Barnevernet kritiseres for så mye og mangt. I mange tilfeller med rette. Da er det også på sin plass å fortelle hvordan vi mener et barnevern skal fungere.

Det gies et inntrykk av at barnevernet er kontoransatte. Jeg stiller meg spørsmål ved hvordan de som skal sette seg inn i barnas hverdag, samarbeide med barnehage, skole, bup, ppt, helsesøster, familie, frivillige foreninger og organisasjoner itillegg til å legge seg i samferdsel og også drive forskning, har tid til å sitte på et kontor.

Mange vedtak skal sikkert skrives, men når ordførere ikke på flere år har sett barnevernet på et eneste kommunestyremøte, med makt og ressurser til å fremme barnas saker i de enkelte kommunene. Når dette ikke skjer på så mange år, er det vel også et spørsmål om kommunene ikke ønsker disse ressursene i bruk for barna? Eller burde kommunene sette iverk granskning for å sjekke hva barnevernet bruker alle ressursene sine til? Kunne de vært brukt anderledes om alle nevnte samarbeidspartnere også får komme med sine innspill for en bedre nytte av barnevernets ressurser? Er det slik at flere innad i kommunene også har misforstått barnevernets arbeidsarena?

Barna har en rett og vi voksne har en plikt til å se alle barna i kommunen under ett.
Barna har rett til å føle seg trygge på at enhver kommune legger seg i selen for at barna skal kunne ferdes fritt innad i sine familier og slekter , innenfor sine kretser, uten å være redde for at deres interesser ikke blir ivaretatt.
Her er barnevernet en soleklar aktør.

Når barnevernet ikke er tilstede i barnas hverdager greier de ikke å fange opp de barna som lever under kritikkverdige forhold. De ser ikke barna slik vi kjenner de. Foreldrene blir skyte-skiver og bekymringsmeldinger en mobbemetode blant voksne. Mange familiers store skrekk er å bli bekymringsmeldt til barnevernet. De aller fleste av oss har hatt barnevernets brev om nettopp dette i postkassa. Den største forskjellen ligger i om vi velger å fortelle eller tie om det.

Faren for stigmatisering er enorm. Vi blir oppdratt til å være individuelle og til å ha våre egene meninger, men i samhandling med barnevernet er nettopp dette en stor fare. Er du ikke enig med deres tankegang kan du være ille ute å kjøre som foreldre.

Fastlåste holdninger smitter over på nyutdannede med klare tanker for et helhetlig tenkende barnevern. Jeg er redd for at vi må vente til disse"gamle" dør ut, før vi kan ønske et moderne tenkende barnevern velkommen.

_________________
vilje-mor

Bare så det er sagt: kun foreldreløse barn har behov for et barnevern for å ivareta deres interesser.

Det kunne ellers være fornuftig å dele barnevernets funksjoner slik at HJELPEbarnevernet var adskilt fra MAKTbarnevernet (noe vårt forrige barneombud Trond Waage foreslo). Maktbarnevernet kunne vært knyttet til de særskilte sakene der tvang inngår: knyttet til straffesak (å bli fratatt et barn er straff, ikke tilltak!). Hjelpebarnevernets funksjon er gitt av navnet: støtte familier som er kommet i en vanskelig situasjon.

Personlig mener jeg at barnevernet kan beholdes som en etat som administrerer forhold rundt barn som har mistet foreldrene (død) og enslige mindreårige asylsøkere.

Samfunnet og individer var mer tjent med at familier ble sett under ett, som en enhet med særskilt vern. Man var kan hende bedre tjent med et familievern (noe annet enn familievernkontor som ikke gjør stort annet enn å "mekle" mellom foreldre som ønsker skilsmisse).

Jeg HAR møtt familier som føler at de trenger hjelp: hjelp til bedre bolig, hjelp i hjemmet, annen praktisk hjelp ved sykdom osv osv. Disse får ikke hjelp i dag. Familievernet bare prater, og barnevernet fokuserer utelukkende på barnas situasjon som om det er et motsetningsforhold mellom foreldre og barn. Foreldre opplever barnevernet som et moral-politi med skremmende mye makt, og nåde den som ikke selv klarer å ordne opp i livet sitt mens barnevernet "undersøker": kun den som har vist seg verdig, som fortjener barna sine får beholde dem! Kriteriene er dertil ukjente.

