It is currently Wed Jan 17, 2018 7:29 pm



Post new topic Reply to topic  [ 1 post ] 
Author Message
 Post subject: Hva er galt med barnevernet?
PostPosted: Sat Dec 30, 2017 2:25 pm 
Offline
Rang: Storbruker

Joined: Fri May 29, 2015 2:49 pm
Posts: 722
Tiden går. Vi feirer vår femte jul i utlandet, etter at vi flyktet fra Norge høsten 2013. Jeg ser på barneflokken vår, som fungerer aldeles utmerket til tross for at de alle fire ettersigende har vokset opp med foreldre uten omsorgsevne. Det må enten bety at foreldres omsorgsevne er av liten betydning for barnas oppvekst, eller så betyr det at barnevernets vurderinger av omsorgsevne er hinsides realisme og under pari.

Protestene mot barnevernet har vært nokså massive i denne perioden. Det har vært mye kritikk fra utlandet, og på facebook er frustrasjonen fra flere grupper til å ta og føle på. Likevel sees der ingen eller få positive endringer med et system som etter manges mening driver med systematiske overgrep mot familiene. Hornes lovnader om reformer av barnevernet har hittil ført til at barnevernet overtar flere barn enn noen gang tidligere. Mer enn noen gang gjelder derfor prinsippet om at man må se på politikernes handlinger, og ikke deres lovnader.

Hvor står barnevernet så ved inngangen av 2018, og hva er galt med barnevernet? Man kan lese det meste om dette her på Forumet redd våre barn. Jeg ønsker likevel å oppsummere noen hovedpunkter nå mot slutten av dette året. Årsakene til at barnevernet kanskje oftere enn det motsatte gjør vondt verre for barna, har jeg forsøkt å ramse opp under:
 
1. En sakkyndigordning som ikke legger opp til objektivitet, men der sakkyndig betales av barnevernet og har avgjørende innflytelse i Fylkesnemnda. Spørreundersøkelser viser at barnevernet stort sett engasjerer sakkyndige - ikke for å finne ut hvordan de kan hjelpe familien - men for å finne støtte til omsorgsovertakelse, en støtte de som regel også får. Vår egen sakkyndige fikk kritikk for "inntrykk av manglende nøytralitet og moralisering" av sin fagforening. Sakkyndige ønsker selvsagt å tilfredsstille oppdragsgiver, og enkelte sakkyndige har uttalt at de er redde for å være uenig med barnevernet av frykt for å ikke få flere oppdrag. Dersom foreldrene oppnevner privat sakkyndig blir denne som regel ikke lyttet til.

2. Nemndsordningen, liksom-domstoler der man blander sammen utøvende og dømmende makt, og der avgjørelser i barnevernssaker tas av forvaltningen, og ikke av domstolene. Man forsøker nå - helt symptomatisk for den mangelfulle dybdetenkningen innenfor barnevern - å bøte på dette problemet ved å flytte ansatte i forvaltningen over i domstolene, og kalle dem familiedomstoler. "Same shit in new wrapping" var det en kritiker på facebook som kalte det. Alt tyder på at familiedomstoler vil overta fylkesnemndenes praksis, eller det man ofte må kalle malpraksis.

3. Nemndene har for lite realkunnskap om konsekvensene av egne vedtak, og avgjør sakene ifølge barnevernfaglige vurderinger og innspill, hvor sakkyndige betalt av barnevernet har avgjørende innflytelse. I alle fall må man tro at dette er tilfelle når man ser de elendige resultatene av barnevern, hvor Glassjenta er det ferskeste og mest gjennomopplyste eksempelet. Kan nemnder som fatter slike avgjørelser ha nevneverdig kunnskap om konsekvensene av beslutningene de gjør? Verken nemnd eller rett krever noen sannsynlighetsredegjørelse for hvordan det vil gå med barna etter omsorgsovertakelsen. Resultatene av vedtakene ser vi i statistikken over barnevernsbarnas livskvalitet, hvor over halvparten av barna sliter alvorlig på ulike områder. Fylkesnemndene kan umulig skue til de elendige resultatene av sine egne vedtak når de avgjør 90 prosent av sakene i barnevernets favør.

4. Selve barnevernsfaget. Barnevernet benytter seg av barnevernfaglige teorier som ikke er vitenskapelig dokumentert. Vurderinger av samspill, blikkontakt og tilknytning brukes som argument ved omsorgstiltak, uten at man har noe vitenskapelig bevis for at slike vurderinger gir noen gevinst for barna. Denne såkalte fagkunnskapen er livsfarlig, og kan i verste fall føre til at en baby som ser mot venstre istedenfor høyre bokstavelig talt mister sine foreldre.

5. Hjelp og overvåkning går hånd i hånd. Hjelpetiltak brukes også for å overvåke og innhente informasjon som senere brukes som bevis i overtakelsesprosesser.

