Mor-vilje skrev:
Quote:
(Uten forsamtale spurte barnet mitt meg: " -hvem skal være barna til (fosterforeldrenes navn) når vi flytter til deg, mamma?" Da svarte jeg at d finnes mange barn i verden som ikke har foreldre. Dette ble brukt imot meg med tyngde i neste rettsak.)
Dette var et godt svar. At de kunne finne på å bruke et slikt godt, kort og enkelt svar imot deg, viser systemets iskulde overfor barn. Barna tenkte vel mer på fosterforeldrene enn seg selv da? "Omsorgsrolle" overfor fosterforeldrene? Ellers er jo det at barna føler omsorg for foreldrene en grunn som brukes av bv, til å påstå at "rollene i familien er byttet", - ergo foreligger det "omsorgssvikt".
Nei jeg syns svaret du gav, er et glimrende eksempel på hva en skal si til barn. Gi de korte, konkrete svar, som de forstår, og som hjelper dem av med bekymringer.
Når det gjelder hva bv egentlig skal ta seg til med, mener jeg at både barnevernsloven og barnevernet skal legges ned. Også sosialhøgskolene, dvs. sosionom og barnevernpedagog-utdanningen.
Barnevernsloven forvaltes etter "skjønn". Hva hvis mennesker mistenkt for straffbare handlinger skulle vurderes etter skjønn? Jeg tror ikke det å dele barnevernet inn i en maktdel og en hjelpedel vil hjelpe. De samme bindingene, de samme holdningene og tenkemåtene (om at samfunnet skal redde barna fra foreldrene) vil bli rådende der også.
Barnevernsloven bør legges ned, og erstattes med en ny lov etter modell fra Straffeloven. "Skjønn" må helt vekk, og erstattes med krav til klare bevis og rettssikkerhetskrav på linje med den mennesker mistenkt for kriminelle handlinger har. Bare slik kan barn og foreldre og familier få økt rettssikkerhet.
Sosialhøgskolene utdanner sosionomer og barnevernspedagoger. Sosionomene skal der lære å hjelpe mennesker som ikke tilpasser seg samfunnet, til å tilpasse seg ergo skal de bli kvitt sine problemer. I praksis betyr det, at en fattig som henvender seg til sosialkontoret fordi hun/han trenger penger til mat/hus/strøm o.a. vil møte en med tre-årig utdanning, som skal vurdere henne/han og bruke skjønn (dvs. om man er verdig trengende).
På sosialhøgsolene lærer sosionom-studentene bl.a om årsaker til fattigdom; og i og med at de skal jobbe med den enkelte, vil årsaker hos den de har foran seg, stå i fokus. Å "hjelpe" blir dermed ikke å sørge for at folk har penger, som er det de trenger, men å "arbeide" med å "bevisstgjøre" folk om hvordan de kan endre sin livssituasjon.
I dag, i 2007, skjer f.eks. denne bevisstgjøringen ved å "tilby" arbeid for trygd/sosialhjelp. Folk settes i nedverdigende situasjoner, der de (ofte meget syke), får "tilbud" om arbeid, men uten de rettighetene andre arbeidstakere har (sykepenger, betale skatt, pensjonspoeng). Skammen og skylden de påføres via dette systemet, kan være ødeleggende. Samfunnet har valgt å bruke sosionomer til å forvalte og sette dette systemet ut i praksis, og de forvalter det villig og lojalt.
Jeg mener at sosialkontorene kan legges ned, og budsjettene (lønn og bidrag til folk) overføres til NAV. Sosialloven erstattes med lov om minimumsbeløp til livsopphold, uten "hjelp" fra sosionomer. Det kan selvsagt ansettes rådgivere folk frivillig kan oppsøke, men den må da være helt uavhengig av og adskilt fra tilståelse av penger fra fellesmidlene. Rådgiverne kan f.eks. ha coaching-utdannelse, men ingen sosialhøgskolebakgrunn.
Hvis en søker på forskning.no - barnevern, vil en se artikkel om ei bok utgitt etter et forskningsprosjekt ang. barnevernspedagoger: De er ikke kvalifisert til jobben de er satt til å gjøre. Det er skremmende: Barnevernsloven, som er den mest inngripende loven vi har, forvaltes ikke etter beviskrav, men etter SKJØNN, av folk som er diskvalifiserte.
Det er derfor jeg mener barnevernet må legges ned. Både loven og "vernet" er et system skapt slik at overgrep MÅ skje, det er ikke til å unngå hverken for nye er gamle utdannede. Vilkårligheten foreldre og barn opplever er total, det er et fullstendig uforutsigbart system, fordi "omsorgssvikt" som begrep ikke er definert. Og det motbydelige begrepet "barnets beste" holder lange veier som "bevis", så lenge "barnevernet vurderer at"...
Loven og "vernet" kan ikke eksistere uten hverandre. Barnevernet er utøvelsen av Barnevernsloven.
Hva skal de drive med? Bjørn Erik foreslo at de reiser til India. Godt forslag, var det bare ikke fordi at
barnevernpedagogers motiv ikke er å hjelpe, men å utøve makt. Dog vil de ikke ha noen norsk barnevernslov i India, og barna som ikke ønsker deres hjelp kan be de dra dit pepperen gror. De som søker seg til sosial(høy)skolene har dulgte motiver, som de skjuler bak uttalte ønsker om å "hjelpe". Tro meg! Det er makt disse menneskene vil ha! Og de som søkte seg til skolene utfra motiver om å bidra med noe overfor andre, de orker ikke jobbe hverken på sosialkontor eller i barnevern. De forsvinner til andre jobber, blir sykemeldt, går på attføring osv.