Skal samfunnet "gripe inn" så må det være for å gi støtte på familiens egne premisser slik at de kommer seg over eller ut av en kritisk fase. Slik jobber ikke dagens barnevern, slik er de ikke opplært, og slik fungerer ikke barnevernloven. Derfor må barnevernet og barnevernloven ryddes av veien.

Vi har ventet i hundre år på at vern av barn skal være virklighetsnært. Da ser jeg bort fra at man tidligere brente hekser på bål bl.a for å verna barna fra miljøpåvirkningen.

- I vår moderne tid har vi metoder for å finne ut hvem som er heks!

Omtrent det leste jeg i en roman når jeg var barn.

Historien viser at på gruppenivå, så er det kun foreldrene som fungerer som godt nok barnevern. Det gjelder også de påstått dårlige foreldre. Selv foreldre som slår og ruser seg, virker ofte til å klare seg bedre som omsorgspersoner enn det såkalte barnevernet.

Det såkalte barneverner har vert- og er tragikomisk. Ikke noe tyder på at det vil bli mindre latterlig!

_________________
Det finnes egentlig bare to typer etikk:
Psykopati og sannhet innpakket i kjærlighet
Fargene skyldes det som ikke er etikk...

I tidligere tider fungerte lokalmiljøet som buffer mot den totale elendighet når de nærmeste sviktet. Det er mange fortellinger om dette i litteraturen.

Dette med barnevern og offentlig omsorg er et resultat av det samfunnet vi har skapt, og skal plastre sårene slik at de ikke synes så godt. Jeg er redd det er ikke rifter og skrubbsår som skjuler seg under bandasjen, men en kreftsvults som til slutt vi ødelegge oss alle.

jeg mener at dette forsøket å bøte på "de utilsiktede konsekvensene" av det issamfunnet vi lever i kan sammenliknes med å slukke en brann med bensin.

_________________
Don't hate the media, become the media!

Hva skal barnevernet egentlig ta seg til med?

1.De kan dra til Afrika og hjelpe aidsofrene der, de barna som er uten foreldre fordi foreldrene er tatt av aids.

2.De kan dra til India og hjelpe de barneprostituerte- det er anslagsvis 4 mill hjelpetrengende barn der, bare innenfor prostitusjon!

_________________
B.E.Bjorbekkmo
[size=75][color=red]
Gjør ALLTID og uten unntak opptak av møter, telefonsamtaler o.l. med BV etc[/color]
Dette har du lovlig og full adgang til iht [url=http://www.lovdata.no/all/tl-19020522-010-017.html#145a]straffelovens § 145a[/url], så lenge du selv deltar i samtalen.[/size]

[url=http://barnevernet.origo.no]Barnevern[/url]

Det å dele dagens barnevern er en god ide. En maktfaktor og en hjelpefaktor, Hvordan mener du alle bekymringsmelderne skal melde seg?
Det er jo et faktum at folk elsker å uttale seg til barnevernet, for hat og misforstått hjelpeønske til familien. . . .
Jeg mener at det offentlige må automatisk ta ut offentlig tiltale mot de som trakasser-melder en familie. Slik ville det blitt stopp på en uting.
Hva med å sende de med gammel barnevernsutannelse på kurs? Da mener jeg nye kurs for hver ny lov. (De forandres jo ganske raskt)

(Uten forsamtale spurte barnet mitt meg: " -hvem skal være barna til (fosterforeldrenes navn) når vi flytter til deg, mamma?" Da svarte jeg at d finnes mange barn i verden som ikke har foreldre. Dette ble brukt imot meg med tyngde i neste rettsak.)

