"Barnets beste" –
"bedrag" – – "selvbedrag"
"svindel" – – –
familien-er-samlet's to innlegg her klinger klart, og minner om hva så mange har sagt. At flere sier det, betyr ikke at det er overflødig eller utenkende plagiat. Det er snarere et symptom på innsikter som tenkende mennesker, nærmest uansett startsted, til slutt kommer til når de ser barnevernet
i virkeligheten. Det er godt – faktisk nødvendig – at de kommer frem igjen.
En av dem som ser klart er Sverre Kvilhaug, og det familien-er-samlet skriver, brakte tankene mine til Kvilhaug igjen. Alle innleggene nedenfor er fra 1990-årene og tidlig på 2000-tallet. De har stått i aviser, eller i blader som
Fosterhjemskontakt,
Materialisten, vært sendt til
Befring-utvalget (hvorpå Befring sendte bud på advokat Kvilhaug og fikk ham til å holde foredrag for utvalget). Her er de
og flere til av Kvilhaugs glimrende bidrag tatt vare på på BarnasRett.
Barnevernets livsløgnHvorfor omsorgsovertakelse med langvarig fosterhjemsplassering er skadelig for barnHensynet til barnets beste i barnevernsaker i lys av forskningsbasert kunnskapOm fosterhjemsplassering og om debatten som uteble, samt om en forsker som er sjokkert*
Alt dette som familien-er-samlet nå etter nokså nylig egenerfaring, så vel som Kvilhaug for 20 år siden, sier, har vært sagt og skrevet og opplyst for norske myndigheter gang på gang. Allikevel fortsetter de å pøse på med samme argumentasjon om alle de forbedringer de foretar og alt de vil gjøre og alle de ressurser de trenger. Og saker à la
"Glassjenta" sier de slår
"ned som en bombe".
"Forskeren" Kari Killén, som denne siste artikkelen lenket til ovenfor refererer til, er
godt kjent over mange år som en hovedperson blant dem som har drevet norsk barnevern
ikke til noe mye bedre enn i vergerådenes og tvangssteriliseringenes dager, men dit det står i dag, med tusener av barn som holdes i fosterhjem og institusjoner og hjernevaskes
mot sin familie, innbilles at foreldrene ikke bryr seg nok om å få dem hjem, at foreldrene er unormale, ikke kan ha omsorg for dem, at de får det meget bedre hos andre "omsorgsfigurer". Den samme Killén opptrådte i fjor i en nrk-debatt hvor hun mente at psykiatrien måtte sterkt inn i barnevernet.
Med andre ord: Svært mange av barna som barnevernet påtvinger sin "omsorg", får/har store traumer og psykiske lidelser. Disse skal barnevernet og psykiatrien "avhjelpe", rimeligvis med å kretse enda sterkere om påstanden om at alt dette er påført barna av foreldrene, og helt uten å se i øynene eller i det hele tatt ville tenke seg muligheten av at disse lidelsene og "skjevutviklingene" er påført barna av barnevernet selv.
Rykter sier nå at Killén skal være ledende i å samarbeide om å "reformere" barnevernet! Da kommer det nok nye lærebøker i kjent stil (jf
leselisten).
Det er knapt mulig å unngå å se de tingene familien-er-samlet beskriver ovenfor. Og det er helt umulig å overse at det er blitt fortalt barnevernet og myndighetene i årevis. Når det ikke setter det minste spor i hva myndighetene gjør med barnevernet, er det ikke fordi de mangler opplysning, men
en bevisst unngåelse av å se sannheten i øynene: at det er de selv som er skadevolderne. Denne unngåelsen er det altså de kaller for "barnets beste".
Helt sentralt i barnevernets ideologi er forestillingen at det er uvesentlig for barn om de har sine egne foreldre hos seg eller ikke. Man tenker seg mennesker som mekaniske automater som reagerer med mer eller mindre tilfredshet på omgivelsenes påvirkning. I høyden oppfatter man barn analogt med planter: Hvis en plante har mindre enn optimale vokster-forhold på det sted, med den jord, med de solforhold den står i, så tar man planten opp med røttene, og så planter man den om på et bedre sted. Og der må planten fremfor alt være i ro, så den kan feste røttene godt på det nye stedet. Den må ikke forstyrres av noe(n) som sliter i den for å få den tilbake til de tidligere, utilfredsstillende forholdene.
Det skulle være unødvendig å forklare at mennesker (og dyr også) har en hjerne, hukommelse, følelser, instinkter, innsikter. Den primitive oppfatningen av barn og foreldre skriver seg fra den primitive psykologien behaviorismen, gjerne ispedd psykoanalytiske spekulasjoner (som aldri har kurert noen – antallet pasienter Freud kurerte med sin psykoanalyse var null, og slik har det fortsatt).
Et annet rykte vet å fortelle at Departementet er urolig og nå mener at "noe må gjøres" med barnevernet. Min innvending mot det er: Nei, de mener ikke at noe må gjøres med barnevernet. De mener at noe må gjøres for å stoppe protestene mot barnevernet, de på sosiale media og ellers på internett, de høflige som av og til slipper til i mainstream-media, og alarmen i utlandet med tilhørende protester.
Det er med andre ord ganske klart hva som foregår og hvordan det kommer til å fortsette: med stadig nye lover og regler som befester diktaturet over familiene. Det norske folk får bare la være å bli forbauset når det rammer den enkelte. Vi har latt, og lar, dovent og tilfreds politikere og myndigheter drive barnevernet som de gjør.