De jeg har møtt i bv ved Sola, bl.a. Hege Syversen (tidligere seksjonsleder) Reidun Ims ny seksjonsleder, og Mariann Klovning, ung nyansatt, står for meg som tragiske eksempler på "barneverns"arbeidere, som er synonymt med det jeg sier ovenfor. Med hånden på hjertet, jeg opplevde aldri en eneste gang noen slags form for nysgjerrig interesse for hvem vi var, eller hva vi stod for. Vår kreative problemløsningsevne, valgene vi gjorde, måten vi organiserte på og ivaretok ungene på. ALDRI hørte jeg ett eneste positivt eller rosende ord fra noen av dem. Det vet til og med en tre-åring å gi, når andre unger eller voksne f.eks. gråter, så både vet de og kan de trøste. I stedet ble vi av samtlige møtt med mobbeteknikker (taushet som svar, latterliggjøring, ting du har sagt før blir vridd og brukt mot deg osv). Jeg opplevde å bli behandlet med hat, forakt, trusler, kamp om makten til å bestemme i vår familie, utøvelse av ulovlig tvang, trusler og press osv. Og det verste og mest utrolige: BARNA brydde de seg
overhodet ikke om. Gjennom de tre årene jeg hadde kontakt med bv, kan jeg ikke huske èn eneste gang jeg la på telefonrøret, gikk fra et møte, uten å føle meg grundig trampet på, hånet, diskvalifisert. Og måtte bruke dager, uker, på å bearbeide og komme meg ovenpå igjen. De nyutdannede (her Mariann Klovning) er på ingen måte bedre, de har slett ikke renere motiver enn de som har vært i systemet en stund. At det er slik, har sammenheng med det de lærer, og ikke minst avlærer på sosialskolen. Det er utfra dette jeg alltid sier: Har du problemer, ta aldri kontakt med barnvernet. For da vil problemene du hadde i utgangspunktet, snart fortone seg som en dråpe i havet.
Alle som blir overflødige når barnevernet legges ned, kan overføres til andre maktstillinger men der de settes under kontroll, og makt-situasjonen ikke skjer inne på lukkede rom, men ute blant andre som ser hva de holder på med til envher tid. F.eks. mating av gamle på sykehjem. Hjelpesløse omsorgstrengende er også avhengige av menneskelig omsorg og kjærlige hender og handlinger. Mating skjer gjerne ute i fellesstuene. Ved å bli sett, og uten å ha Barnevernsloven loven i ryggen inne i de skjulte kriker og kroker, kan slikt arbeid bli sett på som en form for rehabilitering av barnevernspedagoger og sosionomer. De kan pynte gamle på håret, hjelpe dem med håndkrem, ta de med ut på turer, lese høyt fra aviser og ukeblader, kort og godt - dekke behov, men det bør helst skje i situasjoner hvor de ikke er alene med hjelpesløse mennesker.
Hva med barna som virkelig trenger beskyttelse mot foreldrene? Gjennom hele historien og frem til i dag, har bv ettertrykkelig bevist, at de ikke evner å hjelpe disse barna heller. Det dreier seg om noen svært få barn. Forskning har vist at barnevernspedagoger er diskvalifiserte for den jobben de er satt til å gjøre (A-plan, forskning.no). Jeg mener straffeloven, politet og strafferettssystemet er best egnet til å ivareta de få barna det her dreier seg om. I Danmark drives suppe-kjøkken for barn som ikke får mat hjemme. Her i Spania har vi bl.a. Caritas (katolske kirkens hjelpeorganisasjon). De samler inn klær, leker, deler ut mat, gir omsorg. Men så vidt meg bekjent melder de ikke familiene til barna, til noe barnevern. De hjelper dem i stedet, og lar de forøvrig få være i fred.
Hva er vanskjøtsel? Det vil varere fra samfunn til samfunn. I Norge er ikke begrepet definert, foreldre vet aldri når de kan føle seg trygge, og når de går over grensene for det samfunnet aksepterer. Ble begrepet vanskjøtsel definert åpent (eller kjent som resultat av at fylkesnemdsaker gikk for åpne dører) - ville det bli et ramaskrik, og jeg tipper at mellom 90-95% av alle "omsorgs"plasseringer ville opphøre, og barna få lov å komme hjem igjen. (Jmfr. undersøkelse blant advokater).
Igjen til slutt: Det finnes mange barn her i verden som ikke har noen foreldre. At en blir "tiltalt" og kryssforhørt i rettssystemet som mor, for å ha sagt det til sine barn, sier alt om hvorfor hele systemet må legges ned. Hvor i loven står det, at dette er galt? Ingen steder. Det blir som å kryssforhøre en voldtatt kvinne om hvorfor hun var ute på natten, på et visst sted, klokken tolv.
Når en altså hjelper ungene sine ved å si den enkle sannheten, brukes det mot en. Men bv ville kanskje at ungene skulle føle bekymring for fosterforeldrenes situasjon når de flytter hjem til mamma? DA er det ikke galt at barn bekymrer seg og tar ansvar for voksnes situasjon? Og til barn som har blitt tvangsfjernet sier bv hele tiden "mamma og pappa har det fint, de klarer seg bra". Altså løgner, som av barna må forstås som at de bryr seg ikke om meg, det betyr ingenting for dem at jeg er borte.