_________________
vilje-mor

Mor-vilje skrev:



Dette var et godt svar. At de kunne finne på å bruke et slikt godt, kort og enkelt svar imot deg, viser systemets iskulde overfor barn. Barna tenkte vel mer på fosterforeldrene enn seg selv da? "Omsorgsrolle" overfor fosterforeldrene? Ellers er jo det at barna føler omsorg for foreldrene en grunn som brukes av bv, til å påstå at "rollene i familien er byttet", - ergo foreligger det "omsorgssvikt".

Nei jeg syns svaret du gav, er et glimrende eksempel på hva en skal si til barn. Gi de korte, konkrete svar, som de forstår, og som hjelper dem av med bekymringer.

Når det gjelder hva bv egentlig skal ta seg til med, mener jeg at både barnevernsloven og barnevernet skal legges ned. Også sosialhøgskolene, dvs. sosionom og barnevernpedagog-utdanningen.

Barnevernsloven forvaltes etter "skjønn". Hva hvis mennesker mistenkt for straffbare handlinger skulle vurderes etter skjønn? Jeg tror ikke det å dele barnevernet inn i en maktdel og en hjelpedel vil hjelpe. De samme bindingene, de samme holdningene og tenkemåtene (om at samfunnet skal redde barna fra foreldrene) vil bli rådende der også.

Barnevernsloven bør legges ned, og erstattes med en ny lov etter modell fra Straffeloven. "Skjønn" må helt vekk, og erstattes med krav til klare bevis og rettssikkerhetskrav på linje med den mennesker mistenkt for kriminelle handlinger har. Bare slik kan barn og foreldre og familier få økt rettssikkerhet.

Sosialhøgskolene utdanner sosionomer og barnevernspedagoger. Sosionomene skal der lære å hjelpe mennesker som ikke tilpasser seg samfunnet, til å tilpasse seg ergo skal de bli kvitt sine problemer. I praksis betyr det, at en fattig som henvender seg til sosialkontoret fordi hun/han trenger penger til mat/hus/strøm o.a. vil møte en med tre-årig utdanning, som skal vurdere henne/han og bruke skjønn (dvs. om man er verdig trengende).

På sosialhøgsolene lærer sosionom-studentene bl.a om årsaker til fattigdom; og i og med at de skal jobbe med den enkelte, vil årsaker hos den de har foran seg, stå i fokus. Å "hjelpe" blir dermed ikke å sørge for at folk har penger, som er det de trenger, men å "arbeide" med å "bevisstgjøre" folk om hvordan de kan endre sin livssituasjon.

I dag, i 2007, skjer f.eks. denne bevisstgjøringen ved å "tilby" arbeid for trygd/sosialhjelp. Folk settes i nedverdigende situasjoner, der de (ofte meget syke), får "tilbud" om arbeid, men uten de rettighetene andre arbeidstakere har (sykepenger, betale skatt, pensjonspoeng). Skammen og skylden de påføres via dette systemet, kan være ødeleggende. Samfunnet har valgt å bruke sosionomer til å forvalte og sette dette systemet ut i praksis, og de forvalter det villig og lojalt.

Jeg mener at sosialkontorene kan legges ned, og budsjettene (lønn og bidrag til folk) overføres til NAV. Sosialloven erstattes med lov om minimumsbeløp til livsopphold, uten "hjelp" fra sosionomer. Det kan selvsagt ansettes rådgivere folk frivillig kan oppsøke, men den må da være helt uavhengig av og adskilt fra tilståelse av penger fra fellesmidlene. Rådgiverne kan f.eks. ha coaching-utdannelse, men ingen sosialhøgskolebakgrunn.

Hvis en søker på forskning.no - barnevern, vil en se artikkel om ei bok utgitt etter et forskningsprosjekt ang. barnevernspedagoger: De er ikke kvalifisert til jobben de er satt til å gjøre. Det er skremmende: Barnevernsloven, som er den mest inngripende loven vi har, forvaltes ikke etter beviskrav, men etter SKJØNN, av folk som er diskvalifiserte.