6. Bruk av det mange vil anse som  uetiske metoder i overvåkningen av familier og barn. Bruk av direkte og indirekte tvang. Familiene tvinges til ulike tiltak av nemnda, eller de tvinges indirekte gjennom en bakenforliggende trussel om omsorgsovertakelse.  Familier pådyttes tiltak og observasjon, og der foreldrenes frykt kan være viktigste motivasjonsfaktor. Familier observeres som forsøksdyr i bur, vel vitende om at observasjonene som gjøres der ikke usannsynlig skal brukes som grunnlag for å ta barna. Noen rømmer til utlandet mens de er på mødrehjem, mens en god del mister omsorgen for barna mens de er der.

7. Lav terskel for omsorgsovertakelser. Offentlig statistikk slår fast at bare et mindretall av sakene handler om vold og overgrep. Og i de sakene hvor det har foregått vold, har barnevernet liten evne til å skille mellom alvorlig og mindre alvorlig vold. Foreldre som har brukt mild oppdragervold blir gjerne stigmatisert og demonisert, og barnevernet kan i slike saker benytte de mest inngripende tiltak uten at man har noe som helst grunnlag for å hevde at barna profiterer på dette.

8. Konfliktskapende tilnærming. Barnevernet demoniserer og stigmatiserer foreldre, påpeker feil og mangler, og kommer derfor ofte i konflikt med familiene som de skal hjelpe. Myndighetene tillater at en etat som familiene ofte er i konflikt med skal vurdere og hjelpe familien, noe som i alle andre sammenhenger ansees som en umulig kombinasjon.

9. Barnevernets tiltak og observasjon virker lammende og traumatiserende på familiene. Familiens autonomi krenkes i det godes hensikt, og familiene utarmes. Den konstante tilstedeværelsen av en etat som skal hjelpe med tiltak som ikke hjelper, eller føre kontroll med familien, og problematisere hver lille detalj i privatlivet, driver familiene til vannvidd. Barnevernet drives utifra konsekvens-etikk; så lenge hensikten er å hjelpe barn aksepterer både etat og myndigheter virkemidler som i alle andre sammenhenger ansees ulovlige og uetiske. Av hensyn til barna driver barnevernet inngripen som i noen tilfeller sender barn og/eller foreldre ut i dyp fortvilelse, depresjon og selvmord. "Barnets beste" er mantraet som rettferdiggjør det hele.
 
10. Politikerne driver barnevernspolitikk ut fra etterspørselen etter tjenestene. Problemet er at etterspørselen etter barnevernstjenester i all hovedsak kommer fra barnevernet selv, og sjelden eller aldri fra befolkningen eller familiene. 

11. Barnevernssektoren er næring med store økonomiske ringvirkninger og incentiver. Det tas lett på dobbeltroller og økonomiske egeninteresser. Mange sysselsettes innenfor systemet, og har egeninteresse av å holde hjulene i gang. I tilstøtende yrkesgrupper som f. eks ved skoler og barnehager, kan ansatte i prinsippet ta oppdrag for barnevernet i saker hvor de selv har vært involvert i bekymringsmeldinger eller som vitner. Foster- og beredskapsforeldre, som rent faktisk har økonomiske fordeler i den aktuelle barnevernssak og som dermed ikke kan defineres som uhildet, brukes ofte som avgjørende vitner i barnevernssaker. 

12. Klageinstansene fungerer ikke. Helsetilsynet som skal være en garantist for barnas og familienes rettssikkerhet, er opptatt av parametre som frister og formalia. De går i liten grad inn i enkeltsakene som de får på bordet, og det er så langt jeg vet sjelden at klager på barnevernet påvirker utfallet av den enkelte barnevernssak.

Når Helsetilsynet har fått i oppdrag å granske barnevernet, viser det at barneminister Horne i liten grad forstår hvordan hun skal gripe problemene innenfor etaten an.

13. Pressen er unnvikende når det gjelder barnevernssaker. Lojalitet mot myndighetene og misforstått beskyttelse av barn fører til at mediene sjelden responderer på saker de får oversendt fra frustrerte foreldre. Det kan blant annet ha med finansieringssystemene å gjøre. Er det tilfeldig at de avisene som er mest kritiske når det gjelder barnevern (blant annet Oppland Arbeiderblad og Norge i Dag), også er blant dem som mottar lite eller ingenting i pressestøtte?

14. Paradoksal respons. Myndighetenes strategier for å bøte på de etterhvert synlige problemene innenfor etaten, virker forsterkende på problemene. Myndighetene tror at mer ressurser og penger inn i barnevernssektoren vil føre til at flere barn hjelpes, mens sannheten antakelig er at en krympet barnevernssektor, parallellt med styrking av alle andre typer hjelp til familier, ville gitt bedre livskvalitet for barna. Når barnevernets feil og mangler eksponeres i sin fulle tyngde, fører dette til at man får enda mer barnevern, og ikke mindre. Glassjenta-saken, som har vist hvordan barnevernet svikter systematisk i alle ledd, fører nå til økte bevilgninger innenfor en sektor som i realiteten burde bygges ned, fratas makt og omstruktureres totalt.

