykke brødskiver) og så er jo far "psykisk syk" da som følge av psykolog-besøkene. Ingen vil oppsøke psykolog frivillig uten at det er noe alvorlig galt med vedkommende, lyder den tilsynelatende tillatelige "folke"- logikken. Oppsøker du psykolog så er du psykisk syk, per definisjon. Mennesker som aldri ville ha oppsøkt psykolog er etter samme logikk, fullstendig mentalt friske. I virkeligheten er det ikke sånn. Mange par bruker den ene parten som sin personlig "coach". Andre bruker venner og bekjente som "psykolog".
Det er altfor mye fokus på psykiske lidelser i samfunnet. Det burde isteden fokuseres på de skadelige virkningene av samlivsbrudd og skilsmisser. Barneprofesjonene er i ferd med å overta ansvaret for barns oppvekst. Det er en stor næring som gir trygge arbeidsplasser til tusener av kvinner og menn. Ikke rart de kjemper innbitt for en bit av kaken.
Når barnevernet griper inn i en familie og fjerner barna med tvang, så har de brutt et tabu. Et samfunn som tillater en slik handling lider av nedbrytende tendenser. Det er slettes ikke noe sunnhetstegn å ha et stort og aktivt barnevern. Det er et sykdomstegn.
PS: Hvis far i tillegg ved en anledning lot lille Kari sitte på fanget mens han så på Dagsrevyen, så er løpet kjørt. Kari er nå blitt utsatt for "indirekte vold", og barnevernerne er blitt "alvorlig bekymret". Barnevernkonsulenten vil mene at Kari er passiv og mimikkløs (fordi hun ville sove mens barnevernet var på "besøk").
Barnevernerne driver en regelrett krig mot barnefamilene, som ikke er omfattet av Geneve-konvensjonen. I en ordinær krig er det nemlig forbudt å kidnappe fiendens familiemedlemmer. Dette gjøres imidlertid i den skitne krigen mellom barnevernspedagoger og foreldre.