Det er derfor jeg mener barnevernet må legges ned. Både loven og "vernet" er et system skapt slik at overgrep MÅ skje, det er ikke til å unngå hverken for nye er gamle utdannede. Vilkårligheten foreldre og barn opplever er total, det er et fullstendig uforutsigbart system, fordi "omsorgssvikt" som begrep ikke er definert. Og det motbydelige begrepet "barnets beste" holder lange veier som "bevis", så lenge "barnevernet vurderer at"...

Loven og "vernet" kan ikke eksistere uten hverandre. Barnevernet er utøvelsen av Barnevernsloven.

Hva skal de drive med? Bjørn Erik foreslo at de reiser til India. Godt forslag, var det bare ikke fordi at barnevernpedagogers motiv ikke er å hjelpe, men å utøve makt. Dog vil de ikke ha noen norsk barnevernslov i India, og barna som ikke ønsker deres hjelp kan be de dra dit pepperen gror. De som søker seg til sosial(høy)skolene har dulgte motiver, som de skjuler bak uttalte ønsker om å "hjelpe". Tro meg! Det er makt disse menneskene vil ha! Og de som søkte seg til skolene utfra motiver om å bidra med noe overfor andre, de orker ikke jobbe hverken på sosialkontor eller i barnevern. De forsvinner til andre jobber, blir sykemeldt, går på attføring osv.

De jeg har møtt i bv ved Sola, bl.a. Hege Syversen (tidligere seksjonsleder) Reidun Ims ny seksjonsleder, og Mariann Klovning, ung nyansatt, står for meg som tragiske eksempler på "barneverns"arbeidere, som er synonymt med det jeg sier ovenfor. Med hånden på hjertet, jeg opplevde aldri en eneste gang noen slags form for nysgjerrig interesse for hvem vi var, eller hva vi stod for. Vår kreative problemløsningsevne, valgene vi gjorde, måten vi organiserte på og ivaretok ungene på. ALDRI hørte jeg ett eneste positivt eller rosende ord fra noen av dem. Det vet til og med en tre-åring å gi, når andre unger eller voksne f.eks. gråter, så både vet de og kan de trøste. I stedet ble vi av samtlige møtt med mobbeteknikker (taushet som svar, latterliggjøring, ting du har sagt før blir vridd og brukt mot deg osv). Jeg opplevde å bli behandlet med hat, forakt, trusler, kamp om makten til å bestemme i vår familie, utøvelse av ulovlig tvang, trusler og press osv. Og det verste og mest utrolige: BARNA brydde de seg overhodet ikke om. Gjennom de tre årene jeg hadde kontakt med bv, kan jeg ikke huske èn eneste gang jeg la på telefonrøret, gikk fra et møte, uten å føle meg grundig trampet på, hånet, diskvalifisert. Og måtte bruke dager, uker, på å bearbeide og komme meg ovenpå igjen. De nyutdannede (her Mariann Klovning) er på ingen måte bedre, de har slett ikke renere motiver enn de som har vært i systemet en stund. At det er slik, har sammenheng med det de lærer, og ikke minst avlærer på sosialskolen. Det er utfra dette jeg alltid sier: Har du problemer, ta aldri kontakt med barnvernet. For da vil problemene du hadde i utgangspunktet, snart fortone seg som en dråpe i havet.

Alle som blir overflødige når barnevernet legges ned, kan overføres til andre maktstillinger men der de settes under kontroll, og makt-situasjonen ikke skjer inne på lukkede rom, men ute blant andre som ser hva de holder på med til envher tid. F.eks. mating av gamle på sykehjem. Hjelpesløse omsorgstrengende er også avhengige av menneskelig omsorg og kjærlige hender og handlinger. Mating skjer gjerne ute i fellesstuene. Ved å bli sett, og uten å ha Barnevernsloven loven i ryggen inne i de skjulte kriker og kroker, kan slikt arbeid bli sett på som en form for rehabilitering av barnevernspedagoger og sosionomer. De kan pynte gamle på håret, hjelpe dem med håndkrem, ta de med ut på turer, lese høyt fra aviser og ukeblader, kort og godt - dekke behov, men det bør helst skje i situasjoner hvor de ikke er alene med hjelpesløse mennesker.