15. Misbruk av akuttvedtak, der man tøyer kriteriene for akutt risiko. Eksempelvis brukes akuttvedtak ved fødeavdelinger, uten at bekymring er meldt fra helsepersonellets side, og ikke sjelden har barnevernet planlagt akuttvedtaket før fødsel. Disse barna er altså ikke trygge på en sykehusavdeling med jordmødre, leger, sykepleiere og barnepleiere? Helsepersonell kan ikke vurdere omsorgen et spedbarn får der og da? Akuttvedtak låser ofte sakene i familiens disfavør. Vitnemål fra beredskapsforeldre som kan ha egeninteresser i saken tolkes nesten utelukkende negativt for foreldrene, og dermed blir det ofte umulig for foreldrene å vinne frem.

16. Samværsbestemmelser som skader barna og relasjonen til biologiske foreldre. Det er vanskelig å finne noen rasjonelle forklaringer på hvorfor foreldre som etter årelange prosesser med barnevernet, der de har blitt målt og veiet til alle døgnets tider, plutselig ikke skal få se sine barn mer enn noen få timer 2-4 ganger i året. Det er også vanskelig å forstå at de samme foreldrene har blitt så farlige for barna at samværet må skje under tilsyn. Kjærlighetserklæringer er forbudt under slike samvær, likeså all prat om foreldrenes kamp for å få barna tilbake. Dette er inhumant, det er etter min mening uetisk og brudd på menneskerettighetene, og det er vanskelig å se hvordan barna tjener på dette. Alt tyder på at de strenge ordningene praktiseres for å skåne barnevernet og fosterfamiliene for merarbeid og plagsom tilstedeværelse av barnas biologiske foreldre. Dagens samværsordninger fører ikke sjelden til at barna står fullstendig alene den dagen de er myndige. Dessverre er den "sterke tilknytningen" barna har til fosterfamiliene, og som gjerne brukes som argument mot tilbakeføring, ikke mer robust enn at den opphører den dagen fosterhjemmene mister betalingen for barna.

17. Seksualhysteri. Biologiske foreldre, og i særdeleshet menn, sees på som potensielle overgripere. Og i barnevernssaker trenger man ingen bevis. En dårlig magefølelse eller vage spekulasjoner er kanskje ikke noe for politiet, men kan være nok til å oppløse familien i en barnevernssak. Familiene er uten rettssikkerhet, og påføres en straff verre enn hva man kan få i straffesaker. Samtidig er barnevernet blinde for risikoen ved å plassere barn hos ikke-biologiske familier, hvor muligheten for overgrep er mer enn teoretisk.

18. Barnevernet forstår ikke det grunnleggende prinsipp: Barnet er tryggest hos sin familie. Dette prinsippet gjelder også når familien helt reelt kan være dysfunksjonell på ulike måter. Det skal svært alvorlige forhold til før omsorgsovertakelse - utifra all tilgjengelig kunnskap - er et bedre alternativ enn å hjelpe familien på dens egne premisser uten at barna flyttes.

I et perspektiv kan man si at dette siste punktet oppsummerer alle feil og mangler med dagens system: Barnevernet forstår ikke det mest basale, og har derfor ikke forutsetninger for å tjene barnas og familienes interesser.


Dette er bare noen punkter jeg kommer på sånn i farten en solfylt lørdag ettermiddag, dagen før nyttårsaften og på et kontinent langt fra samspillsobservasjoner og mentaliseringsevne. Det er svik satt i system, som noen så treffende har kalt det. Dette sviket rammer barna hardt, ødelegger familier som har livets rett, og har blant annet ført til at mange familier har flyktet fra Norge. Jeg er på kort sikt ingen optimist når det gjelder utviklingen innenfor barnevernet i Norge. Selv om systemfeilene er lette å påpeke, er den norske befolkningens interesse for å få til endringer relativt små. Nordmenn har en overdreven tillit til hjelpesystemene, de tror at barnevernet i all hovedsak gir reell hjelp til familiene, og systemenes egeninteresser vil antakelig holde liv i dagens barnevern i mange tiår fremover.

Det ville være hyggelig om jeg tar feil.


Top
 Profile  
 
Display posts from previous:  Sort by  
Post new topic Reply to topic  [ 1 post ] 

Who is online

Users browsing this forum: No registered users and 1 guest


You cannot post new topics in this forum
You cannot reply to topics in this forum
You cannot edit your posts in this forum
You cannot delete your posts in this forum

Search for:
Jump to:  
Theme designed by stylerbb.net © 2008
Powered by phpBB © 2000, 2002, 2005, 2007 phpBB Group
All times are UTC [ DST ]