Hva med barna som virkelig trenger beskyttelse mot foreldrene? Gjennom hele historien og frem til i dag, har bv ettertrykkelig bevist, at de ikke evner å hjelpe disse barna heller. Det dreier seg om noen svært få barn. Forskning har vist at barnevernspedagoger er diskvalifiserte for den jobben de er satt til å gjøre (A-plan, forskning.no). Jeg mener straffeloven, politet og strafferettssystemet er best egnet til å ivareta de få barna det her dreier seg om. I Danmark drives suppe-kjøkken for barn som ikke får mat hjemme. Her i Spania har vi bl.a. Caritas (katolske kirkens hjelpeorganisasjon). De samler inn klær, leker, deler ut mat, gir omsorg. Men så vidt meg bekjent melder de ikke familiene til barna, til noe barnevern. De hjelper dem i stedet, og lar de forøvrig få være i fred.

Hva er vanskjøtsel? Det vil varere fra samfunn til samfunn. I Norge er ikke begrepet definert, foreldre vet aldri når de kan føle seg trygge, og når de går over grensene for det samfunnet aksepterer. Ble begrepet vanskjøtsel definert åpent (eller kjent som resultat av at fylkesnemdsaker gikk for åpne dører) - ville det bli et ramaskrik, og jeg tipper at mellom 90-95% av alle "omsorgs"plasseringer ville opphøre, og barna få lov å komme hjem igjen. (Jmfr. undersøkelse blant advokater).

Igjen til slutt: Det finnes mange barn her i verden som ikke har noen foreldre. At en blir "tiltalt" og kryssforhørt i rettssystemet som mor, for å ha sagt det til sine barn, sier alt om hvorfor hele systemet må legges ned. Hvor i loven står det, at dette er galt? Ingen steder. Det blir som å kryssforhøre en voldtatt kvinne om hvorfor hun var ute på natten, på et visst sted, klokken tolv.

Når en altså hjelper ungene sine ved å si den enkle sannheten, brukes det mot en. Men bv ville kanskje at ungene skulle føle bekymring for fosterforeldrenes situasjon når de flytter hjem til mamma? DA er det ikke galt at barn bekymrer seg og tar ansvar for voksnes situasjon? Og til barn som har blitt tvangsfjernet sier bv hele tiden "mamma og pappa har det fint, de klarer seg bra". Altså løgner, som av barna må forstås som at de bryr seg ikke om meg, det betyr ingenting for dem at jeg er borte.

Her er d mye å ta tak i.
Aldri ville jeg at sakene mine skulle gått for åpne dører. Det er nåk folksomt som det er allerede. Men litt tillegg på vitnesia og nåk tid til å føre alle vitnene mine er vel et minstekrav?
At barna vet hvor de kan henvende seg for å få mat og klær/leker har jeg tenkt mye på, -ungenes hus. Hvor barna får tilgang hele døgnet ved behov. Her skulle det vært rom og aktiviteter innenfor mange felt og problemstillinger kunne enkelt løses. Barna kunne f.eks hatt frivillige hjelpeorg innanfor veggene og lærere og pedagoger.
Noen kunne hatt tilgang til deler av huset og noen til alle. Itrillegg egne rom for bare de m den samme problemstillingen. (?) Jeg vet ikke hele ideen men en barnelov er et must. Det kommer vi ikke utenom. Fri meg for gatebarn i norge, disse har ALLE voksne en plikt å fange opp.
Barna i norge er tross alt heldig som slipper å sitte fastlenket i en fabrikk.
Vi med saker for rettsapparatet må selv gjøre et a to for å tydeliggjøre oss på en positiv måte i samfunnet, så kan barna med selvsyn finne feil i systemet som de vokser opp og ubevisst blir en del av. Vi skal ikke strebe etter å være den snille mamma eller pappa, men den forelderen som faktisk er foreldre til våre barn. Og d er ting de må få spørsmål om fra oss og enkelte ting har de krav på å få vite. Vi må få arenaer til dette. Hoteller er jeg for min del ferdig med, det er ingen optimal samværsarena , det skriver alle hotellene under på,"men kan ikke bestemme hva rommene de leier ut brukes til". Her er det mye å gjøre ; " legge til rette for samvær" er et sørgelig kapittel ette min erfaring.

_________________
vilje-mor

mor-vilje skrev:



På mange måter er de faktisk lenket fast - til skolebenken- i et system som har mange likhetstrekk med fabrikken.

_________________
Don't hate the media, become the media!

En organisasjon til å plukke opp slike barn, å bringe de til slekt, er ikke dumt. Der det er nødvendig kan man ha en organisasjon for bortadoptering.

Det er disse formynderiske bedreviterne vi må bli kvitt.

Å lenke barna til pedagogiske og sosiale opplegg, nærmest fra de er født, er veldig oppskrytt. Hva er frihet?! Gir frihet lykke?

Vitenskapelige undersøkelser tilsier at de minste blir direkte ødelagt av barnehager. Hyperaktivitet har økt parallelt med økning i barnehage og FSO.

Beskyttelsen mot mobbing i skolen, fungerer absolutt ikke så bra som foreldres beskyttelse.

Norske barnerov er helvete på jord, for mange, med 8 ganger forhøyet selvmordsstatistikk.

En klomsete velferdsstat som prakker SINE "løsninger" på folk med makt, gir ikke lykke. Maktbruk gjør ikke mennesker glade. Vi skryter av å være blant verdens beste land. Men skorer langt fra blant de beste på trivselsundersøkelser.

Mange vil vel måle velstand i lykke, og ikke materielle goder. Og da må vi konstatere: Norge er ikke blant verdens beste land.

Vi blir kontunuerlig matet med påstander om av vi har det best. Men det er forkastelig at utenforstående skal ha rett til å definere at noe man ikke trives med er det beste.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Jeg er veldig enig i at lykke handler lite om det materielle vi omgir oss med. Her er evne til å vise kjærlighet en bedre "målestokk".
Maktutøvelse ovenfor barn må være nøye planlagt og organisert av mennesker som er oppriktig glad i barnet.
Makt uten kjærlighet er misbruk av makt, når det er barn det gjelder. Men jeg tror d også spiller en viktig rolle i utøvelse av makt generelt, - kjærlighet ovenfor menneskeheten... (kremt)
Familien er mer enn de nærmeste som foreldre og søsken. Barna må få anledning til å tilegne seg en plass i slekta.
Det er en tragedie i det norske barneværn at barn nektes dette og ligger langt over hodene til de fleste innen "arten" som jeg har forsøkt å forklare dette til. Fettere , kusiner, tanter, onkler besteforeldre og også lengere "ut", savner barna og har ingen som helst påvirkningskraft i å opprettholde barna innad i stor-familien.
Teoretisk mener barneværnet at slekta må gjøre dette uten barnet selv. Uten at familien får noen som helst kunnskap om barnet. Det sier seg selv at man ikke vet hva barnet har behov for uten informasjon. Penger kan man alltids spare ( for det er det bv mener) men i en familie går ting i arv. "Mopeden bak onkels låve kan alle ungene skru på med bestefars verktøy. Og kansje en tante har ullgarnet for å lære å strikke.
Dykkerdrakten i naustet til "foffo", husker ingen hvem sin er ,men alle får øve seg i den . Og der henger flytevester til 12. Barna "bortefra" vet ikke fiskeplassen, blåbærsletta eller hvor garnet ved osen ligger." Dette er eksempler på rikdom som varer hele livet. Som fosterbarn langt borte vil de alltid huske på at de slettes ikke deler varme barndomsminner med slekta si. Dette er å frarøve barna en unik tilhørighet.
(Jeg synes j hører frøken-barneværn si at barna får da andre barndomsminner i fosterhjem... Til henne vil jeg si at å opprettholde sin plass i slekta er inkorpurert i norsk lov igjennom menneskerettighetene , om hun liker det eller ikke, og hva vil hun gjøre med det?)

_________________
vilje-mor